Sommeren 1960, for nøyaktig 50 år siden, var Svalbard gjenstand for usedvanlig stor vitenskapelig interesse. Øygruppen ble nærmest oversvømmet av geologiske ekspedisjoner. Tre av dem var norske, mens de resterende elleve kom fra utlandet. De fleste hadde forskning som formål, men for noen var hensikten å undersøke om det var mulig å gjøre funn av olje og gass i de sedimentære bergartene på øygruppen.
Oljeletingen i norsk Arktis og på norsk jord var i gang.
Allerede året etter ble den første «wildcat» på Svalbard påbegynt. Norsk Polar Navigasjon A/S stod bak. To ildsjeler og polarentusiaster – brødrene Einar Sverre Pedersen (1919-2008) og Gunnar Sverre Pedersen (1922-2008) – var initiativtakere og pådrivere bak selskapet og boringen.
Giganter på oljejakt (1960-1962)
Et av de utenlandske selskapene som hadde fattet interesse for Svalbards geologi var amerikanske Caltex (California Texas Oil Company) som var et samarbeid mellom Standard Oil of California (Senere Chevron) og Texaco. (Selskapene slo seg sammen i 2001 og het da Chevron Texaco. I dag er selskapet kjent Som Chevron). Begge selskapene hørte med i den eksklusive klubben «De sju søstre» som dominerte verdens oljeproduksjon på den tiden.
Caltex inngikk i 1960 en avtale med Store Norske Spitsbergen Kulkompani (Store Norske). Gjennom den fikk selskapet eneretten til å lete etter og utvinne olje på kullselskapets daværende og fremtidige utmål for en periode på 99 år.
Samme sommer sendte amerikanerne en ekspedisjon nordover bestående av ti erfarne geologer. Hensikten var å undersøke de områdene de hadde størst forventninger til, merke av interessante funnpunkter i terrenget der de aktet å begjære utmål, samt gjennomføre trigonometriske målinger til støtte for de geologiske undersøkelsene. For å kunne drive effektivt hadde de to helikoptre til rådighet. Seismikk på land ble dessuten skutt i noen utvalgte områder, og sommeren 1963 gjennomførte Caltex marinseismiske undersøkelser.
Shell, et annet medlem av «De sju søstre», utførte også geologiske undersøkelser på Svalbard denne sommeren. Ettersom det den gangen ikke fantes flyplass, måtte Shell, på samme vis som Caltex, leie inn et fartøy for å komme seg nordover og bli fraktet rundt. Shell gjennomførte liknende undersøkelser sommeren 1962, og da sessongen var ferdig, rapporterte avisene at «undersøkelsene skulle fortsette med dybdeboringer neste år» (Morgenbladet 20. september 1961, her fra Brugmans). Det ble det aldri noe av. Shell trakk seg fra videre leting på Svalbard etter to feltsesonger.
Høsten 1961 sendte også Sovjetunionen en stor ekspedisjon til Svalbard, og den påfølgende sommeren ble det samlet inn seismiske data i både Isfjorden og Van Keulenfjorden.
Vi kan altså konstantere at flere av de internasjonale oljegigantene så på Svalbard som et interessant område å lete etter olje og gass ved inngangen til 1960-tallet.
For de internasjonale oljeselskapene fortonte dette seg som et kappløp. Presis slik det var kjent med fra andre deler av verden. Det gjaldt å gjøre grundige geologiske undersøkelser og sikre seg de beste områdene før konkurrentene.
Dristige menn (1960)
Men det var flere som var interessert i Svalbards oljepotensial. Noen få nordmenn, uten skolering i verken geologi eller oljevirksomhet, meldte seg på i jakten etter «det sorte gullet». Sommeren 1960, vel vitende om at Caltex, Shell og canadiske Husky var ute i samme ærend, men på andre steder, utførte Norsk Polar Navigasjon feltarbeid på Brøggerhalvøya like vest for Ny-Ålesund. Erkjennelsen av at man var i godt selskap med verdens ledende oljeselskaper må ha vært svært inspirerende for disse «glade amatørene».
På begynnelsen av 1960-tallet var det ingen interesse for oljegeologi her i landet, og kunnskap om oljegeologi var totalt fraværende. Så sent som i 1958 hadde Norges geologiske undersøkelse (NGU) dessuten avvist muligheten for olje på kontinentalsokkelen (GEO 02, 2010). Vi må derfor ta innover oss at det på den tiden var usedvanlig dristig å satse på oljeleting på norsk territorium.
Norsk Polar Navigasjons undersøkelser de første årene står i sterk kontrast til den innsatsen som Caltex og Shell la ned i feltarbeidet. Mens de utenlandske selskapene gjorde grundige forberedelser med studier av gamle kart, rapporter og flyfoto, samt stilte med store mannskaper og helikoptre i felt, baserte nordmenn seg på motorbåt, traktor, hundespann og apostlenes hester, for ikke å si betydelig dugnadsinnsats og noen få menns glødende entusiasme for polarområdene generelt og – etter hvert – oljeleting spesielt.
Ikke desto mindre klarte selskapet seg godt i konkurransen med de internasjonale gigantene, og – som vi har hørt – Norsk Polar Navigasjon ble det første selskapet som boret en letebrønn. Så tidlig ute var de at Norges aller første letebrønn etter olje og gass faktisk ble boret på Svalbard.
Men hvordan kunne det ha seg at noen få nordmenn trosset «naturlovene» og begynte med oljeleting i en del av verden hvor det ikke hadde vært lett etter, enn si funnet, olje før? For å forstå det må vi gå noen få år tilbake i tid, og bli bedre kjent med to brødre som har skrevet sitt navn inn i norsk polarhistorie med gullskrift.
Flyplassdrømmen i knas (1956-1959)
Einar Sverre Pedersen og Gunnar Sverre Pedersen, som begge hadde deltatt i ekspedisjoner til Grønland og Svalbard, og lenge båret på en drøm om å utnytte polarområdenes mange muligheter, ønsket opprinnelig å etablere en større flyplass på øygruppen. De var velkvalifiserte for å ta på seg et slikt oppdrag. Einar Sverre, sjefsnavigatør i SAS, var med på å bryte nye veier når det gjaldt polarnavigasjonen i arktiske strøk, og han var en av pionerene bak flyselskapets utvikling av den transpolare flyruten mellom Europa, Nord-Amerika og Asia (Østen). Gunnar Sverre, oberstløytnant og sivilingeniør, var ansatt som distriktsingeniør i Forsvarets Byggtekniske Korps med ansvar for Midt-Norge, og hadde flyplassbygging (Ørland og Værnes) som spesialitet.
Det var likevel som privatpersoner de dro til Svalbard på sin første ekspedisjon i 1956. Ambisjonene var store, pågangsmotet likeså. De ville være med på å bygge landet, og det skulle skje med utgangspunkt i Svalbard, som Pedersen-brødrene mente hadde et kolossalt potensial i det fremtidige kommunikasjonsmønsteret. Einar Sverre var nemlig overbevist om at SASs polarruter bare var starten på en stadig økende lufttrafikk mellom øst og vest over Arktis. Derfor ønsket både han og broren å undersøke mulighetene for å bygge en sivil, internasjonal helårs flyplass på Svalbard. De mente dessuten at den norske stamruten burde få sitt endepunkt på øygruppen. Da kunne Svalbard omsider også bli et senter for turisttrafikk og forskning i Arktis. Begge brødrene ivret for dette og mente at det var nødvendig dersom landet ikke skulle gli over på utenlandske hender.
De første undersøkelsene med henblikk på å etablere flyplass ble foretatt i 1956. To år etter, høsten 1958, hadde brødrene foretatt såpass mange undersøkelser at selskapet Norsk Polar Navigasjon AS ble stiftet med en aksjekapital på kroner 3000.-. Formålet var anlegg og drift av flyplass på Svalbard. Oljeleting var ennå ikke i tankene.
Fire mulige steder for en flyplass pekte seg ut, og i 1958 ble det fastslått at det beste stedet å anlegge den var på Kvadehuksletta på Brøggerhalvøya ikke langt fra Ny-Ålesund.
Far til brødrene Pedersen var professor Sverre Pedersen ved NTH. Han var internasjonalt kjent som ekspert i by- og regionalplanlegging. Han laget en plan og et prosjekt for et større internasjonalt forskningssenter kalt «Roald Amundsens Institutt for Polarteknologi» som var ment å ligge ved flyplassen.
Flyplassen ble det likevel ikke noe av. Den viktigste grunnen var at Pedersen-brødrenes prosjekt ble innhentet av storpolitikken. Riktig nok var Utenriksdepartementet med Halvard Lange først positiv, men de sovjetiske myndighetene protesterte mot planene. Den forsiktige støtten politikerne først hadde gitt ble erstattet av uvilje og motstand. Flyplassplanene ble derfor skrinlagt i 1959. Det skulle ta mer enn 15 år før flyplassen i Longyearbyen ble en realitet. Først i 1975 ble den åpnet.
Dermed ikke sagt at Svalbard-drømmen var knust. Pedersen-brødrene kjente godt til at det i de nordlige deler av Russland, Canada og Alaska var gjort funn av både olje og gass, og på Svalbard hadde de på flere steder sett oljen piple frem. Dette måtte undersøkes nærmere. Svalbardtraktaten og bergverksloven ble lest, og på den måten fant de ut at de kunne registrere utmål (enerett til å drive på geologiske ressurser) på geologiske indikasjoner.
Da ideen om å lete etter olje dukket opp, grep brødrene Pedersen i stedet tak i denne muligheten. Norsk Polar Navigasjon ble redskapet de brukte til dette formålet.
Det første borehullet påbegynnes (1960-1961)
De undersøkelsene som allerede var gjennomført i forbindelse med flyplassprosjektet kom nå godt med. De fikk på den måten et lite forsprang på de andre som jaktet etter olje på øygruppen.
De paleozoiske (karbon-perm) sedimentær bergartene fra Kvadehuken på Brøggerhalvøya, ca. tolv kilometer vest for Ny-Ålesund, hadde spor av olje. Like vest for flyplassområdet, i Kiærsvika, sivet det dessuten ut en svart og seig væske fra fjellet som ble betegnet som asfalt. De ulike indikasjonene, men også inspirert av at flere internasjonale oljeselskaper planla å leter etter olje, gav brødrene forhåpninger nok til å sende en ekspedisjon til Svalbard sommeren 1960. Formålet var å gjøre ytterligere undersøkelser, og eventuelt sikre seg rettigheter til de områdene de fant interessante. Og dem var det flere av. Da sommeren var omme, hadde selskapet rapportert til Bergmesteren om «fund av kull, oljeholdig leire og asfaltholdig kalkstein» samt begjært utmål (enerett til bergverksdrift eller oljeleting på et avgrenset område) på et område på 30 kvadratkilometer rundt Kvadehuken.
De første undersøkelsene gav med andre ord grunn til optimisme. Den ble styrket ved å sammenholde funnene med de studiene som i 1926 var gjennomført av geologene Adolf Hoel, Anders K. Orvin og Gunnar Horn (GEO 03, 2010). For brødrene Pedersen var dette mer enn nok til å satse videre, og etter at utmålene var sikret i 1960, investerte de i boreutstyr. En flyttbar cabletool rigg (støtborerigg) som kunne bore ned til om lag 600 meter ville gjøre nytten.
Sommeren 1961 ble riggen fraktet inn til borestedet på Kvadehuken og rigget opp. Bergstudent Bård Botten ved NTH utførte oppdraget. En Moelvenbrakke, som skulle tjene som boligkvarter, ble også kjørt inn. I en stor drivtømmerstokk over døra i Moelvenbrakken står det innhugget «Roald Amundsens Institutt for Polarteknologi». Transporten var vanskelig, men Botten fikk hjelp fra Kings Bay Kull Company som drev kullgruven i Ny-Ålesund.
Så snart utstyret var montert , kunne den aller første boringen etter olje i Norge settes i gang. Så veldig langt kom Botten riktignok ikke det første året. Da borekronen nådde to meter, ble boringen avsluttet. Botten måtte tilbake til studiene i Trondheim. Sesongen var over for denne gang.
Men oljeletingen på Svalbard var for alvor i gang. Det første «spadetaket» var tatt.
På vei nordover (1962)
Sommeren 1962 fortsatte boringen på Kvadehuken. NÅ ble det imidlertid mer sving på sakene. Ivar Ytreland, som hadde blitt kjent med brødrene Pedersen tidlig på 1950-tallet, og som i etterkrigstiden hadde vært fangstmann på Nordøst-Grønland, ble på kort varsel engasjert som leder av ekspedisjonen til Svalbard.
Ytreland hadde overvintret på Grønland i to sesonger og på dem måten vist at han kunne arbeide og trives i polare strøk. Ledererfaring hadde han også, både fra tidligere ekspedisjoner og fra sin daværende stilling som daglig leder av A/S Jøtuls nordenfjelske avdeling, senere også som adm. dir. for AS Trolla Brug.
For Ytreland ble dette begynnelsen på flere tiår på Svalbard, der geologiske undersøkelser, sikring av utmål og boring av brønner var temaet.
Hans kone, Gerd, lærer og speiderleder som satte pris på enkelt friluftsliv, ville gjerne være med. Husstellutdannelse hadde hun også. Det visste Gunnar Sverre Pedersen, som prompte svarte ja på forespørselen. Vel og merke under forutsetning av at hun tok på seg oppdraget som kokk og proviantforvalter for ekspedisjonen og boreoperasjonen.
Kort tid etterpå var ekteparet på vei nordover med en kullbåt til Ny-Ålesund, der det ble drevet på kull fra lag av karbon alder, og videre til Kvadehuken. De fikk følge av en profesjonell svensk brønnborer som Einar Sverre Pedersen hadde engasjert. Det tok derfor ikke lang tid før oljeboringen kom i gang igjen. Og nå var det alvor. Målet var å bore dypt nok til å finne olje i løpet av den korte sommersesongen.
Lite visste de om at Ny-Ålesund skulle komme på det politiske kartet allerede samme høst. Eksplosjonsulykken i Kings Bay-gruven første til regjeringskrise i 1963, og gruvedriften ble etter dette nedlagt. I dag er det en forskningsstasjon i Ny-Ålesund.
Mat på Hærens regulativ (1962)
Arbeidet var tungt og slitsomt. Det var surt og kaldt på borestedet som var uskjermet for vær og vind. Og de to boremeislene måtte jevnlig demonteres for å kvesses. Dette var litt av en operasjon, for meiselen måtte fraktes inn til smia til Ny-Ålesund for å glødes, kvesses og herdes, og transportutstyret de hadde å hjelpe seg med en trillebår, en beltetraktor og en 17 fots åpen båt.
Slikt ble det lange arbeidsdager av. Mens mannfolkene var travelt opptatt med boringen, hadde Gerd Ytreland mer enn nok å holde på med inn i Moelvbrakken. Mannskapet trengte jevnlig påfyll av næringsrik kost, og det var ikke akkurat noe moderne storkjøkken hun disponerte. Maten ble tilbredt på vedfyrt komfyr i ei brakke som var 2,5 x 6 meter, og som var laget av treemballasjen som boreutstyret ble levert i. Det var dessuten mildt sagt en utfordring å holde seg innenfor Hærens regulativ på ni kroner dagen. Oberst Pedersen hadde gitt beskjed om at dette var de økonomiske rammene hun skulle forholde seg til. Men hun fikk det til, og det var ingen av deltakerne som klagde på kosten.
Det var det sikkert ingen grunn til heller. Og selv om det ble en stri tørn og være kokke for opptil 15 sultne menn, husker de tilbake på arbeidet med glede. Resten av mannskapet var, i likhet med Gerd og Ivar Ytreland, friluftsfolk. De likte derfor det enkle livet på borestasjonen og stilte opp til nye dyster på Kvadehuken i årene som fulgte. Reise og kost ble dekket av det lille oljeselskapet. Sammen med Ytrelands brødre, Svein, som på den tiden studerte ved NTH, og Rolf, samt en rekke studenter fra NTH, brukte de både sommerferier og fritiden sin, og mer til, for Norsk Polar Navigasjons oljeleting på Svalbard.
Foruten å lede boringene, hadde deltakerne på boreekspedisjonene også ansvaret for å merke opp og sikre Norsk Polar Navigasjons nye utmål og ta geologiske prøver. De deltok dessuten i utmålsbefaringer og utmålsforretninger med Bergmesteren for Svalbard.
Boringen ble i 1962 avsluttet på ca. 111 meter. Den ga imidlertid ingen indikasjoner på olje. Men ingen ville gi opp av den grunn, og i samråd med Ytreland bestemte brødrene Pedersen at boringen på Kvadehuken skulle fortsette neste år. Norsk Polar Navigasjons og Ytrelands Svalbard-karriere var beseglet.
Nye utmål og flere borerigger (1963)
I tillegg ble det bestemt at en ny borelokalitet skulle etableres. Nordmennene hadde fattet interesse for Grønfjorden, der det mer enn 40 år tidligere var påvist små gasslekasjer (GEO 03, 2010). Nye utmål måtte dermed sikres og utstyr anskaffes. Detaljerte transportplaner, boreutstyr, drivstoff og mye annet kom frem til boringen skulle starte tidlig på sommeren. Staben skulle også utvides. I 1962 hadde fire mann betjent den enkle riggen på Kvadehuken. Året etter skulle seks mann bore på Kvadehuken, og et mannskap på ni betjente den nye rotasjonsriggen i Grønfjorden.
Samtidig som boringen på Kvadehuken fortsatte i 1963, ble boringen av Grønfjorden 1 satt i gang under Ivar Ytrelands ledelse. Hensikten var å skaffe solid kunnskap om lagrekken i området. Arbeidet fortsatte gjennom fem sesonger, og ble ikke avsluttet før boret nådde 971,6 meter i 1967.
Mens boringen pågikk i Grønfjorden, bestemte det lille selskapet seg for å utvide sine undersøkelser på Svalbard. Det årlige arbeidet med å sikre seg nye rettigheter til å lete etter petroleum (utmål) kom nå godt med.
Mange av disse ekspedisjonene var krevende og risikofylte, med klatring og forsering av vanskelige fjell og isbreer. Da hjalp det å få hjelp av erfarne fjellklatrere. Ivar Ytrelands venn, fjellklatreren Arne Randers Heen, og hans kone Bodil, ble rekruttert til arbeid på Svalbard. Bodil var kokk og avløser for Gerd, mens Arne var boreassistent, altmuligmann og ikke minst leder av mange av utmålsekpedisjonene.
På de ekspedisjonene som var særlig utfordrende, som ofte kunne strekke seg over flere uker, stilte ofte to gode venner fra Heens klatremiljø i Romsdalen. Slik sikret Norsk Polar Navigasjon seg store utmålsområder i bl.a. Hornsundområdet, samt på Edgeøya og Barentsøya, noe som var svært verdifullt da det ble inngått avtale med et internasjonalt oljeselskap tidlig på 1070-tallet.
Geologi ved kjøkkenbordet
Oljeleternes manglende geologiske kunnskaper var en klar ulempe. Brødrene Pedersen hadde riktig nok mye og god kontakt med dosent Adolf Horn og dr. Anders Orvin på begynnelsen av 1960-tallet, og de studerte også Hoels og Orvins mange geologiske rapporter svært nøye. Likevel fant de det nødvendig å rådføre seg med bl.a geologisk ekspertise fra Cambridge University. Med professor Brian Harland i spissen drev universitetet feltarbeid på Svalbard hver eneste sommer på 1960-tallet.
Samarbeidet var til gjensidig glede. Norsk Polar Navigasjon fikk en mengde kunnskap, mens engelskmennene fikk se kjernen.
Harland anbefalte å fortsette letingen etter olje. For ledelsen i Norsk Polar Navigasjon var det derfor opplagt at de ikke kunne kaste inn håndkledet, selv om de to første brønnene var tørre.
Norsk Polar Navigasjon var heller ikke snauere enn at de innviterte BP (enda et medlem av «De sju søstre») med som partner på Svalbard. Brødrene Pedersen tok allerede i 1961 kontakt med toppledelsen i det britiske oljeselskapet, og tilbudet ble seriøst vurdert, men det ble likevel aldri noe av et samarbeid. Men Pedersen-brødrene må ha overbevist BP om at de var verdt å satse på. Britene tilbød trondheimsselskapet gratis geologisk assistanse.
Den erfarne geologen Carl Brunstrom som var ansatt ved BPs hovedkontor i London besøkte derfor Trondheim med jevne mellomrom mellom 1962 og 1969. Ved kjøkkenbordet til Gunnar Sverre Pedersen plukket han ut borekaks og borekjerner, som mannskapet på riggen omhyggelig hadde pakket og merket, og tok dem med seg til laboratoriet i London. Der ble de analysert, og detaljerte rapporter med geologens vurderinger og anbefalinger ble sendt tilbake.
Da Norsk Polar Navigasjon i 1965 fikk utlevert gamle flyfoto fra Svalbard, utarbeidet BP også geologiske kart som viste hvor det var sedimentære bergarter.
I ettertid kan vi konstantere at ledelsen i Norsk Polar Navigasjon hadde usedvanlige evner i å knytte nyttige kontakter.
Den aller første konsesjonsrunden på norsk sokkel ble utlyst i 1965. Nå var det fritt frem for de internasjonale oljeselskapene å søke på blokker i Nordsjøen. På Svalbard var det imidlertidfull aktivitet allerede. Og et lite norsk selskap ledet an.
Tørr brønn – etter lang tid (1965-1966)
Caltex hadde i mellomtiden gjort både feltarbeidet og hjemmearbeidet godt nok til å anbefale at det ble boret en letebrønn på Blåhuken på nordsiden av Van Mijenfjorden. Ingeniører ble sendt nordover for å planlegge Ishøgda 1 som skulle bores i 1965, og om våren ble 900 tonn boreutstyr ført i land.
Boringen ble vanskelig. Geologene hadde, til tross for advarsler fra Norsk polarinstitutts geologer, feilvurdert de tertiære bergartene. De viste seg å være atskillig hardere enn forutsatt. Dermed ble det forsinkelser. I tillegg inntraff en rekke uhell under selve boringen. Da en lekter havarerte tidlig i boreoperasjonen, mistet Caltex blant annet en stor del av drivstofforsyningen. Boringen var derfor langt fra ferdig før fjorden frøs til utpå høsten. Amerikanerne bestemte seg likevel for å fortsette utover vinteren. Konsekvensen var at både kostnadsrammene og tidsskjemaet var sprengt. Ledelsen ved hovedkontorene i New York og San Fransisco fulgte bekymret med fra sidelinjen, og det ble fortløpende vurdert om boreoperasjonen skulle avsluttes. Det ble den imidlertid ikke før mars 1966. Da hadde boringen pågått i 211 dager og trengt igjennom lag fra både trias og perm, uten at det var gjort andre indiksjoner på hydrokarboner enn spor av gass.
Senere er et ved hjelp av seismisk data i fjorden vist at brønnen ble boret utenfor lukning.
Boringen satte tydelige spor i landskapet. Like etter at Caltex forlot Ishøgda begynte det å lekke ut gass og slam i betydelige mengder rundt «wellhead» (brønnhodet, der stålrørene i borehullet kommer opp av bakken), og i tillegg lekket det ut gass i slike mengder at fjordisen ikke frøs til. Årsaken var at foringsrøret var dårlig sementert i permafrosten, og varm gass fra dypet steg opp og tinte jorden rundt. Samtidig trengte gass opp fra porøse lag som gikk ut i fjorden og skapte bobleeffekten som gjør området isfritt eller har svært tynn og farlig is.
Caltex boret til 3304 meter, og dette er fortsatt en dypeste brønnen som er boret på Svalbard. Brønnen ble avsluttet bare noen måneder før Esso var først ute med å bore en letebrønn på norsk sokkel. Brønn 8/3-1 ble påbegynt 19.juli 1966.
Nevenyttig ingeniør
Lenge før noe oljeselskap, enn si norske myndigheter, hadde tenkt på at det på norsk sokkel kunne finnes olje og gass, satte brødrene Einar Sverre og Gunnar Sverre Pedersen i gang oljeleting på Svalbard. Så å si med egne hender, og med et minimum av kapital, hadde de to ideen til å sikre seg utmål og begynne å bore.
De som drev og ledet selskapet, samt mange av ekspedisjonsdeltakerne og støttespillerne, var alle i faste jobber og brukte fritid og ferier til frivillig arbeid for oljedrømmen. Sommers tid gikk dagene med. Resten av året ble det mye kvelds- og helgearbeide. Planlegging, møter med oljeselskaper og finansiering var naturligvis krevende.
Den som langt på vei realiserte planene, fordi Brødrene Pedersen av politiske grunner ble nektet å reise til Svalbard, var Ivar Ytreland. Hans polarerfaring, i kombinasjon med ingeniørfaglig bakgrunn og praktiske håndlag, gjorde det umulige mulig.
Kildemateriale
Oljeleting på Svalbard – En glemt del av oljehistorie forfattet av Peter Johannes Brugmans (Store Norske, 2008). Brugmans har jobbet i Store Norske i mange år og har bred erfaring fra både Svalbard og gruvedrift.
Norwegian Petroleum Group 1985-2005 med advokat Asbjørn Skotte som redaktør. Boken inneholder flere beretninger av bl.a Einar Ianssen og Ivar Ytreland.
Rolf Tamnes, Svalbard og den politiske avmakt. Striden om flyplass, olje og telemetri-stasjon, 1955-1970, Institutt for forsvarsstudier, 1/1992: 13
Einar Sverre Pedersen, Polarbasillen. Tredve år rundt Arktis , Cappelen forlag, Oslo 1969.
Samtaler med Gerd og Ivar Ytreland 29 april 2009 (AKB) og 30. april 2010 (HC).
Mer om Svalbard
Her finner du flere artikler om Svalbard:
Svalbards oljehistorie Del I Stod i GEO 03, 2010.
Skrevet av Anne Kristine Børresen, Halfdan Carstens