– Jeg er fjerde generasjon steinhugger, proklamerer Øivind Johansen, og er tydelig stolt av den arven han bærer.
På kontoret i Skjeberg, lengst sør i Østfold, sitter datteren og styrer butikken, Johansen Monumenthuggeri, og utenfor er sønnen – femte generasjon steinhugger – i full sving. Bestefaren, som startet for seg selv i 1946, trenger ikke snu seg i sin grav. Steinhuggeriet lever i beste velgående.
Johansens oldefar kom fra Sverige og slo seg ned i distriktet på slutten av 1800-tallet, og siden har det vært en ubrutt rekke av steinbrytere i familien. Den ser altså ut til å fortsette.
Inntil ganske nylig satt Johansen innesperret på kontoret. Administrasjon, økonomi og markedsføring var hans oppgaver. Men lange dager og tungt ansvar krevde sitt. Kroppen sa i fra, før det var for sent. Han valgte derfor å la andre overta den daglige driften. Resultatet var at han er tilbake som steinhugger. Og trives “gørrgodt” med det. Det eneste han kanskje savner er kontakten med kundene. Det er lett å skjønne, for ordene faller lett, og ingen skal være i tvil om at mannen brenner for stein. Det er ikke mange som kan uttale merkevarenavnet “iddefjordsgranitt” med så stor innlevelse.
Godt norsk er best
– Jeg vil helst bruke norsk stein, og aller helst skal det være Iddefjordsgranitt, fremholder Johansen og sikter til Østfolds grå, svartspettede granitt som har fått status som fylkesstein.
Det forklarer seg, for da bestefaren startet opp baserte han virksomheten på lokal stein. Og lokal stein betyr bergarten som ligger i granittmassivet i Østfold. Gatestein, kantstein og vindusomramming i stein var populære produkter den gangen. I dag selges gravstein og skulpturstein. Ferdig tilskåret. Ferdig inngravert. Klar til levering.
– Vi liker å reklamere for at vi bruker kortreist stein, smiler den joviale håndverkeren.
Man bak den blide fasaden aner vi alvoret. Noen kunder har nemlig spesielle ønsker. Mange er riktig nok fornøyd med norske varianter, for eksempel hvit granitt fra Støren, eller svart diabas fra Sverige, om det ønskes en litt spesiell stein. Litt verre er det når steinen må hentes fra det store utland. Det liker egentlig ikke mannen som har lært seg steinhuggerfaget ved å hugge i ekte, norsk grunnfjell.
– Vi er likevel fornøyd med at 80 prosent av den gravsteinen vi tilvirker er godt norsk. Den samme prosentsatsen gjelder den steinen som går med til skulpturer, forteller Johansen.
220 cm iddefjordsgranitt
Skulpturer, ja. En tur rundt på området gir ved første øyekast et inntrykk av at vi befinner oss i en skulpturpark, og ikke en steinhuggerbedrift. De er her i alle fasonger, og (nesten) alle slags steiner. Hoder, kropper og andre spennende kunstverk. Det går i granitt, diabas og larvikitt. Årsaken er at en rekke billedhuggere har valgt å etablere sitt atelier nettopp her.
– De kom sigende på 70-tallet, og så ballet det bare på seg, forteller Johansen.
Det er ingen overdrivelse. Mer enn 100 billedhuggere har enten vært her og jobbet, eller de har sendt tegninger for at bedriften skal gjøre det tunge arbeidet.
– Noen kunstnere gjør alt selv. De står her dag etter dag og er fullbefarne håndverkere.
En av dem Johansen Monumenthuggeri har samarbeidet med i mange år er Nico Widerberg. Derfor vet den anerkjente kunstneren godt at den 14 mann store bedriften kan levere kvalitetsprodukter. Han trengte derfor ikke å gå over bekken etter vann da han hadde ideen til et 22. juli-monument.
Vi snakker om en 220 cm høy skulptur med en stilisert mann- og kvinnefigur i tre dimensjoner, sagd ut med diamantwire, tekst av Lars Saabye Christensen, sandblåst inn i steinen, og tallene 22 07 2011, hugd inn for hånd på gammeldags vis. Råmaterialet er selvsagt Iddefjordsgranitt, og nabobedriften Jogra leverer blokkene.
Blokkene kommer fra Skriverøya (GEO 06/2008; “Stein med tradisjoner”). Dette er eneste rest som står igjen fra fordums storhetstid. For omtrent 100 år siden var granittindustrien ved Iddefjorden den største steinindustrien i landet. I dag er det i stedet Larvik som har hegemoniet.
Gode naboer
Johansen Monumenthuggeri er nabo med Jogra Steinindustri. Øivind Johansens bestefars startet det hele i 1946, og på slutten av 50-tallet overtok faren virksomheten. I 1975 etablerte Johansen bedriften Jogra AS (Johansen Granitt) sammen med sine brødre. Jogra fikk ansvar for stein i utemiljø, mens Johansen Monumenthuggeri AS tok seg av gravstein og skulpturproduksjon.
Mye å være stolt over
– Michelangelos David, svarer Johansen kontant, og raust.
Spørsmålet er hvilket kunstverk han liker aller best. Da får det bare være at den er hugget i marmor, fra Carrara i Italia.
Like fullt er den erfarne steinhuggeren godt fornøyd med skulpturen som ligger ved inngangen til Oljemuseet i Stavanger. Selv om den ikke er like berømt. Han er nemlig litt stolt av den. For han har selv vært med og hentet råmaterialet – Brumundalssandstein fra mjøstraktene. Bedriften gjorde resten på oppdrag fra Oljemuseet. Kristian Blystad stod for den kreative delen. Han er en av de mange kunstnerne som har fotfeste hos den ivrige og dedikerte steinhuggeren i Skjeberg.
– Jeg er også litt kry over at det er vi som har levert den 14 meter høye granittblokken fra Iddefjorden som dekorerer en hel vegg i den fellesnordiske ambassaden i Berlin. Den ene siden har som kjent en naturlig isskurt overflate, forteller Øivind Johansen, steinhugger på sin hals, med sans for lokale råvarer.