Historien er gal

Historien må skrives om. Framstillingen i media og oppfatningen blant fagfolk er gal.
Om og om igjen hører vi at det var nødvendig å bore 33 brønner på norsk sokkel for å gjøre et funn. Det var angivelig Phillips Petroleum som etter mange mislykkede letebrønner endelig – i 1969 – skjøt gullfuglen (GEO 07/2009; «Nesten en utblåsning – deretter et gigantfunn»). Brønn 2/4-1x fant olje i kalksteiner av tertiær og kritt alder i så store mengder at operatøren startet testproduksjon allerede to år senere. Oljeeventyret var i gang for alvor.
I mai-utgaven av GEO ble denne forenklede historiefremstillingen grundig tilbakevist (GEO 03/2016: «Den første oljen«). Allerede i den andre brønnen på norsk sokkel – som ble avsluttet i 1967 – fant Esso olje, og senere viste det seg at dette var funnbrønnen på Balder-feltet. Produksjonen startet riktig nok ikke før i 1999, 28 år etter Ekofisk, i all hovedsak pga. kompleks geologi som ikke ble forstått før mange år etter funnet, men brønn 25/11-1 var første brønn på det vi nå vet var et gigantfunn med 500 millioner fat produserbare olje.
Det har tidligere blitt sagt at Balder ble funnet mange år for tidlig. Årsaken er todelt: For det første var de seismiske dataene den gangen ikke gode nok til at det var mulig å kartlegge kompleksiteten, og for det andre var den geologiske kunnskapen om injeksjonssander fraværende (reservoaret er en kombinasjon av turbidtitter og injektitter).
Det blir derfor galt når mange (fortsatt) referer til at leting krever ekstrem tålmodighet, og bruker norsk sokkels historie som sannhetsbevis for en slik påstand. Det har tross alt gått 50 år siden Esso utførte de første boringene i Nordsjøen, og vi må forvente mer av geologene når nye områder åpnes. Ikke minst fordi vi i dag har mye mer data, mye bedre data og mer generell kunnskap.