I kjølvannet av Istiden

Fjøsanger 1968.

Amanuensis Jan Mangerud var i startfasen av sin karriere som kvartærgeolog. Knappe seks km sør for Bergen sentrum tok han prøver i en uanselig veiskjæring. Egentlig var han på jakt etter den beinharde Bergensleira, avsatt på slutten av siste istid, men på Fjøsanger fant han i denne noen små, brune gytjeklumper.

Feltarbeidet var et ledd i undersøkelsen av avsetninger fra yngre dryas, en kuldeperiode for mellom 12 800 og 11 600 år siden, og ga ikke forhåndsvarsel om noe helt spesielt.

Dagen etter var været begredelig. I stedet for å ta flere prøver, satte den unge forskeren seg ned foran mikroskopet og telte pollen. Han regnet med å finne spor etter vegetasjonen fra slutten av istiden. Men allerede i første prøve dominerte pollen fra gran fullstendig. Resultatet var overraskende, mildt sagt, for dette var ensbetydende med at prøven måte være fra siste mellomistid (en varmeperiode kalt eem, for ca. 115 000 til 130 000 år siden), en tid hvor klimaet i Europa var betydelig varmere enn i dag.

Sedimenter fra denne mellomistiden var aldri før funnet her i landet. Egentlig var det en geologisk sensasjon, og derfor er Fjøsanger i dag kjent blant istidsforskere over hele verden.[1]

Dermed hadde Mangerud, rett etter fylte 30, gjort en oppdagelse som i 1971 gjorde ham fortjent til å motta Reuschmedaljen. Denne tildeles kun til yngre forskere «for et fremragende vitenskapelig arbeid av høyeste internasjonal standard».

– Som mange andre vitenskapelige oppdagelser var også denne en tilfeldighet, dette var ikke noe jeg var på jakt etter, sier istidsforskeren beskjedent, mer enn 50 år etter.

For dem som ikke er innvidd i kvartærgeologiens mysterier, kreves en liten forklaring på hvorfor fagfolkene så å si gikk av skaftet over funnet.

– Avsetninger fra før siste istid er svært sjeldne fordi den etterfølgende breen fjerner alle eldre løsmasser. Breene børster fjellet rent.

Flere tiår etter den sensasjonelle oppdagelsen er det nesten ikke glasialgeologer i Norge. Vi har i det hele tatt svært få kvartærgeologer her i landet, og – som Mangerud påpeker i en artikkel i «Khrono» fra 2021 – det er ikke en eneste postdoktor stipendiat ved de norske universitetene som arbeider med istidene i Fastlands-Norge.

– De fleste kvartærgeologene på universitetene er opptatt av holocen, hva som har skjedd i tiden etter siste istid, og det er jo viktig forskning. men derfor er det ikke blitt gjort nye funn av interglasiale sedimenter siden 1980, og også få av interstadiale (definert som en kort, mild periode under en istid).

– Men kanskje skyldes få funn at det rett og slett ikke er flere avsetninger fra denne tiden? spør han undrende.

Uansett. Oppdagelsen på Fjøsanger ble starten på en lysende karriere, der ett av verktøyene han tok bruk – stratigrafi – har blitt et varemerke både for ham og de andre kvartærgeologene i bergensmiljøet.[2]

Dette er et utdrag av vårt fulle intervju med Jan Mangerud. Hele geoprofilen finner du i GEO 2023 (kan bestilles her).

[1] Jan Mangerud, J. 1970. Interglacial sediments at Fjøsanger, near Bergen, with the first Eemian pollen spectra from Norway. Norsk Geologisk Tidsskrift

Mangerud, J., Sønstegaard, E. & Sejrup, H.P. Correlation of the Eemian (interglacial) Stage and the deep-sea oxygen-isotope stratigraphy. Nature 277, 189-192 (1979).

[2] Et funn av beinrester i Øygarden vest for Bergen (Blomvåg) gjort i 1941 ble opprinnelig trodd å stamme fra siste mellomistid. Men C14-dateringer viste at de ble avsatt på slutten av siste istid. Historien er fortalt av Mangerud i GEO 01/2020: «Det 80 år gamle Blomvåg-mysteriet er løst».