Bildet over: Den store inkonformiteten. Det er hva geologene kaller denne grensen mellom urgammelt grunnfjell (lagdelt gneis) og yngre sedimentære bergarter (konglomerat). Ikke langt unna turstien mellom Hallingskeid og Ulvik finner vi denne grensen godt bevart. Lagdelingen i gneisen ble til under den svekonorvegiske fjellkjededannelsen, for rundt én milliard år siden, men takket være det svake fyllittlaget som ble avsatt over (ikke synlig på bildet), har både gneis og konglomerat unnsluppet det meste av Den kaledonske deformasjonen.
På Hardangervidda (men også en rekke andre steder i landet) ligger en viktig bit i det puslespillet som må løses for å forstå hvordan landet vårt ble til.
Det blir hevdet at grenseflaten mellom de underliggende urtidsbergartene og de overliggende sedimentære bergartene er Norges viktigste geologiske grenseflate. Den strekker seg fra Ryfylke til Finnmark.
«Formålet med Hardangervidda nasjonalpark er å verne en del av et særlig verdfullt høyfjellsområde på en slik måte at landskapet med planter, dyreliv, natur- og kulturminner blir bevart.»
Det flate landskapet som eksisterte for 550 millioner år siden (peneplanet), er bevart. Da lå det imidlertid ved havnivå, og inn i kambrium steg havnivået, og grunnfjellet ble dekket av slam og leire.
I små forsenkninger i dette landskapet lå det noen steder litt grus og stein som også ble dekket av leiren. Under den kaledonske fjellkjedefoldningen kolliderte Norge og Grønland, og enorme bergflak ble skjøvet flere hundre kilometer østover over både grunnfjellet og havbunnsleiren.
Hallingskarvet, Hardangerjøkulen og Hårteigen er alle rester etter bunnen av de underste skyvedekkene. Leiren ble sterkt deformert og omdannet til den metamorfe bergarten fyllitt.
Grunnfjellet under var derimot stivt og sterkt, og forble nokså upåvirket.
AGR sponsor oktober måned