Klimatiltak gir nye forretningsmuligheter

– Vi er nødt til å ta affære nå. Om få år kan det være for sent.

Seniorrådgiver Svein Staal Eggen i Gassnova er ikke i tvil om årsaken til klimaendringene. De menneskelige utslippene av CO₂ har blitt så store, og fortsetter å øke så fort, at om vi ikke nå gjør et alvorlig forsøk på å redusere utslippene, vil klimaet kunne komme til å løpe fullstendig løpsk i en ikke alt for fjern fremtid.

– Det er en massiv og økende opinion av forskere over hele verden som – i tråd med de fysiske lovene – mener at den globale oppvarmingen har sammenheng med menneskenes økende forbruk av fossilt brennstoff, påpeker Eggen.

De akkumulerte utslippene av CO₂ globalt har nådd 0,5 trillioner tonn. Det har gitt en temperaturøkning på drøyt 0,7 °C.

– En dobling av utslippene, som er resultatet innen få år om vi ikke tar affære og reduserer dem, vil kunne gi en økning på 2 °C, sier Eggen og refererer til en nylig publisert artikkel i tidsskriftet Nature. Og i henhold til FNs klimapanel vil det kunne oppstå dramatiske klimaendringer som følge av en slik temperaturøkning.

– Men det kan bli verre enn som så, supplerer Aage Stangeland, som viser til at den globale temperaturen vil kunne komme til å øke med langt mer enn 2 °C dersom det ikke iverksettes utslippsreduserende tiltak. Stangeland er spesialrådgiver i Forskningsrådet og jobber med CLIMIT-programmet som skal fremme kraftproduksjon med fangst og lagring av CO₂. Med bakgrunn fra Bellona har han god innsikt i både FNs klimarapport og teknologiutviklingen innenfor CO₂-håndtering, også omtalt som CCS – Carbon dioxide Capture and Storage.

I følge FNs klimapanel må de ambisiøse målene for reduksjon i klimagassutslippene nås allerede i 2015 for at det ikke skal gå helt galt. 2015? Da har vi bare fem år å gjøre det på.

Derfor er de to samstemte om at det er bedre å være føre var og handle nå. Dårlige nyheter mener mange, og ser for seg eskalerende utgifter på Statsbudsjettet og store kostnader for industrien. Ja vel, men når det skal brukes penger, ja da er det også muligheter. Og de er til for å gripes.

– Her er det et enormt potensial for norsk industri. Men alt for få vet om det, hevder Eggen. Nå vil CLIMIT-programmet gjøre noe med akkurat det.

Løsningen ligger i kunnskap og teknologi

De store synderne ligger inne i porøse sandsteiner og kalksteiner på flere kilometers dyp. Vi snakker om oljen og gassen på den norske kontinentalsokkelen. I snart 40 år har vi produsert hydrokarboner som ved forbrenning avgir CO₂.

Men, som vi alle vet, er det verdens samlede mengder med fossile brennstoffer – kull, olje og gass – som, i etterkant av den industrielle revolusjon, har påført oss et problem vi ikke var forberedt på. Så selv om det er mye olje og gass på norsk sokkel, er de opprinnelige ressursene våre bare en forsvinnende liten del av de globale mengdene med fossile brennstoffer.

Ansvaret ligger derfor på hele verden, ikke minst forbrukerne, men som olje- og gassprodusent har vi nordmenn et spesielt ansvar. For det første er velstandssamfunnet en sterk bidragsyter til de totale utslippene, og for det andre har vi førstehånds kjennskap til reservoarenes egenskaper og den teknologien som trengs for å sende klimagassen ned i undergrunnen.

Det er nemlig i undergrunnen at løsningen kan ligge. Det vet Eggen mye om. I mange år har han som medarbeider i Gassnova vært engasjert i lagring av CO₂ på flere kilometers dyp.

– Lagring av klimagassen under bakken er et av flere virkemidler som må gjennomføres på nasjonalt og globalt nivå for å klare de utslippsreduksjonene som FNs klimapanel mener er nødvendige, påpeker han.

– Lagring av CO₂ kan bidra med omtrent en tredjedel av de reduksjonene som er nødvendige innen 2050.

Da forstår vi at lagring i undergrunnen er viktig, og Det internasjonale energibyråets (IEA) analyser av den fremtidige energisituasjonen støtter opp om at man ikke kommer utenom massiv implementering av CO₂-håndtering.

– Kunnskapsnasjonen Norge kan utgjøre en forskjell, fremholder Eggen.

Vi har de beste forutsetningene

Å redusere menneskenes utslipp av klimagasser kan skje på mange fronter. IEA peker i sin årlige analyse av energisituasjonen (World Energy Outlook) på at verden må gjennomføre en rekke tiltak samtidig: Det må spares energi, det må utvikles mange former for fornybar energi, det må bygges nye atomkraftverk, og – ikke minst – CO₂-utslipp må fjernes fra industrianlegg, samt alle de gass- og kullkraftverkene som fortsatt vil danne grunnstammen i verdens energiforsyning i svært mange tiår fremover.

Norge må bidra der vi har kompetanse og teknologi. Et naturlig satsingsområde er derfor fangst, transport og lagring av CO₂. Verdikjeden vil bestå i et renseanlegg som ”fanger” CO₂ fra røkgassen, infrastruktur for transport, samt et anlegg for injisering i et egnet reservoar.

– Norge har gjennom petroleumsindustrien gode forutsetninger for å utvikle en konkurransedyktig industri for å betjene et fremtidig marked for lagring av CO₂, sier Eggen.

– Ikke minst har geologene, geofysikerne og reservoaringeniørene mye å bidra med, legger han til. Som tidligere geolog i Oljedirektoratet og Statoil vet Eggen hva han snakker om. Han har selv vært med på å kartlegge og karakterisere reservoarer på norsk sokkel.

Først og fremst er det nødvendig å finne reservoarer som har de riktige egenskapene. Dette kan være vannførende lag – såkalte akviferer – med stor lagringskapasitet, eller nedstengte olje- og gassfelt hvor hydrokarbonene har blitt erstattet med vann.

I mange tilfeller kan det bli nødvendig med ny seismikk og boring av brønner. Men, og det er et viktig men, lagringsindustrien vil kreve billigere løsninger enn det oljeindustrien er vant med. Det vil nemlig ikke være et spill om en ”jackpot”, om å finne et stort olje- eller gassfelt, i stedet vil det være snakk om å utvikle mindre kostnadskrevende teknologi som er spesielt tilpasset dette formålet

– Oljeindustrien kjenner teknologien, men det vil bli helt andre krav til å redusere kostnadene, mener Eggen.

Når det så er tatt en beslutning om å benytte et gitt reservoar, vil det være behov for reservoarkarakterisering og – etter hvert – reservoarovervåking. Ikke minst er det behov for reservoaringeniører som kan følge opp injiseringen. Det er nødvendig å forstå hvordan reservoaret fylles opp av den flytende gassen, og det vil være et krav at operatøren skal følge nøye med på at det ikke lekker gass opp til overflaten.

Krav til lagringsplassen

• Reservoaret: God porøsitet og permeabilitet, samt stort volum
• Takbergarten: Tett bergart, skifer eller salt, over reservoaret
• Reservoaret må ligge dypere enn 800 meter for at CO₂ skal være flytende

Et nytt marked

– CLIMIT-programmet fokuserer på behovet for teknologiutvikling i forbindelse med lagring av CO₂. Programmet peker spesielt på at metoder til vurdering og utbygging av lagringslokaliteter må utvikles, bekreftes og kommersialiseres, fremholder Stangeland.

Geologer og geofysikere burde gni seg i hendene når de hører dette. Her er det arbeid for mange generasjoner. Men også serviceindustrien som driver med seismikk, boring og logging burde se mulighetene. Dersom utviklingen går slik IEA ser for seg, vil det utvikles flere tusen CCS-prosjekter etter 2020.

– Men det er nødvendig å tenke nye, billige løsninger, presiserer Eggen, og viser til at CLIMIT står klar til å støtte metode- og teknologiutvikling hos norske selskaper som ønsker å satse på et kommende marked innen lagring av CO₂.

– Det blir mer og mer sannsynlig at CCS kommer til å bli et av de virkemidlene man kommer til å ty til i kampen for en temperert fremtid. Fremtiden blir ikke bare vindmøller, sier Eggen

Derfor merker rådgiveren at stadig flere miljøer og selskaper innen geofag vender sine øyne mot CCS.

– Vi merker stigende interesse fra leverandører til petroleumsindustrien for å posisjonere seg med tanke på et fremtidig leverandørmarked innen CO₂-lagring.

Statoil en viktig aktør

Teknologien for å lagre CO₂ er her allerede. Den har blitt demonstrert på Sleipner-feltet i Nordsjøen, hvor det årlig, i mer enn ti år, har blitt pumpet ca én million tonn ned i undergrunnen, og på Snøhvit-feltet i Barentshavet hvor det nå blir pumpet CO₂ tilbake til porøse sandsteinslag under gassreservoaret fra fangstanlegget på Melkøya. Statoil er operatør på begge feltene.

Men også andre steder i verden har oljeselskapene erfaring med lagring av CO₂. I Australia er de for eksempel langt fremme. Gorgon-feltet utenfor nordvestkysten er et av de aller største prosjektene på verdensbasis. Her skal det pumpes 3-4 millioner tonn tilbake til undergrunnen. Andre land som satser tungt innen CO₂-håndtering er USA der det gror frem en rekke forsøksprosjekter i ulike skalaer, samt i Canada der de har lang erfaring med injeksjon. Fra Canada kjenner vi også det høyt profilerte prosjektet i oljefeltet Weyburn. Her blir CO₂ pumpet ned i reservoaret for å øke utvinningsgraden.

BP har flagget deponering i Sahara (Algerie) i forbindelse med gassproduksjonen fra det gigantiske gassfeltet In Salah, og her er Statoil med som partner.

– Statoil har betydelig erfaring fra lagring av CO₂, og det er helt naturlig at vårt eget statsoljeselskap tar i bruk denne kunnskapen både på norsk sokkel og i andre deler av verden, mener Eggen, og presiserer samtidig at Statoil ser på dette som en ny forretningsmulighet, ikke en ulempe.

”Det er stor interesse for CO₂-fangst og lagring. «Alle» sier at dette er et viktig virkemiddel i kampen mot klimaendringer. Vi vil forfølge lagring av CO₂ som en forretningsmulighet,” sa Kai Bjarne Lima, Statoils direktør for CO₂-håndtering, til Aftenposten i mars.

Hvem vet, om noen år kjemper kanskje oljeselskapene om blokker som har gode akvifere, hvor de ikke har den minste sjanse til å finne olje eller gass, men hvor det kan lages enorme mengder CO₂?

– Hittil har konkurransen om lagringsplassen likevel ikke vært stor. Utover CO₂-skatten, som var drivkraften bak Sleipner-prosjektet, har man enda ikke kommet opp med en kvotepris eller andre insentiver som kan danne grunnlag for industridrevne prosjekter, sier Eggen.

I påvente av dette har myndighetene med hjelp av Gassnova gående en prosjektutvikling rettet mot lagring av CO₂ fra gasskraftverk på Kårstø og Mongstad. Myndighetene har i Klimakur-arbeidet også utredet muligheten for fangst og lagring av CO₂ fra landbasert prosessindustri[1].

– Konkurranse om lagringsplassen blir det derfor først når utslipp av CO₂ blir pålagt kostnader som gjør fangst og lagring lønnsomt. Det er forventinger om at dette vil finne sted nærmere 2020. I et slikt tidsperspektiv vil lagringsplassen i Nordsjøen være av interesse for utslipp, enten de kommer fra vår egen industri eller fra kontinentet.

Problemer fostrer muligheter

Klimagassen CO₂ er kanskje vårt aller største miljøproblem.

Men et problem trenger en løsning. Og det gir muligheter. Det er her CLIMIT ser sin rolle. CLIMIT er opprettet for å stimulere til forskning, utvikling og demonstrasjon av kunnskap og teknologi som kan gi gode og billige løsninger. Gjennom økonomisk støtte til prosjekter, kan programmet hjelpe bedrifter til å posisjonere seg for et kommende marked innen geologisk lagring av CO₂. Det er nettopp her at norsk industri generelt, og petroleumsindustrien spesielt, burde kjenne sin besøkelsestid.

– Vi må være litt kyniske oppi det hele, vi må forstå at det ligger en forretningsmulighet i klimaproblemet, avslutter Svein Eggen, og koster på seg et lite smil.

Men vi snakker alvor. Ramme alvor.

[1]Innen 2020 skal de norske utslippene av klimagasser reduseres med 15 til 17 millioner tonn. Etatsgruppen Klimakur 2020 har vurdert virkemidler og tiltak for å oppfylle dette klimamålet. Utredningen ble lagt fram i februar 2010. Den vil danne grunnlag for regjeringens vurdering av klimapolitikken, som skal legges fram for Stortinget i 2011.

Tar Gassnova på ordet

Det lille norske selskapet Emtek (se side 62-63 i denne utgaven av GEO), som har spesialisert seg på elektromagnetiske målinger (EM) i olje- og bergindustrien, har kommet inn som deltaker i et stort anlagt forskningsprosjekt for lagring av CO₂ i Wyoming. Her får de full anledning til å prøve ut teknologien som opprinnelig er utviklet av russiske forskere, og som nordmennene er i ferd med å videreutvikle og kommersialisere.

Wyoming har både kilder for CO₂ og uttømte oljereservoarer for lagring av gassen. CO₂ fra et av Wyomings mange kullkraftverk skal sendes ned i undergrunnen, og Emtek skal være med og monitorere reservoaret. Andre samarbeidspartnere er Geokinetics (seismikk), Baker & Hughes (logging) og Exxon Mobil. Prosjektet ledes av University of Wyoming. Department of Energy står for finansieringen.

– Prosjektet kommer i gang i løpet av året, forteller Atle Fyhn i Emtek.

Først vil det bli skutt seismikk, og deretter vil Fyhn reise over sammen med en rekke russere og gjøre EM-målingene.

– Seismikken kan se den flytende gassen, men EM er nødvendig for å gjøre gode anslag over volumene, sier Fyhn, som må bruke en ganske stor kilde fordi reservoaret ligger mer enn tre kilometer nede i bakken.

– Vi har søkt Gassnova om midler til videreutvikling av utstyr for monitorering, både programvare og maskinvare, sier Fyhn, og tar dermed Svein Eggen i Gassnova på ordet når han tar teknologien de har vært med på å kommersialisere ut i den store verden.