KRONIKK: Ingen må glemme hvor driftsmidlene kommer fra

‘Det er jo ganske sjokkerende’.

Jeg leser at en representant i styret ved Universitetet i Bergen (UiB) mener det er ‘hyklersk at man blir bedt om å sykle til jobb mens vi investerer penger i fossil energi’. I tillegg er han altså sjokkert.

Universitetet ber folk sykle til jobb… og har fond med penger i olje og gass

Om man hadde vært et annet sted enn i Norge, ja da ville det kanskje vært litt vanskelig å forstå styrerepresentanten sitt utbrudd. Hva er sammenhengen mellom å sykle til jobb og ha penger i olje og gass – slik ville kanskje noen utenforstående ha tenkt et annet sted enn i Norge? Jeg sykler selv på jobb.

Riktignok har jeg ikke penger i olje og gass. Men jeg har noe annet: jeg har en jobb innenfor olje og gass – disse energibærerne som fortsatt brukes flittig i mange land. Også i Norge, selv om stadig flere sykler her hjemme. Og i tillegg har jeg en stilling ved et universitet som innebærer undervisning og forskning knyttet til energi, inkludert olje og gass.

Gjennom min tilknytning til universitetet, forsøker jeg også følge litt med på hva som rører seg forskningspolitisk innenfor universitets- og høyskolesektoren. En av de såkalte digitale plattformene jeg får nyhetsoppdateringer fra er Khrono – en uavhengig nettavis for høyere utdanning og forskning. Om man gikk inn på dette nettstedet på kvinnedagen 8. mars, ville man se en overskrift som lød: ‘Universitetet ber folk sykle til jobb, men har penger i olje og gass’ (1).

Hvilke verdier er det vi vil vedkjenne oss?

Det saken fra 8. mars handlet om var at UiB – som innen 2030 skal bli et klimanøytralt universitet – det er samme institusjon hvor altså Khrono har avdekket følgende: stiftelser knyttet til UiB investerer i en rekke oljeselskaper, så som Shell, BP og Total. Det vil si, det er ikke helt direkte slik likevel, det er nemlig stiftelser ved UiB som har verdier plassert i aksje- og obligasjonsfond gjennom Storebrand – som igjen altså har midler i ‘minst 19 selskaper’ innen olje og gass.

Og det er ikke bare UiB som har slike investeringer indirekte i olje og gass: uken tidligere får stiftelser knyttet til NTNU, NMBU og Musikkhøyskolen gjennomgå i Khrono (2).

Oljesmurte NTNU-stiftelser: Har millioner i olje og gass

Denne gangen er det lederen for Fremtiden i våre hender som er dypt sjokkert. Og hun får et par dager senere følge av flere sjokkerte studentledere og rektorer som legger seg flate (3). Man fornemmer sjokk og vantro som brer seg i de norske akademiske miljøer.

Sjokkert etter avsløring i Khrono. Nå vil de kvitte seg med investeringer i olje

Alle står fritt til å velge sine investeringer, selvsagt også stiftelser knyttet til høyere utdanningsorganisasjoner. Det er en rekke forhold å ta hensyn til når man skal investere. Noen er knyttet til hva man putter penger i, og hva det kan bety – både etisk og teknologisk. Og det er høyst relevant å diskutere hvordan kapital og kunnskap blir benyttet til det beste for mennesker og miljø. Om man velger å putte pengene i våpen, tobakk, eller enda ‘vanskeligere varer’, se det er opp til markedet, muligheter, og eventuelt sitt eget moralske kompass.

I Norge er vi altså kommet dit at for noen – også innenfor våre akademiske miljøer – er olje og gass havnet i samme negative investering-kategori som en del andre varer og tjenester vi oftest vil holde avstand til. Da blir det jo viktig å klargjøre hva som er tilstrekkelig avstand.

Statsbudsjettet – en gedigen hvitvaskingsoperasjon?

Selv blir jeg stort sett ikke lenger sjokkert, men jeg lar meg fortsatt fascinere – og bl.a. blir jeg undrende overrasket over at verken styrerepresentanter eller rektorer som har så sterke meninger om investeringer olje- og gass, ikke i større grad også debatterer hvor alle pengene som brukes i velferdssamfunnet kommer fra.

Mye viktigere, og betydelig vanskeligere, enn å fremstå som sjokkert over legitime investeringer via fond, ville det vært å debattere hvordan for eksempel UiB skal drive sin forskning om det skulle holdes samme avstand som ønskes til ulike fond, som da tilsvarende måtte vurderes til penger fra olje- og gass i vår felles store pengebinge: Statsbudsjettet.

I Norge er det ganske mange som arbeider og bidrar til å produsere olje og gass, en produksjon som er beskattet og avgiftsbelagt, og inntektene er så puttet inn i Statens pensjonsfond utland – oljefondet. Et fond hvor pengene stort sett vokser ganske mye. Så flyttes en del av avkastningen fra oljefondet til Statsbudsjettet vårt: i 2020 kom omkring hver femte krone på Statsbudsjettet fra oljefondet (4).

Sist år var altså omkring 20 prosent av det som skal brukes i velferdssamfunnet vårt kommet inn fra oljefondet. Og om man liker det eller ikke, inkluderer dette samme andel av det som også Kunnskapsdepartementet fordeler ut igjen, bla. som grunnbevilgning til UiB. For UiB vil vel det utgjøre noe slikt som i underkant av 900 millioner kroner – av 4,35 milliarder kroner som kommer via statsbudsjettet (5).

Men de 20 prosent av statsbudsjettet, som startet ved en produksjon av olje eller gass på sokkelen, som ristes sammen i skatter og avgifter, blandes i et fond og derfra videre via et uttrekk til Statsbudsjettet – og endelig løftes ut som for eksempel bevilgninger til universitetene – alt dette er kanskje en prosess som er langt nok unna ulike akademiske miljøer slik at sjelefred og likevekt blir oppnådd ved mottak av grunnbevilgningen – og at slik kan sjokket utebli?

Tilstrekkelig avstand – til hvem?

Å sykle kan tidvis være en ensom sak, og man kan tenke på mangt og meget i løpet av en sykkeltur. Selv har jeg enkelte ganger fundert på om det bare er meg som tenker på hvordan avstand – være seg såkalt psykologisk eller fysisk avstand – påvirker våre meninger, standpunkter og beslutninger.

Men når jeg har satt meg til for å skrive ned disse betraktningene om avstand, ser jeg at det også er andre som har vært inne på noen av de samme tankene som kom til meg på sykkelturen (6): En politiker – leder for utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget – ‘reagerer på universitetenes flukt fra olje- og gassnæringen’. Politikeren tar saken opp ‘i et noe harselerende skriftlig spørsmål til forsknings- og høyere utdanningsministeren’. Selv har jeg ikke sett svaret fra ministeren, men jeg får med meg at rektoren ved UiB svarer: ‘Selv om vi får penger fra statsbudsjettet som er generert av oljeinntekter, er det både legitimt og ansvarlig av universitetene å tenke langsiktig og strategisk’.

Vi bor i et langstrakt land, fysiske avstander er kjent for de fleste av oss. Avstander i form av ulike virkelighets-forståelser kan også oppstå i et langt land – og i et rikt land. Avstander som kommer frem i stadig debatter – kanskje spesielt forut for årets valg, er slik som avstanden mellom by og bygd, og også om enkelte partiers økende oppslutning.

Det er også en annen type avstand, eller en forskjell – mellom de rike og de mindre rike, og mellom eliten og ‘de andre’. Når så universitetene ‘tar ansvar for å tenke langsiktig og strategisk’, kunne universitetene kanskje også fundere på hvorfor de har muligheten til nettopp det.

Men mye viktigere: kanskje langt flere i de akademiske miljøene oftere kunne være oppmerksom på ‘sjokket’ medborgerne føler, de som tar ansvar og står midt i produksjonen av det som gjør oss i stand til å ‘tenke langsiktig og strategisk’. Og disse: mødre, fedre, sønner og døtre, alle disse er ikke først og fremst de av oss som sykler på kontoret og som kan sitte og skrive for eksempel slike tanker som dette innlegget ned på en PC.

Nei, dette er de mange som står på brua på båten i all slags vær, som sitter i helikopteret med bare frådende hav under seg, slike som står på boredekket eller lager mat til tidvis oppgitte og utslitte arbeidere som direkte sørger for verdiskapningen. Hele tiden, hver dag, året rundt. Slik at andre kan tenke ‘langsiktig og strategisk’ på kontoret sitt.

Avstand er så mangt – og kan tidvis være fascinerende. Eller sjokkerende.

Forfatteren av denne kronikken ønsker å være anonym, men red. kjenner vedkommendes identitet.

Referanser:

«Tar kraftig oppgjør med universitetenes olje-nei: – Oppfører seg som moderne versjoner av Pontius Pilatus»