I think we’ve got an oilfield

Anekdoten om den overlegne og pessimistiske amerikaneren som skulle drikke all den oljen som ville bli funnet på norsk sokkel har blitt fortalt mange ganger før. Med Nils B. Gulnes som kilde får vi i boka om de ti første årene av norsk oljehistorie nå vite at det er oljeselskapet Mobils representant (hvem det nå måtte være) som under samtalene i forbindelse med utlysningen av den 1. konsesjonsrunden kom med denne famøse uttalelsen. Mobil søkte da heller ikke den gangen, til Gulnes sin skuffelse, men amerikanerne kom senere sterkt tilbake og var operatør i letefasen da Statfjord-feltet ble funnet ti år senere.
Den spennende historien om veien frem til første konsesjonsrunde, og den etterfølgende tildelingen av 78 blokker til 9 selskaper, vies stor plass i boka, som er på 280 lettleste sider og har stor font. Mange har tidligere kommentert hvor forunderlig få byråkrater (og ingen politikere) det var som tok del i denne prosessen fra norsk side, og det til tross for at verdens største oljeselskap var motpart. Forfatteren oppsummerer det slik: «Mens industrien stiller med hundrevis av menn, består Norges lag i praksis av to personer: Oljerådets leder, Jens Evensen, og dets sekretær, Nils B. Gulnes.» Forfatteren gir inntrykk av at de to har vært svært dyktige og lærenemme i den korte tiden de «regjerte», om enn ikke ufeilbarlige, men fører også argumenter for at de har hatt noe flaks. Men så er det nå en gang slik at dyktighet avler flaks. Kapitlet Statens oljepionerer bekrefter også den rådende forståelsen av at politikerne var svært lite interessert i prosessen opp mot 1. konsesjonsrunde, og også i tiden etterpå, helt frem til funnet av Ekofisk i 1969, noe som bekreftes av at Stortingets diskusjon om den aller første Stortingsmeldingen (st.meld. nr. 22 1965-66) om oljevirksomheten kun dreide seg om «faren for at seismikkskyting kunne komme til å drepe fisk». Ingen av representantene var interessert i å diskutere betingelsene som oljeselskapene kunne drive under, enn si avgifts- og skatteregimet. Det vi savner i denne fremstillingen er hvordan blokkene ble tildelt, hvem som fikk hva av hvilken grunn, og hvordan tildelingen skiller seg fra dagens system. Med Gulnes som ilde hadde dette vært fullt mulig. Oss bekjent var det Gulnes som fordelte blokkene etter at søknadene hadde kommet inn.
Boka om norsk oljeindustris tidlige historie er bedre på hendelser over bakken enn under bakken. Dette demonstreres tydelig i omtalen av Ekofisk-funnet senhøstes 1969. Beskrivelsen av boreforløpet med 2/4-1 og 2/4-2, samt omtalen av den informasjonen som geologene får fra seismikk, er sterkt villedende (for ikke å si direkte gal) og burde forbigås i stillhet (interesserte kan lese en mer korrekt gjennomgang i GEO 07/2009). Boka hadde således vunnet mye på om  kildene (flere av dem har gode geologi- og geofysikk-kunnskaper) hadde utøvet bedre korrekturlesing på sine egne bidrag. Derfor er det bra at det er brukt mer plass på å fortelle hvordan nyheten ble mottatt på Oljekontoret. Petroleumsingeniør Olav K. Christiansen hadde fulgt boringen av begge brønnene tett og kjente godt til at det var påtruffet olje i tertiære lag høyt oppe i brønn 2/4-1, og det var han som – lille julaften – fikk telefonbeskjed av Phillips’ norske sjef, Ed Jobin, som der og da uttrykte de udødelige ordene «I think we’ve got an oilfield here», etter at 2/4-2 var avsluttet. Sammen med Nils Gulnes informerer Christiansen først ekspedisjonssjef Knut Dæhlin og deretter statsråd Sverre Walter Rostfoft om funnet, men ingen – heller ikke Phillips – ante at feltet var så stort som vi nå vet at det er.
Fra et geologisk ståsted mangler en del viktige hendelser i opptakten til første lisensrunde samt grunnlaget for de viktigste boringene. Det hadde også vært interessant å få litt mer bakgrunn om de personene som satt i både Kontinentalsokkelutvalget og Oljerådet, som jo begge spilte viktige roller i utformingen av den norske oljepolitikken. I det førstnevnte (med sju mann) satt for eksempel både Anders Kvale (professor ved Universitetet i Bergen) og Harald Bjørlykke (direktør ved NGU), slik at den geofaglige ekspertisen var svært godt i varetatt, i tillegg til den juridiske som Jens Evensen (leder) og Leif Terje Løddesøl (sekretær) stod for.
For geologer som har et strengt forhold til kronologisk rekkefølge har boka en klar svakhet. Det hoppes mye i historien, frem og tilbake mellom årstall og hendelser, noe som lett gjør oss forvirret i et forsøk på å forstå utviklingen. Tidslinjen i slutten av boka er til noe hjelp.
Men slike detaljer bør ikke hindre norske oljegeologer å lese litt samtidshistorie. Boka inngår i enhver engasjert geologs bokhylle.