Pioneren: Markvard Sellevoll

Småbrukeren blir geoforsker

Det lå slett ikke i kortene at småbrukersønnen fra Alversund nord for Bergen skulle bli akademiker. Markvard Sellevoll arbeidet på gården til han var over 20 år, og det ble forventet at han skulle overta. Men etter noen korrespondansekurs må vitebegjærligheten ha tatt overhånd. Han tok realskolen på 1 år og deretter gymnaset som privatist etter sporadisk undervisning. Og ettersom det allerede var rikelig med studenter på meteorologi, ble det geologistudier ved Universitetet i Bergen og embetseksamen i 1955 med en hovedoppgave om jordskjelv i Sunnhordland. Så bar det til Oslo som stipendiat ved Mineralogisk-Geologisk Museum på Tøyen der han arbeidet med oppbygningen av et røntgenarkiv for mineralidentifikasjon. Deretter ble han vitenskapelig assistent ved Universitetet i Bergen med liknende arbeidsoppgaver. I juni 1957 fikk han en fast stilling ved Geofysisk Malmleting i Trondheim – senere geofysisk avdeling ved NGU -. Da han etter noen måneder fikk tilbud om en stipendiatstilling i Bergen, hadde han allerede knyttet kontakter og lagt grunnlaget for et godt og langvarig faglig samarbeid mellom geomiljøene i Trondheim og Oslo.

Nedrustning, kald krig og deteksjonsseismikk

Professorene Niels Henrik Kolderup og Anders Kvale hadde i 1957 lyktes i å få Norges Almennvitenskapelige Forskningsråd (NAVF) til å finansiere en stipendiat i 3-4 år ved Jordskjelvstasjonen, som på den tiden var underlagt Geologisk Institutt. De ønsket Markvard Sellevoll i jobben. Målet var å bygge ut et seismologisk stasjonsnett i Norge. Den første seismografen var satt opp i Bergen Museum i 1905, og i 1958 ble en annen satt opp på Svalbard; mer fantes det ikke finansiering til.
Under nedrustningsforhandlingene i Genève begynte man i 1958 arbeidet med en internasjonal avtale mot kjernefysiske sprengninger i atmosfæren, og man ønsket også å utvikle en avtale om underjordsprengninger. Skulle en slik avtale kunne håndheves, trengtes det et seismologisk kontrollsystem. USA utviklet instrumenter til et globalt nettverk, World Wide Seismic Standard Network (WWSSN), som var nærmest komplett i 1963 da avtalen mot atmosfæriske sprengninger ble ratifisert (den fullstendige prøvestansavtalen kom først i 1996). Norge fikk tre av de 120 instrumentene. Det første ble plassert i en nedlagt sølvgruve på Kongsberg i 1962, en i Kirkenes i 1963 og senere en i Ny Ålesund på Svalbard i 1967. Da oppgaven med å skille kjernefysiske underjordssprengninger fra jordskjelv viste seg å være vanskeligere enn ventet, ble mobile arraystasjoner satt opp for testing og videreutvikling. En array på Lillehammer ble operert i et par år i samarbeid med amerikansk personell før den ble gitt til Universitetet i Bergen som gave i 1965.
Samarbeidet mellom norske og amerikanske forskere løftet Norge til en ledende posisjon innen deteksjonsseismologi, og førte senere til etableringen av NORSAR (Norwegian Seismic Array) i 1968-70. Rustningskappløpet og storpolitikken hadde derfor en gunstig innflytelse på norsk seismologi.

Kardiografer blir til seismografer

I 1958 hadde den internasjonale havrettkommisjonen i Genève vedtatt midtlinjeprinsippet for deling av havområdene. Norge fikk dermed råderett over en kontinentalsokkel som var flere ganger større enn fastlands-Norge, og som til da var helt ukjent. Norske myndigheter var ganske uinteresserte i dette, og var mest opptatt av å ivareta fiskeri- og skipsfartsinteressene. Mens Jordskjelvstasjonen hadde hatt god støtte av Utenriksdepartementet i etableringen av det seismologiske stasjonsnettet, var det nå ingen støtte å hente der eller i Industridepartementet for utforskningen av kontinentalsokkelen. Selv om oljeselskapenes interesse for Nordsjøen var sterkt økende, hadde norske myndigheter ingen forventninger om økonomisk vinning på sokkelen. Den ble betraktet som et arbeidsområde for jurister, ikke geofysikere.
Over en kopp kaffe på Instituttt for den faste jords fysikk forteller Sellevoll hvordan utforskningen av kontinentalsokkelen startet. På vei hjem fra et forskningsopphold i Stuttgart i 1959 la han veien om Bergakademiet i Clausthal-Zellerfeld for å diskutere med professor Heintz Menzel muligheten for å opprette en studieplass for Universitetet i Bergen. Men det mest minneverdige for ”en stril som knapt nok hadde vært på Vinmonopolet” var professorens store barskap på kontoret! Under samtalen foreslo Menzel et samarbeidsprosjekt for utforskningen av norsk kontinentalsokkel, med detektorer på havbunnen og båndopptakere i bøyer på havflaten. Bare batteriene veide 400 kg! Da Sellevoll senere la fram spørsmålet for professorene Kvale og Kolderup i Bergen, ga de sin fulle støtte. Hans Holtedahl var også entusiastisk. Sammen utformet de et brev til de tyske forskerne der de foreslo å skyte et seismisk profil over Skagerrak for å kartlegge den geologiske grensen mellom syd-Norges prekambriske gneiser og Danmarks tykke lagpakke av Mesozoiske sedimenter. Det ble videre foreslått å foreta et testtokt for å skaffe erfaring med instrumentering og metodikk i forkant av det store prosjektet. Det var ikke penger til utstyr, så det ble samlet inn kasserte kardiografer fra sykehuset i Bergen og Oslo som så ble ombygget til seismografer av tekniker og mirakelmann Fridtjof Veim. Sommeren 1961 ble det så gjennomført et testtokt med marin seismikk i Sørfjorden i Hardanger. Selv om fjorden var nærmest livløs etter industriutslipp, ble forskerne beskyldt for å drepe store mengder fisk med dynamittsalvene sine. Det endte med at Havforskningsinstituttet måtte komme og prøvetråle for å roe ned situasjonen.

Den første undersøkelsen av kontinentalsokkelen

De vitenskapelige resultatene fra testtoktet var gode, og sommeren 1962 ble   Skagerrakprosjektet startet som et samarbeidsprosjekt mellom Jordskjelvstasjonen og Universitetet i Hamburg, der Menzel ble professor i 1962. Da også det danske Geodætisk Institutt kom med som partner oppfylte prosjektet kriteriet for delfinansiering fra NATOs komité for oseanografisk forskning. Det ble i 1962 og 1964 skutt to seismiske refraksjonsseismiske profiler, NGU utførte 3500 profilkilometer med flymagnetiske målinger, og Geodætisk Institutt stod for gravimetriske undersøkelser. Resultatene var oppsiktsvekkende: 20 km fra norskekysten ble det registrert 3 km tykke sedimenter, og sentralt i Skagerrak var sedimenttykkelsen 6 km. De ulike datasettene viste god overensstemmelse, og det ble registrert seismiske ganghastigheter som muliggjorde tolkning av sedimentenes alder. Og i tillegg fant man en utdødd tertiær vulkan!
Skagerrakprosjektet representerte starten på utforskningen av kontinentalsokkelen, og Jordskjelvstasjonen spilte en sentral rolle. NATO-bevilgningene satte instituttet i stand til å skaffe instrumenter for å produsere refraksjonsseismikk på egen hånd, og dette ga grunnlaget for å engasjere flere hovedfagstudenter. Instituttet sendte nå søknader til forskningsråd og utedriksdepartementet for videre kontinentalsokkelundersøkelser. Det ble opprettet et eget statlig kontinentalsokkelutvalg (senere kalt Statens Oljeråd) der professor Kvale var med, men han og NGUs direktør Harald Bjørlykke klarte ikke å overbevise resten av utvalget om at det var viktig å fortsette de maringeofysiske undersøkelsene. I 1963 lyktes det derimot å få norsk industri til å støtte forskningsprosjektet, men samarbeidet ble stoppet da norske selskaper ikke fikk tilgang til kontinenalsokkelen. Da NAVF i 1964 fikk et eget kontinentalsokkelutvalg ble det bevilget en beskjeden sum som rakk til et 10 dagers tokt på Buagrunnen høsten 1965. Olaf Holtedahl hadde allerede i 1929 foreslått at deler av den norske kontinentalsokkelen kunne bestå av Mesozoiske bergarter dekket av glasiale sedimenter, men det var på den tiden få som trodde det fantes sedimenter utenfor Nordsjøen. Nå viste resultatene fra toktet at det lå en 2,5 km tykk sedimentpakke et par mil vest for fastlandet på 63 grader nord. Dette vakte stor interesse blant industrien og oljeselskapene. Nå trodde man undersøkelsene endelig var i godt gjenge, men det kom ikke flere bevilgninger. På en søknad direkte til Industridepartementet i 1966, fikk man til svar at ”kontinentalsokkelmåling er generell forskning” uten et økonomisk potensiale, og at KUD derfor burde betale!
Til slutt var det NTNF som, etter å ha fått en egen komitè for kontinentalsokkelundersøkelser, bevilget en sum som muliggjorde et tokt Stadt-Andøya i 1968. Dette ble oppstarten på Kontinentalsokkelprosjektet; det største prosjekt Jordskjelvstasjonen hadde vært involvert i, og som kartla den norske sokkelen nord for 62 grader inklusive Barentshavet og Svalbardmarginen. NTNF var en viktig støttespiller inntil Oljedirektoratet (OD) etter opprettelsen i 1972 overtok ansvaret for samarbeidet med Jordskjelvstasjonen og sikret gode økonomiske vilkår for kontinentalsokkelundersøkelsene.
– Så du skjønner det gikk litt humpete for seg disse årene, smiler Sellevoll, og det glimter humoristisk bak brilleglassene.

Endelig herre i eget hus

Jordskjelvstasjonen ble et eget universitetsinstitutt i 1960 og flyttet inn i en herskapsbolig i Villaveien 9. Markvard Sellevoll ble ansatt som dosent i den eneste nyopprettede stillingen i 1961. Visjonen var da at det skulle forbli et lite institutt med 3-4 ansatte, men da aktiviteten økte raskt både innen deteksjonsseismologien og kontinentalsokkelundersøkelsene ble dette antall økt kraftig. Det måtte også legges mer vekt på undervisning fordi tilstrømningen av studenter økte, men den grunnleggende undervisningen var i stor grad den samme for de to faggruppene. Den internasjonale kontaktflaten var bred, og i 1966 tilbragte Sellevoll et år ved Columbia University i New York.
– De som har opplevet Jordskjelvstasjonen i Villaveien fremhever det gode miljøet og de trivelige omgivelsene, som sikkert bidro til å rekruttere studenter?
– Det var et veldig hyggelig miljø i Villaveien, og i starten var staben nesten jevnaldrende med studentene. Det var et lite institutt som famlet en del for å finne veien fremover, og det var en styrke at studentene våre ble raskt tilknyttet et internasjonalt forskningsmiljø. Vi var et lite og sammensveiset miljø på 60- og 70-tallet, men etter hvert ble forholdne større. Omtrent da jeg gikk av for 10 år siden ble Jordskjelvsatsjonen slått sammen med Geofysisk Institutts avdeling C til Institutt for den faste jords fysikk. I disse dager foregår det en ytterligere sammenslåing til et nytt Institutt for geovitenskap. Det er veldig hyggelig når tidligere studenter tar kontakt med sitt gamle institutt, og jeg har fått flere mailer fra studenter uteksaminert i nyere tid som syntes det var morsomt å lese om Jordskjelvstasjonens historie.

Marin geofysikk og industriseismikk skyter fart

– Det var neppe på grunn av myndighetene at Norge fikk tildelt råderett over en svær kontinentalsokkel, og det var nærmest på tross av myndighetene at sokkelen ble undersøkt vitenskapelig. Det var hele tiden Jordskjelvstasjonen som ivret for en slik utforskning, og som så et potensiale for en fremtidig petroleumsindustri?
– Den kommersielle letingen etter olje og gass ville kommet uansett, svarer Sellevoll diplomatisk. Jordskjelvstasjonen drev frem de vitenskapelige undersøkelsene av sokkelen. Men jeg vil understreke så sterkt som mulig at det viktigste ”produktet” vårt var kandidatene. Vi hadde god tilgang på meget habile studenter, og du kan bare se hva de har utrettet siden.
Statistikken forteller at av Jordskjelvstasjonens uteksaminerte kandidater arbeider omlag 90 i petroleumsindustrien, 40-50 i service-, teknikk- og geoseismikkselskaper, 35 med forskning, undervisning og forvaltning og 3 på NORSAR.
– Det var i stor grad Jordskjelvstasjonens fortjeneste at det stod mange gode kandidater med relevant utdannelse og erfaring klare til å gå inn i viktige stillinger i oljeindustrien, forvaltningen, forskningen og undervisningen da petroleumsaktiviteten skjøt fart på norsk sokkel?
– Universitetet i Bergen har hele tiden støttet marin geofysikk og våre kontinentalsokkelundersøkelser, og har alltid sett industrien og samfunnet som viktige samarbeidspartnere, understreker Markvard Sellevoll.
– Det var kandidater fra Jordskjelvstasjonen som startet produksjonen av industriseismikk i Norge?
– Flere av kandidatene fikk erfaring fra oljeindustrien og så muligheten til å bygge videre på sterke norske næringer som skipsfart og elektronikk. Geoteam ble startet i slutten av 1960 årene, og GECO ble etablert i 1972. Mens det i 1960 ikke fantes et eneste firma i Norge som utførte industriell marin seismikk, tar det norske miljøet i dag hånd om 60-70 % av all industriell marin seismikk på verdensbasis. Dette sysselsetter et stort antall personer med ringvirkninger til norske skipsverft verd milliarder av kroner. Industriell seismikk er det feltet innen ”oljesektoren” der Norge har vært tidligst ute og har hevdet seg godt internasjonalt.

Industriens rolle i forskningen

– Hvordan ser du på forholdet mellom grunnforskning og anvendt forskning?
Det har ofte vist seg at selv den mest ”unyttige” forskning har dannet grunnlag for nyvinninger med stor praktisk verdi. Det er derfor viktig ikke alltid å fokusere på forskningens nytteverdi.
– Universitetet i Bergen har lang tradisjon for tverrfaglige forskningsprosjekter på et høyt nivå. Kanskje kan de nye sentrene for fremragende forskning bygge integrerte team som ivaretar så vel grunnforskning som anvendt forskning?
– I 4-5 år satt jeg som leder for universitetets reservoargruppe, som omfattet både matematikere, fysikere, kjemikere, geologer, geofysikere og biologer. Jeg må tilstå at jeg ikke har vært med på noe mer morsomt enn arbeidet i denne gruppen.
– Folk som selv ikke har erfaring med industrien har ofte et negativt syn på industrifinansiert forskning. Har du opplevd at industrien styrer forskningen og begrenser forskernes frihet?
– Vi på Jordskjelvstasjonen har en veldig god erfaring med samarbeide med industrien. I min tid som forsker har jeg aldri opplevet at industrien har forsøkt å styre oss. Tvert imot støttet de våre initiativ innen forskning og utdanning, og så det som sin plikt å være med å bygge opp et sterkt fagmiljø innen en sektor som kunne bli av betydning for landet.
– Det må være tilfredsstillende å se tilbake på de siste 40 årene og se hvordan fagmiljøet ditt har vokst og utviklet seg til beste for det norske samfunnet så vel som andre nasjoner. Du har vært med på en ufattelig utvikling på disse 40 årene?
– Da jeg begynte å arbeide med jordskjelv i 1952 var alle registreringer gjort på sotet papir som så ble fiksert med lakk og tørket. Man måtte finne tidspunktet ved å lese av langs registreringslinjene, og så ripe det inn med en nål. Og da vi skulle skyte den første profilen til havs i 1960 løp vi omkring i Tromsø og samlet inn alle stoppeklokkene vi fikk tak i. Skipets kaptein stilte marinegastene opp på rekke med hvert sitt ur. De klokket inn radioens tidssignal og tok tiden til de så de første tegnene fra sprengningen på havoverflaten.
Det var ofte mye plunder med skipsnavigasjonen, og usikkerhetene var store. Vi hadde et Decca-apparat om bord hvor vi kontinuerlig måtte lese av tre instrumenter for å finne skipets posisjon, og det tok mye tid å lese av og notere. Så fant Harald Gammelsæter på å rigge opp et kamera der instrumentene ble avfotografert sammen med et vekkerur. Vi var glade for alt som kunne forenkle arbeidet! La meg også nevne at Jordskjelvstasjonen var tidlig ute med elektronisk databehandling. Dette var av umåtelig stor betydning for vårt arbeid inne jordskjelvforsking og i særdeleshet innen marin seismikk.
– Vi har sett hvordan forskning innen seismologi forgrenet seg til nye fagfelt som deteksjonsseismikk og marin geofysikk. Ser du for deg at seismologien gir opphav til nye fagfelt i vår tid?
– Det er vanskelig å si, men, det skjer nå bl.a en rask utvikling innen reservoargeofysikk. Universitetet i Bergen har gjennom en årrekke prioritert reservoarstudier, så dette er en gledelig utvikling der man forventer at mye kan skje innen det nye SFF-senteret for integrert petroleumsforskning som i disse dager blir etablert ved Universitetet.

Skrevet av Heidi Skauli