Tanken er nesten for god til å være sann: En usynlig gass som dannes av seg selv dypt i jordskorpen, strømmer inn i naturlige feller og kan hentes opp med brønner – uten at vi må bruke strøm, naturgass eller kull for å lage den først. Det høres ut som et geologisk eventyr, eller, som noen liker å si, «våte drømmer for en energihungrig verden».
Grunnlaget for denne artikkelen ble først publisert i KJEMI-6-2025 (Røyset 2025) der det gis mer grunnleggende informasjon til temaet.
Denne gassen finnes og utnyttes allerede. I en landsby i Mali har naturlig hydrogen i mer enn ti år drevet en liten gassturbin som gir strøm til lokalbefolkningen. Ingen elektrolysør, ingen reformer – bare en brønn, et reservoar og naturens egen kjemi.
Samtidig har forskere de siste årene begynt å kartlegge hundrevis av steder der hydrogen siver ut fra bakken, dukker opp i gamle brønner eller blandes inn i geotermiske gasser. I Frankrike har geologer oppdaget det som foreløpig regnes som verdens største forekomst (Rasch, 2023).
Det største gjennombruddet kom i 2024, da geologer ved USGS (US Geological Survey) presenterte modeller som anslo at de geogene hydrogenreservene kunne være mye større enn man først trodde (Ellis et al., 2024). Enkelte anslag indikerer ressurser som, i teorien, kan forsyne verden med hydrogen i tusenvis av år, på størrelse med dagens naturgassreserver.
Men mellom «i teorien» og «i praksis» ligger det et helt kontinent av usikkerhet. Vi vet ennå ikke hvor store, sammenhengende og utvinnbare disse forekomstene faktisk er (IEA, 2024; Ellis et al., 2024). Vi vet heller ikke om dette er tidsbegrensede reserver som tømmes på samme måte som naturgass, eller om de mates kontinuerlig fra prosesser i dypet. Det er likevel ingen tvil om at antallet mulige kilder er stort, slik vist i kartet laget av Utah University i 2025 (Setoyama, Richards & Kesler, 2025).
Hydrogen i ulike «farger»
Hydrogen navngis basert på hvordan det har blitt produsert. Klassifiseringen skiller mellom en rekke ulike kilder og teknologier, hvorav noen av dem er listet opp under:
Grått hydrogen er laget av naturgass.
Blått hydrogen er laget av naturgass, men restproduktet CO2 blir fanget og lagret med CCS slik at hydrogenet er karbonnøytralt (gitt 100 prosent fangstgrad og ingen lekkasjer).
Grønt hydrogen produseres ved elektrolyse av vann basert på fornybar energi.
Turkist hydrogen er hydrogen utvunnet fra organiske materialer: 1) Fra fossile materialer forsøker man å binde CO2 med CCS, 2) Ved prosessering (reformering) av biogene materialer karakteriseres CO2 som karbonnøytralt i EUs kvotesystem (lavutslipp eller nullutslipp), 3) Via ulike oksygenfrie lukkede pyrolytiske prosesser utvinnes hydrogen og fast karbon direkte uten CO2-utslipp, og resulterer i sine beste former i negative karbonbudsjett. Dette er en svært interessant prosess i klimabudsjett-sammenheng med mye ny og spennende forskning (Røyset 2026).
Hvitt (geogent) hydrogen er dannet av naturlige geologiske prosesser og lagret i jordskorpen.
Geologer på hydrogenjakt
Det er derfor både forskere, geologiske undersøkelser og en stadig voksende flokk oppstartsselskaper nå vender blikket mot hvitt hydrogen. USA, Frankrike, Australia m.fl. har startet målrettet leting og tilpasser lovverk. Forekomsten i Frankrike på grensen til Tyskland regnes som nevnt foreløpig som verdens største og er sentralt plassert for europeisk energidistribusjon.
En rekke andre land ligger i startgropa. Norge er fortsatt i tenkeboksen, men har både geologi, data og undergrunnskompetanse som få andre land kan matche. I Norden har Island og Finland målbare forekomster, mens verken Norge eller Sverige synes å ha aktiv kartlegging per inngangen til 2026.

Klimautfordringene skriker etter alternativer
I en verden som skal avkarboniseres skriker vi etter energibærere som både er rene, lagringsbare og skalerbare. Hydrogen passer perfekt på papiret – særlig i industrisektorer som stål, kunstgjødsel, kjemi og tungtransport. Problemet er at dagens hydrogen stort sett er grått eller blått, med betydelige klimagassutslipp, eller grønt, men dyrt og avhengig av store mengder fornybar kraft.
Her lokker geogent hydrogen med et helt annet løfte: Naturen gjør jobben for oss. Om vi «bare» finner de rette strukturene, kan vi kanskje bore oss inn i felt der hydrogenproduksjonen pågår kontinuerlig, fyller reservoarer og kan utnyttes som en slags naturlig, geologisk hydrogenfabrikk.
Geologer anslår at om en finner en god kilde, kan prisen reduseres til under 10 kr/kg – altså 10–20 prosent av prisen ved bruk av strøm.
Er geogent hydrogen løsningen på alt?
Sannsynligvis ikke. Men det kan bli en viktig brikke – hvis naturen spiller på lag, og vi klarer å utvikle trygg, rimelig og miljømessig forsvarlig utvinning. Foreløpig balanserer feltet mellom «hype» og reell mulighet.
Kanskje er det nettopp dette som gjør temaet så fascinerende: Vi står i startgropa til å utforske en ressurs vi knapt har lett etter tidligere. I en verden som både skal fase ut bruken av fossilt brensel og dekke et voksende energibehov, er det ikke rart at geogent hydrogen vekker både faglig nysgjerrighet – og noen ganske våte drømmer om en energiens Sareptas krukke som aldri går tom.
Drømmen om hydrogenbasert mobilitet med grønt hydrogen
Norge var et av foregangslandene innen utprøving av hydrogenelektriske biler. De første fyllestasjonene ble bygget i 2006 i Stavanger (Statoil) og i 2008 i Porsgrunn (Herøya, Norsk Hydro). I 2018 hadde Norge rundt 10 fyllestasjoner, og på det meste var det nesten 250 hydrogenpersonbiler i 2021–2022. Ja, sågar fem norske Think elbiler ble testet med hydrogenelektriske brenselsceller i 2010–2011.
Etter 2018 forsvant driftstøtte til hydrogenfyllestasjoner, de grønne drømmerne fikk trangere økonomiske rammer, og flere aktører måtte gi seg. Per oktober 2025 er det tre stasjoner som er operative: Berlevåg (Varanger Kraft-Hydrogen AS, kommunen og private aktører som Norwegian Hydrogen AS), Trondheim (ASKO) og Hellesylt (Norwegian Hydrogen AS).
Stasjonen på Høvik, drevet av HYNION AS, er nedstengt fra våren 2025 i påvente av mulig refinansiering av driftsselskapet. Én av utfordringene for Høvik er den lange avstanden mellom Oslo og Rjukan som nærmeste produksjonssted for hydrogen, noe som medfører høye transportkostnader.
Ettersom Rjukan også ligger i strømsone NO1 med Norges høyeste strømpris, og det kreves ca. 50 kWh for å produsere 1 kg hydrogen med elektrolyse, måtte man opp i en pumpepris på 250–350 kr/kg for å gå i balanse.
Til sammenlikning kreves en hydrogenpris på rundt 100 kr/kg for å oppnå dieselparitet med dagens dieselpris på rundt 20 kr/l.
En løsning er lokal eller regional produksjon, slik som i Berlevåg, der hydrogen produseres fra rimelig vindkraft, eller hos ASKO i Trondheim, som produserer eget hydrogen fra et solkraftanlegg på taket av bygget. Da får man en hydrogenpris på rundt 100 kr/kg.
Om Norge og Sverige kan finne hydrogen i bakken, kan disse anleggene også drives på naturlig hydrogen til betydelig lavere priser. De mest optimistiske anslår at geogent hydrogen kan produseres til 5–10 kr/kg – om man finner de «fete hydrogen-årene».
En litt begredelig historie?
Norske myndigheter har gitt lite støtte til hydrogen i tungtransport etter 2018. Et forsøk fra Enova i 2023 på å gi støtte til hydrogenlastebiler og fyllestasjoner strandet i 2025 da bransjen ønsket flere enn fire fyllestasjoner i Sør-Norge for å satse.
Nå er det likevel nytt håp. Norske myndigheter har siden 2024, i samarbeid med EU, støttet utbygging av 15–20 produksjonsanlegg langs norskekysten med 1–2 milliarder kroner, til bruk innen lokal industri, kysttransport og internasjonal sjøfart.
Disse anleggene ligger også langs endepunktene for de fleste hovedveiene fra nord, vest og sør i Norge mot Europa, og er ideelt lokalisert for å gjenopplive den gamle drømmen om hydrogen i langtransport. Det siste året har også Sverige ferdigstilt planer der minst 20 fyllestasjoner skal bli operative i 2026.
Får norske myndigheter prioritert dette igjen, kan den utslippsfrie motorveien fra Norge til Europa åpnes. Med korte avstander mellom produksjon og fyllestasjoner kan transportkostnader reduseres til pumpepriser mellom 100 og 150 kr/kg, altså på nivå med dieselparitet.
I det denne artikkelen skrives, tikket det 3. mars 2026 inn en pressemelding fra SINTEF om 240 millioner kroner i EU-støtte til et nytt Hydrogen Valley-prosjekt i regi av SINTEF med støtte til hydrogen-hubber fra sør til nord i landet. Her vil hydrogen til tungtransport igjen re-evalueres med sikte på at ENOVA og private aktører igjen kan finne sammen om felles investeringer innen tungtransport (SINTEF, 2026). Det er fortsatt håp, selv om mange i bransjen lenge har måttet bruke følgende mantra: «Tro, Tålmodighet og Langsiktighet».
En arena for innovasjon
Hydrogen og litium-ion-batterier har ofte blitt fremstilt som konkurrenter. Det er etter mitt syn feil – de er komplementære. De største innovasjonene kommer der man klarer å koble disse teknologiene sammen. Jeg pleier å si: Batteries for the fun, hydrogen for the long run. I innovasjonsmiljøer diskuteres flere utviklingsveier for hydrogenmobilitetsteknologi:
- Hydrogen-fuelcell-elektriske og batterielektriske (FCEV-BEV) hybrider: Scanias nye lastebil-konsept fra 2025 benytter batteri for basislast med rekkevidde på ca. 400 km, mens en hydrogentank med fuelcell mer enn dobler rekkevidden. Rekkevidde på 1 500 -2 000 km er fullt mulig med så enkle grep som å øke tankstørrelse, noe som gir betydelig mindre vektøkning enn ved å øke batteristørrelse for tilsvarende kjørelengde.
- Forskningen på å tilpasse forbrenningsmotorer (ICE – Internal Combustion Engines) til hydrogen har skutt fart. En rekke store motorprodusentene har konsepter som har fungert over mange år der gass- og dieseldrevne ICE-motorer tilpasses hydrogen som drivstoff. Her kan man retrofitte slike motorer på eksisterende lastebiler, noe som kan representere en spennende teknologisk snarvei.
- 4 Fuel-ICE: Igjen er hybrider mellom hydrogen og flytende og gassbaserte drivstoff lovende områder! Flere produsenter utvikler ICE-motorblokker som kan takle fire drivstoff bare med mindre modifikasjoner: hydrogengass, naturgass/biogass, ammoniakk, flytende biobasert drivstoff (SAF mm.), metanol, samt klassiske fossile drivstoff. Dermed utvikles teknologiske verdikjeder der drivstoff kan byttes ved behov og nye markedsmuligheter.
Utfordringer på rekke og rad for kommende generasjoner
Transportsegmentet ovenfor representerer bare en knippe av muligheter for bruk av hydrogen. Mulighets-rommet for hydrogen-applikasjoner innen industri er mye større. Dagens stålproduksjon med røsting av jernmalm (FeOx) basert på karbon-baserte materialer, står for bortimot 10 prosent av verdens CO2-utslipp. Klarer man å erstatte karbonbaserte reduksjonsmidler med hydrogen, kan man med et enkelt teknologisk grep redusere jordens CO2-utslipp med 10 prosent(?).
Som sagt tidligere: Dette er ikke noe som blir løst i en håndvending. Den beste forskningen skapes ikke der det er fritt for hindringer – tvert imot er det i motbakkene, i svingene og der vi møter nesten uoverstigelige hindringer at gjennombruddene kommer.
Noen utfordringer kan vi kanskje overlate til de kommende slekter? Å bore etter hydrogen krever skitt under neglene om man skal avklare om dette forblir en våt drøm, eller blir slik Laalam & Bazazi (2025) etterspør:
«For young professionals, natural hydrogen presents unique opportunities to shape an early-stage industry and contribute to the broader energy transition».
Mens olje og gass er fossile ressurser der nydanningen går ekstremt sakte og synes å møte en hard grense, kan hydrogen – i lys av disse nye oppdagelsene – genereres fortløpende. Det er mye vi ikke vet, men kanskje må verden revurdere favoritt-memet til Donald Trump: «Drill, baby, drill». Ikke etter grå og svarte energifossiler, men etter selve energiens ungdomskilde som alltid er ung og ny – en energibærer med noe av verdens høyeste energitetthet, men som det tar tid å utvinne, temme, lagre og distribuere.
Jeg får av og til en forestilling om at neste gang jeg ser noen rulle inn i Groruddalen med en borerigg, så er det ikke grunnvann, batterimineraler eller lantanidmetaller de vil lete etter – nei, da er det vestlandske olje- og gassentreprenører som har fått ferten av geogent hydrogen. Finner man ikke lønnsomme forekomster her hjemme, er det bare å vende blikket til Sentral- og Sør-Europa, eller interkontinentalt til Sør-Amerika, Australia, Afrika eller Asia.
Vi i Norge har via vår ca. 50-årige olje- og gassgullalder opparbeidet oss verdensledende kompetanse på reservoarkartlegging, boring, utvinnings-, lagrings- og distribusjon-teknologi. Nå vil fokuset ligge på å finne en energiressurs som vil kunne bidra til den reduksjonen av bruk av dagens petroleumsressurser som mange nå ønsker for å nå klimamålene. Om den ikke vil vare evig, kan den i alle fall være gode energitilskudd så lenge verden vil være avhengig av molekylbaserte energibærere. Kunne det være lille Norges bidrag til det grønne skiftet?
ODDVAR RØYSET
Oddvar Røyset har utdanning som miljøvernkandidat fra TDH (nå USN) 1975–1977, analytisk kjemi fra UiO (cand.scient. 1979–1983) og dr.scient. i analytisk landbrukskjemi fra NLH (nå NMBU) i 1991. Han har siden 1983 arbeidet i miljøinstituttsektoren (STAMI, FHI, NISK/NMBU, NILU og NIVA).
Fra 2016 har han vært selvstendig næringsdrivende via Røyset AS med fokus på klima- og miljøprosjekter og hydrogen, og har vært leder av Norsk Hydrogenbilforening siden 2021. Han har eid tre hydrogenbiler siden 2017.
Forfatteren på Blindern hydrogenstasjon i 2018 med sin daværende hydrogenbil Hyundai ix35 fuel-cell 2014. Foto: Privat
Referanser
Dette er en populærvitenskapelig artikkel der det ikke har vært meningen å gi komplette referanselister. Formålet med denne publikasjon er å gi introduksjon i en populær form beregnet for aktører i hydrogenbransjen, politikere og andre beslutningstakere. Informasjon er hentet fra hydrogenaktørers hjemmesider, Google, KI-agenter, samt peer reviewed publikasjoner hvor relevant. Forfatter samler slik markedsoversikter, men dette er det ikke hensiktsmessig å videreformidle på dette stadium.
O. Røyset (2025), Geogent hydrogen, – våte drømmer for en energisulten verden? Tidskriftet KJEMI 6-2025,32-36 , https://www.kjemidigital.no/dm/6-2025/32/
Laalam, P. Bazazi (2025) Natural Hydrogen: The Next Frontier in Clean Energy Exploration, The Way Ahead, 2025.09.15, https://jpt.spe.org/twa/natural-hydrogen-the-next-frontier-in-clean-energy-exploration
IEA (2024). Global Hydrogen Review (2023–2024). International Energy Agency, Paris.
Ellis, G.S. et al. (2024) Model predictions of global geologic hydrogen resources. Science Advances 10, eado0955 (2024).
Ebbe Rasch (2023) Geologer har hydrogenfeber: Grønn energi velter opp av bakken, Illustrert vitenskap, Publisert den 06.06.23, https://illvit.no/teknologi/geologer-har-hydrogenfeber-gronn-energi-velter-opp-av-bakken
Setoyama, B. Richards., C. Kesler. (2025) Natural hydrogen knowledge platform: An advanced analysis tool for opportunity prioritization in natural H₂ exploration and exploitation, https://egi.utah.edu/natural-hydrogen/ web 2025-1120
Røyset, (2026), Biogent hydrogen – rimeligere og like klimavennlig hydrogen som fra elektrolyse? Tidskriftet KJEMI, https://www.kjemidigital.no/dm/1-2026/16/ (2026-0304)
SINTEF pressemelding (2026), Stor norsk hydrogensatsing sparkes i gang med midler fra EU, https://kommunikasjon.ntb.no/pressemelding/18822146/stor-norsk-hydrogensatsing-sparkes-i-gang-med-midler-fra-eu?publisherId=7235542&lang=no (3.3.2026 12:27:33 CET)
