En lite stykke innover i Adventdalen – sørøst for Longyearbyen – er det imidlertid fortsatt en liten gruve som får lov å operere i det stille. Alle de andre gruvene i Adventdalen er nedlagt (se kartet), men Gruve 7, hvor det ble startet undersøkelser i 1965 og hvor full produksjon kom i gang i 1975, er «still going strong».
Mørk og trangt
Kjell Johansen er stiger og tar oss med ned i gruva. Turen egner seg slett ikke for de som sliter med langt fremskreden klaustrofobi. Takhøyden er i gjennomsnitt 1,5 m (tilsvarer tykkelsen på kullfløtsen), men er noen steder bare 1,3 m. Og i kjøretøyet – som kalles Ohlemannetter fabrikken som produserer disse kjøretøyene – kan vi ikke sitte på vanlig, behagelig måte. Vi må i stedet lene oss godt tilbake, og hele tiden passe oss for ikke å strekke på halsen for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Da vil vi fort stange hodet i taket (hengen), noe som kan være fatalt selv om vi selvsagt har hjelm på.
Turen innover er også ganske lang. Det tar ca. 15 minutter å kjøre de åtte kilometerne fra påhugget. For sarte sjeler hjelper det selvsagt ikke at det er «køla» mørkt, om enn ikke særlig kaldt.
Det er ikke mange mann som er i arbeid. Foruten stiger har vi en som opererer kuttemaskinen som knuser kullet ved hjelp av en roterende sylinder med kniver på (continuous miner (CM)), og to som kjører kull fra CMèn til transportbåndet med såkalte shuttlecars.
– Driften er stort sett grei, men vi har litt problemer med forkastninger, forteller Kjell Johansen. Vi tar en liten prat i den korte stunden hvor bråket fra kuttemaskinen tar pause mens operatøren venter på at «shuttlecaren» skal komme tilbake for å hente mer kull. – Likevel har vi en utvinningsgrad på ca. 70 prosent med «rom og pillar» som driftsmetode, sier han.
Lønnsom drift
Gruva går med overskudd. Dette skyldes at det aller meste av utstyret er nedskrevet for lang tid tilbake. Men det har også sammenheng med at gruva opereres av en liten gjeng med erfarne gruvearbeidere som kjenner gruva godt etter mange år på ett og samme sted. På det meste har det vært over 200 mann her inne. I 1999 var antallet nede i 60-70, og nå er det bare 19 mann tilbake – inklusive de som jobber med transporten fra gruva ned til havna. Likevel er uttaket av kull 60-70.000 tonn per år, mens det i 1999 var på 130.000 tonn (til sammenligning var uttaket fra Svea Nord i fjor på ca. to millioner tonn). Det betyr en produktivitetsøkning på mer enn 50 prosent.
Bare for noen få år tilbake var planen å avslutte virksomheten våren 2001. Men ved å redusere bemanningen og operere et «minialternativ», var det likevel mulig å fortsette. Nå er det kullreserver for fortsatt drift på det nåværende nivået i 10-12 år til (600.000 tonn), kanskje enda lenger hvis det kan påvises ytterligere reserver ved de planlagte boringene. Reservene er beregnet ut fra borehull og stoller som er drevet for dette formålet.
Kullet selges til kraftverket i Longyearbyen og på det åpne markedet. Kraftverket tar ca. 25.000 tonn, mens resten skipes i båter som tar drøyt 20.000 tonn. Kundene varierer fra år til år. I 2000 og 2001 gikk mesteparten av eksporten til Norcems sementfabrikk i Kjøpsvik i Nordland og noe gikk til Immingham i England. I 2002 ble det skipet 46.000 tonn til Rotterdam.