Denne saken ble først publisert i GEO 02/19.
For å bygge en mobiltelefon er det nødvendig med 30 forskjellige metaller. Ingen av dem blir produsert i Norge.
Først kom rapporten fra Miljødirektoratet (24.01.19; «Forbud mot avgangsmasser ved sjødeponering fra gruvevirksomhet») som i klare ordelag slo fast at 1) vi kan ikke ha gruvedrift uten deponi, og 2) det er ingen grunn til å innføre et generelt forbud mot sjødeponering. Det første vet alle som har vært i nærheten av en gruve, og det andre har blitt godt dokumentert gjennom flere forskningsrapporter.
Så kom seminaret («Europas råstofftilgang») i regi av Norsk Bergindustri, Norsk Industri, LO og Arbeidsmandsforbundet som demonstrerte at store mengder metaller er helt nødvendig for å gjennomføre det grønne skifte. Kort oppsummert ble vi nok en gang fortalt at vi fortsatt lever i steinalderen, og at vi i enda sterkere grad kommer til å gjøre det i fremtiden.
Allerede dagen etter kom næringsminister Torbjørn Røe Isaksen med den gledelige meldingen om at regjeringen har gitt Nussir driftskonsesjon på Norges største kobberforekomst.
Da tok det selvsagt ikke lang tid før miljøvernbevegelsen var ute med sine protester og lovte at «helvete er løs». De reagerer på at «naturen blir ødelagt».
Noen få berørte reindriftssamer protesterte selvsagt også, men i den kommunen som nå får ny industrivirksomhet feiret lokalbefolkningen regjeringens vedtak med bløtkake.
Bakteppet for konflikten er at storsamfunnet trenger metaller, og ikke minst kobber som har bred anvendelse i det moderne samfunnet, også i for eksempel mobiltelefoner. Dessverre er det slik at ingen metaller kan utvinnes uten at det påvirker det ytre miljøet. Dette har mineralindustrien i Norge tatt inn over seg, og det er vel få (om noen) land som har renere produksjon.
Samtidig med hendelsene referert til ovenfor skjer det en storstilt utbygging av vindmøller på Fosen i Sør-Trøndelag. Disse «grønne kraftverkene» blir ikke bygget av verken treverk eller «luft og kjærlighet». Mange forskjellige og store mengder metaller er nødvendig. Av disse produserer Norge kun jern (Rana Gruber). Alle de andre metallene produseres i utlandet. Det verste er at de kan komme fra dagbrudd og underjords gruver som har store miljøbelastninger.
Den grønne energien har altså sin pris. I form av gruver, oppredningsverk og deponi.
Det er dette som er paradokset. Det moderne samfunnet med en stadig voksende befolkning og middelklasse trenger metaller, grønt skifte eller ikke, og de som protesterer mot gruvedrift velger suverent å se bort fra dette faktum.