Vi benker oss på et lite stykke av Norges nasjonalstein. Den furukledde kollen med utsikt over ytre deler av Sandefjord består av larvikitt. Slik store deler av berggrunnen under vestfoldbyen gjør.
– Denne «forekomsten» har ingen kommersiell verdi. Den har et dårlig fargespill, og den er veldig oppsprukket, forteller Håkon Heggland, lektor ved Sandefjord videregående skole.
– Men for elevene har den stor pedagogisk verdi. På samme vis som hele Hjertnesskogen. Derfor har vi utviklet den som en geotop til bruk i undervisningen.
Denne geologiske perlen ligger bare noen minutters gange fra skolen. Det betyr at elever og lærer rekker frem og tilbake – samt gjøre noen undersøkelser – på tilmålte 90 minutter.
– I larvikittmassivet finner vi pegmatittganger, og i bunnmorenen er det et rikholdig utvalg av forskjellige bergarter, forklarer Håkon.
Blant landskapsformene kan elevene lete etter jettegryter, skuringsstriper og hvalskrottberg (vi er tross alt i hvalfangstbyen Sandefjord). Og litt utenfor skogen er det et lite område med kvikkleire som på skredkartet har fått rød farge. Rødt for fare.
– Dette er nok i massevis for oss, forteller Håkon.
Han er opptatt av at det er bedre å lære geologi i praksis enn i teori. Det er bedre å være i felt enn i klasserommet. Slik sett er både geologi- og biologifagene svært forskjellige fra de andre realfagene.
Historisk bakgrunn
Håkon er lærer i geofag. Det har han vært siden 2007, da faget ble introdusert i skolen, og på Sandefjord videregående skole styrer han i dag over hele 90 elever som har valgt Geofag 1 eller Geofag 2. Med fem undervisningstimer per uke i hvert av fagene. Det krever selvsagt et solid kunnskapsgrunnlag i geologi. Han må beherske platetektonikk, naturkatastrofer, glasiologi, hydrologi, meteorologi, oseanografi, klimaforskning, mineralressurser, petroleumsfag, ulike ikke-fossile energikilder og geomorfologi.
Derfor er det lett å gjette seg til at han har hovedfag i geologi. Og sikkert lang erfaring som geolog. Det går frem av måten han snakker på. Faguttrykkene renner lett og ledig ut av ham. Magmatisk differensiering faller like lett å uttale som den andre verdenskrig. Vi er blant likemenn.
Men vi tok grundig feil. Mannen er humanist. Han har hovedfag i historie. Det dreide seg om et eller annet vedrørende nazifisering i okkupasjonstiden. Et resultat av et dypdykk i tunge dokumenthauger i bortgjemte kjellere.
Men ok, geologi er jo også et slags historiefag, så kanskje var ikke veien så lang?
Hverdagsgeologien er viktigst
– Jeg er tilhenger av å oppsøke den hverdagslige geologien fremfor det spektakulære, fremholder Håkon, der vi sitter på harde svaberg (de har tidligere ligget i strandsonen) bestående av permiske dypbergarter, med vakker utsikt over den smale fjorden (en gammel forkastning?) og innseilingen til hjembyen.
– Én viktig grunn er at vi kan gå tilbake til det samme området flere ganger. På den måten kan vi grave litt grundigere. En annen grunn er selvsagt timeantallet og de økonomiske ressursene vi har til rådighet.
Noen halv- og heldagsutflukter blir det likevel tid til. Men det er fortsatt nærområdet i det sørøstlige Oslofeltet som er nedslagsfeltet. Nevlunghavn er favorittlokaliteten. Her finner han og elevene både sedimentære, metamorfe og magmatiske bergarter. Samt kvartære avsetninger. Et lite eldorado som ligger bare en kort busstur unna.
Klåstad-bruddet rett utenfor Larvik er en annen favoritt. Her kan elevene se anvendt geologi – uttak av geologiske ressurser – og bli kjent med både geologiske prosesser og driftsmetoder. Noe for enhver smak. Noe for forskjellige typer elever. Geofaget er mangslungent. Det trenger mange egenskaper og personligheter.
– I undervisningen tar jeg utgangspunkt i dagsaktuelle saker. Jeg prøver å vise hvordan geofaglig kunnskap kan hjelpe oss å forstå det som skjer, både i naturen og i samfunnet.
Håkon trekker frem et ferskt eksempel. Et tema som opptar alle opplyste mennesker.
– Vi har hatt en varm vinter, fem-seks grader varmere enn det vi er vant til, men for bare kort tid siden hadde vi et par etterfølgende vintre som var svært kalde. Hvordan henger dette sammen?
Geofaglæreren trekker frem sine egenervervete meteorologiske kunnskaper. Og hvis disse ikke strekker til, eller han trenger utfyllende opplysninger, ja da er telefonen god å ha. Meteorologisk institutt er bare åtte tastetrykk unna. Det samme gjelder det geofaglige instituttet ved Universitetet i Oslo. Der er det også mange som må svare på vegne av faget når den kunnskapshungrige vestfoldingen vil vite mer.
– Deretter går diskusjonen i klasserommet. Og det tar ikke lang tid før vi kommer inn på klimaendringer, om de er naturlige eller menneskeskapte. Blant mine elever er det en stor kontingent som mener de er overveiende naturlige. De utviser sunn skepsis.
– Denne skepsisen kan skyldes at jeg ser det som mitt mandat å oppøve elevenes kritiske sans. Jeg mener det er riktig å problematisere konklusjonene fra FNs klimapanel, samt lære dem å se grensene mellom vitenskap og politikk.
Vi spør ikke hva han selv mener. Det er irrelevant. Hans oppgave er å sørge for at elevene får lære mer enn geofag. De skal også lære den vitenskapelige metoden.
– En annen måte å levendegjøre faget på er å dra ut til larvikittbruddet i Klåstad etter å ha snakket om magmatisk differensiering. Denne prosessen kan virke både tung og teoretisk, slik den blir beskrevet i læreboken, men den kan anskueliggjøres i steinbruddet ved å studere «sebrastripene» og knytte dem til prosesser.
– Samtidig kan vi få innsikt i hva som kreves for at naturstein har verdi i markedet. Sebrastriper er nemlig ikke populært. Det er ren vare som teller.
Med en slik tilnærming til undervisningen i geofaget er det lett å forstå at 90 minutter i klasserommet er en veldig begrensende faktor. Det er helt nødvendig å dra ut i felt for å forstå. «Seeing is believing». Blikket rettes mot sør. «Læremesteren» ser drømmende mot en annen geologisk verden.
En farlig smittebærer
– Stromboli, sier han, med ettertrykk, etter litt betenkningstid, på vårt spørsmål om hva som er favorittreisemålet. Der har han vært, og dit vil han gjerne reise igjen. Helst med elevene sine. Da kan han i fulle drag nyte vakker geologi i kombinasjon med gleden av å formidle.
– Jeg er fascinert av vulkaner, og Stromboli er et sikkert valg. Der spruter lavaen døgnet rundt. Her kan du både se, lukte og høre vulkanutbrudd. Vi får nærkontakt med geologiske prosesser.
Lektoren har vært der flere ganger. Sammen med noen av elevene sine. Slike utflukter faller ikke inn under skolens nøysomme rammer, men interesserte elever betalte av egne lommer. Det forteller litt om at mannen har vært smittebærer og overført interessen til ganske mange ungdommer. Flere av dem har fortsatt med faget på universitetene. Noen kommer tilbake og forteller nye elever om hvordan det er å studere geologi.
Håkon snakker også varmt om Island («Svartifoss har de flotteste geoformene jeg noen gang har sett»). Også der har han vært flere ganger. Nyttig ballast for en som skal fortelle unge elever om platetektonikk og smeltebergarter. Nå er drømmen å komme til Svalbard. Eller Den østafrikanske riftdalen. Fordi det var slik Oslofeltet så ut da det ble dannet i begynnelsen av perm. Vi kan se for oss at Sandefjord lå der nede i Afrika et sted.
Drømmene er mange. Men Vestfold er slett ikke å forakte.
– Vi bor i et geologisk smørøye, og vi må ha fokus på hverdagsgeologien, minner han seg selv om.
Dårlig vær er bra
Håkon skarrer. Forklaringen er åttebarneår på Karmøy. Rett innenfor Utsira. Dit han som voksen drar rett som det er. Om høsten. Hvis vindretningen er riktig.
– Det er de meteorologiske forholdene som bestemmer fugletrekkets forløp, forklarer han.
Så viser det seg altså at den naturfaginteresserte lektoren også er amatørornitolog. Den interessen fikk han overført fra en ganske så fugleinteressert lærer, da han selv var elev i grunnskolen i Sandefjord.
– Senere har jeg gjenoppdaget både Karmøy og Utsira. Og jeg har lært at det er meteorologi og geografi som bestemmer hvor man skal dra for å se sjeldne fuglearter. En kraftig pålandsvind kan gjøre susen. Jeg elsker lavtrykk.
Geologi når det er høytrykk. Ornitologi når det er lavtrykk. Alltid opptatt.
– Først ønsket jeg å bli meteorolog. Det ville gi meg grunnlag for å forstå fugletrekkene. Men studiet krevde litt mer matematikk og fysikk enn hva jeg hadde lyst til. Derfor svitsjet jeg over til biologi, noe som passet godt med at jeg hadde et ønske om å jobbe i skolen.
– Matematikk- og kjemikursene i begynnelsen av studiet gjorde imidlertid at jeg mistet motivasjonen. Derfor byttet jeg til fag som falt lettere for meg. Det ble grunnfag i statsvitenskap og geografi, og senere hovedfag i historie, der jeg studerte oppfølgingen av boikott-paroler knyttet til nazifiseringen av fagorganisasjonen.
«Skaprealisten», som han selv velger å kalle seg, sier han gjør et stort nummer av at realfag ikke bare er for dem som er spesielt flinke i matte og fysikk.
– Jeg hadde selv full fordypning i matematikk, kjemi og biologi på gymnaset, men etter eksamener i grunnleggende matematikk og kjemi på Blindern, valgte jeg altså bort de fagene, litt av makelighetshensyn, og litt på grunn av manglende motivasjon. Jeg skulle ønske at noen hadde drevet reklame for geofagene i mine ungdomsår, slik at jeg hadde hatt litt mer motivasjon til å kaste meg ut i det som kanskje var både faglig tungt og arbeidskrevende. Jeg prøver nå å være den motivatoren for mine elever.
Realfag løser mysterier
– Elevene må forstå at jobben som geolog vil være noe helt annet enn studiene. Studiene utgjør et grunnlag. De er en inngangsbillett til en spennende verden og en interessant jobb, og det er de færreste som sitter og løser ligninger etter studiene.
Han påpeker at han «selger» geologi som et samfunnsaktuelt fag.
– Jeg vil vise det allmenndannende aspektet av faget, og at det er nyttig for andre fag.
– Jeg betoner også at geologi er etterspurt kompetanse, at det er lett å få jobb, og at det alltid vil være et behov for geofaglig kunnskap for å løse samfunnets oppgaver, enten det går ut på å lete etter og produsere olje, finne mineraler og grave dem opp, bygge tunneler eller vurdere skredfare. Det er geologisk kompetanse som danner grunnlaget.
Håkon påpeker at realfagene er døråpnere for hverandre.
– De er døråpnere til en verden som ellers ikke vil være tilgjengelig. Realfagene løser de store mysteriene. Realfagene er en måte å berike seg på, sier historikeren.
– Geologi er et syntesefag. Vi kan vise relevansen av matematikk, fysikk og kjemi gjennom geofagene. Senest i dag har jeg tatt fordel av det. I fysikktimen har elevene lært om interferens. I geologitimen lærte de hvordan Schillereffekten er årsaken til det vakre fargespillet i larvikitten. På den måten gir geologifaget mening til fysikkfaget, og vi demonstrerer hvorfor det er viktig å forstå basisfagene for å forstå geologi.
Kartlegger isens fremrykning
På vei tilbake gjennom Hjertnesskogen går vi på løsmasser avsatt under siste istid. Disse skaper en utmerket læringsarena for en ivrig formidler. For her ligger både kort- og langreist stein. Håkon har øynene med seg.
– Dette er rombeporfyr. Og her er en gneis. Der borte ser du en granitt fra Drammen. Det ligger sikkert ti forskjellige typer stein her. Der ser du forresten en kambro-silurbergart fra Oslofeltet.
Dette kommer godt med i undervisningen. Læreboka kan ikke konkurrere.
– Etter først å ha lett etter stein og identifisert dem, får elevene i oppgave å finne mulige opprinnelsessteder ved å studere det geologiske kartet. På den måten lærer de å identifisere bergarter samtidig som de selv kartlegger hvordan isen har beveget seg sørover.
Jo da, vi er ikke det minste i tvil om at denne mannen på utmerket vis klarer å formidle hvilket spennende fag geologi er. Noe som helt sikkert kommer samfunnet til gode.
60 studiepoeng
Håkon er altså autodidakt. Han har ingen formell utdannelse i geofaget. Han kan ikke påberope seg tallrike feltdøgn som grunnlag for en hovedoppgave eller et doktorgradsarbeid. Men han har en interesse og entusiasme for geofagene som overgår de fleste geologer med fine titler. Dessuten har han fullført et kurs som Naturfagsenteret ved Universitetet i Oslo arrangerte for lærere. Det var et tilbud til dem som følte et sterkt behov for kunnskapspåfyll (GEO 02/2014; «Opplæring av lærerne hjelper»).
Kurset passet Håkon som hånd i hanske. Her fikk han faglig påfyll fra profesjonelle geologer som hadde satt seg inn i lærerplanen, og som derfor visste hvor skoen trykket, men fremfor alt fikk han et didaktisk påfyll.
– Hverdagen er veldig hektisk. Vi har egentlig nok med å sørge for at vi er faglig oppdatert, så i kampen om tidsressursene blir det pedagogiske alltid en salderingspost.
– I kurset var dette imidlertid en viktig del, for geologi er et vanskelig fag å undervise. Læreboken strekker ikke til. Det er helt nødvendig å være ute i felt, og det var spesielt her vi fikk mange gode innspill.
Håkon er altså bare delvis autodidakt. Han kan vise til 60 studiepoeng etter fire års deltidsstudier og avlagte eksamener. Fra annet hold vet vi at den mer enn middels interesserte lektoren gjorde et sterkt inntrykk på kurslederne.
Foto: Halfdan Carstens
Kunne ikke hatt det bedre
– Jeg har alltid vært glad i å formidle, og geologi er et usedvanlig interessant fag. Derfor elsker jeg jobben min, sier pedagogen, og det er lett å tro ham, vi hører det på tonelaget.
– Jeg har en masse utfordringer, jeg dekker det brede interessespekteret mitt, og jeg kan være med og forme ungdommen. Jeg kunne i det hele tatt ikke hatt det bedre, slår Håkon Heggland fast, lektor i den videregående skolen.
Vi får bare håpe at elevene skjønner hvor heldige de er.