Det aller første oljefunnet på norsk sokkel ble gjort allerede i 1967. Sigmund Hanslien kan geologien på fingrene. Her forteller han historien om hvorfor det tok så lang tid fra den første brønnen ble boret til produksjonen kom i gang - 32 år senere - i 1999. Den inneholder to banebrytende oppdagelser.
– En sen ettermiddag i januar 1981 tok jeg mot til meg. Jeg ringte han som hadde vært ansvarlig for kartleggingen ved Exxons forskningssenter i Houston. Ganske freidig påstod jeg at jeg hadde «løst gåten med Balder-feltet». Det ble helt stille i den andre enden av tråden, og responsen var lite oppmuntrende: «Det siste vi trenger er en ny geologisk modell», var svaret, og dermed slengte han på røret. Diskusjonen omkring mine nye tanker om Balder-feltes geologi var avsluttet før den var begynt.
Sigmund Hanslien forteller nøkternt, men underholdende, om denne usedvanlig spennende perioden tidlig i sin karriere. Nå var han, etter lange dager og sene kvelder på kontoret, endelig på sporet av hvor mye kunnskap det lå i de seismiske dataene. Og det var nettopp dette Exxon trengte for å finne ut av vanskelighetene med Balder-feltet. Men akkurat denne dagen var de ikke interessert.
Sigmund vokste opp i Vågå. Det er langt fra jordbrukslandskapet i Gudbrandsdalen til oljefeltene i Nordsjøen. Bare 17 år gammel, ett år etter funnet av Balder, gjorde han et viktig valg basert på et annet funn.
– I 1968 satt jeg på stabburstrappa og leste om brønnen som påviste hydrokarboner på Cod-feltet. Bildet av gassflammen på boreriggen Ocean Viking fascinerte meg. Der og da bestemte jeg meg for at jeg ville satse på en karriere innen oljebransjen.
Gårdbrukersønnen valgte å ta steget ut i den store verden. Og den store verden tok godt imot han. Spesielt amerikanerne, med all grunn, for i ettertid har Esso i brevs form anerkjent innsatsen hans.
Et vanskelig reservoar
Oljefeltet Balder kan i år feire ti år med produksjon. Men det er gått mer enn 40 år siden olje ble påvist allerede i den andre letebrønnen på norsk sokkel (25/11-1). Det tok altså svært lang tid å forstå det komplekse reservoaret og deretter lage en plan for utbygging og drift. Lav oljepris midt på 80-tallet forsinket også beslutningen om å bygge ut funnet.
I dag produserer Balder, som også inkluderer Ringhorne, om lag 65.000 fat olje per dag, og i løpet av de ti første årene med produksjon er det samlet solgt nesten 300 millioner fat olje fra disse to feltene. Oljedirektoratet regner med at det kan produseres ytterligere 100 millioner fat i løpet av feltenes levetid.
Med mer enn 30 års ledetid fra funn til produksjonsstart skjønner vi at det var vanskelig å forutsi både reservoarutvikling og produksjonsegenskapene for Balder-funnet. Så mange som 20 letebrønner (4 av dem var «tørre», og 3 hadde kun spor av olje) ble boret i den lange perioden frem til produksjonen startet 2. oktober 1999. En så lang ledetid er høyst uvanlig ved utvikling av felt, og den forteller alt om de problemene som geologene, geofysikerne og reservoaringeniørene hadde med å forstå og avgrense feltet.
– Balder-feltet ble funnet 20 år for tidlig, sier Sigmund som i dag er direktør for geofag i Det norske oljeselskap, men som startet karrieren i Esso.
Med det mener jeg at feltets geologi er så kompleks at den krever svært god seismikk for at den kan forstås, og på 1960- og 70-tallet var dataene for dårlige til at det var mulig å kartlegge alle de tynne sandsteinslagene. Overgangen fra 2D til 3D seismikk har derfor betydd spesielt mye for dette feltet.
Lisens 001 – Den aller første
Blokk 8/3 ble tildelt 1. september 1965 i den første konsesjonsrunden på norsk sokkel. Blokken tilhører Produksjonslisens 001 som også omfattet blokkene 16/1, 16/2, 16/7 og 25/11. Esso var, og er fortsatt, operatør og eneste rettighetshaver, selv om mesteparten av den opprinnelige lisensen i dag er tilbakelevert.
De beste folkene
Sigmund ble ansatt i Esso Norge etter at han var ferdig utdannet sivilingeniør på NTH i 1975. Året før hadde han sommerjobb i det amerikanske selskapet, og allerede da ble han introdusert til Balder-feltet som han altså senere skulle få et svært nært forhold til.
På det tidspunktet Sigmund begynte å jobbe i Esso hadde Balder fått ord på seg for å være et vanskelig felt som skapte stort engasjement i selskapet. Med noen oppløftende boreresultater avløst av store skuffelser opparbeidet toppledelsen i USA en betydelig skepsis mot aktiviteten rundt Balder i Esso Norge.
Funnet av olje i brønn 25/11-1 ble etterfulgt av flere avgrensningsbrønner, men resultatene var skuffende. Omslaget kom da Esso vinteren 1974 boret en brønn (25/11-5) som testet 4000 fat olje per dag fra et 15 meter tykt intervall. Dermed fikk geologene bekreftet at man hadde å gjøre med et større funn. Likevel var det fortsatt vanskelig å forstå feltets utstrekning og volum, så de påfølgende årene ble det boret tre brønner (25/11-6, -7 og -8) som alle påviste olje. Samtidig ble det skutt en 3D seismisk undersøkelse over funnet.
– Dette var den aller første 3D seismiske undersøkelsen på norsk sokkel. Men med bare én kabel var det en dyr affære, forteller Sigmund.
– 3D seismikk var på denne tiden et helt nytt verktøy som få hadde erfaring med. I Esso ble derfor de beste folkene satt på jobben i et stort anlagt prosjekt med tungt engasjement fra forskningssenteret i Houston, Texas.
På denne tiden introduserte Esso også en helt ny måte å tolke seismikk på, omtalt som seismisk stratigrafi, og dette ga selskapet et klart fortrinn overfor konkurrentene. Metoden er senere blitt videreutviklet og inngår som et viktig verktøy i all seismisk tolkning.
– Prosjektet resulterte i at Esso i 1980 leverte en PUD (Plan for Utbygging og Drift) for Balder-feltet, men det ble satt som betingelse fra selskapet at to planlagte avgrensningsbrønner ville bekrefte at feltet inneholdt minst 400 millioner fat i reserver (65 millioner m3).
For de uinnvidde kan vi opplyse at dette er et stort felt, også i verdensmålestokk, og felt som inneholder mer enn 500 millioner fat blir kalt gigantfelt. Statfjord, Ekofisk, Oseberg og Troll, samt flere andre på norsk sokkel, er alle gigantfelt.
Brønn 25/11-1
Esso boret den første brønnen på norsk sokkel høsten 1966. Brønn 8/3-1 var ”tørr”. I oljesjargongen betyr det at det verken ble påvist olje eller gass. Umiddelbart etterpå (18. oktober 1966) ble brønn 25/11-1 påbegynt. Operatøren fikk store tekniske problemer, men året etter ble det funnet olje i tynne sandsteinslag. I Oljedirektoratets oppsummering av brønnen kan vi lese at ”first show in the well was reported in thin siltstone and sandstone bands at ca. 1690 m. Gas and live oil were found in Paleocene clastic sediments (Balder Formation). The sandstone was saturated with live oil which gave a yellow fluorescence and a streaming yellow-white or blue-white cut.” Noe olje ble tatt opp til overflaten gjennom formasjonstester, men de tynne oljeførende sandsteinslagene forhindret en produksjonstest. Slik ble 25/11-1, den andre letebrønnen som ble boret på norsk sokkel, den aller første funnbrønnen. Oppmuntret av resultatene fra blokk 25/11 boret Esso innen utgangen av 1970 ytterligere fem brønner på Balder-strukturen. I nesten alle fant selskapet kun irriterende små mengder hydrokarboner. Det så ikke ut til at funnet var stort nok til å bli bygget ut.
Så flatflekken
Sigmund må ha markert seg som en kreativ og dyktig medarbeider.Etter kun fire år i selskapet fikk han i desember 1980 tilbud om å være prosjektleder for undergrunnsarbeidet på Balder, rett før nye avgrensningsbrønner skulle bores. Det er lett å se at dette var en skikkelig tillitserklæring til den unge mannen, som att på til var norsk, spesielt etter som det ble sagt at Balder på denne tiden var «det mest profilerte prosjektet i Esso». Betenkeligheter hadde han nok, han hevdet selv at han hadde lite erfaring med seismisk tolkning, men det var egentlig ikke vanskelig å takke ja, for her var det nok av utfordringer for en fremadstormende geolog.
– Balder var allerede godt kartlagt. Nå var det bare å stå på inntil vi fant den oljen som var nødvendig for å bygge ut feltet.
Men jobben ble slett ikke så enkel som den nye prosjektlederen hadde blitt forespeilet. Den nye borekampanjen ble påbegynt i november 1980 med brønn 25/11-9, og i det påfølgende drøyt halve året ble det boret sju avgrensningsbrønner i blokkene 25/10 og 25/11, langt flere enn de to som opprinnelig var planlagt. Og jo flere brønner som ble boret, jo mer krympet ressursanslagene.
– Jeg husker godt de første tre brønnene. Alle var fornøyd med den første fordi det ble funnet mye olje. Men jeg forstod at resultatet slett ikke stemte med den geologiske modellen vår, derfor var den heller ikke noen egentlig suksess. I den andre var reservoaret mye tynnere enn hva vi trodde på forhånd, og også tynnere enn det som var nødvendig for å bevise at reservene var store nok for en utbygging. Da hadde vi god grunn til å uroe oss, men det skulle bli verre, for den tredje brønnen, 25/11-11, var tørr, erindrer Sigmund 28 år etterpå.
Etter hvert gikk det opp for ham at den geologiske modellen som ble benyttet umulig kunne være korrekt. Og det til tross for at de mest moderne tolkningsmetodene som var utviklet av Esso ble benyttet av et stort og kompetent team. Tiden var derfor inne til å se med helt andre øyne på dataene.
– Jeg gikk til 15 av geologene og geofysikerne i selskapet og spurte dem om de trodde det var mulig å se kontakten mellom olje og vann på seismikk. Alle, med ett unntak, svarte «nei». Den siste, og den yngste, sa «kanskje». Men jeg hadde allerede nok tillitt til at modellen min var riktig, at det som ble tolket som en sekvensgrense mellom to sandavsetninger faktisk var kontakten mellom olje og vann.
– Det var på dette tidspunktet at jeg – noe uærbødig – proklamerte at jeg hadde skjønt hva som var problemet på Balder, og ikke fikk gehør for det i ledelsen, forteller Sigmund med et smil.
Han hadde imidlertid ikke vært den han var om han gav seg så lett. Den påfølgende helgen kartla han feltet helt på nytt basert på den nye modellen. At olje/vannkontakten lot seg identifisere på de seismiske dataene var ikke akseptert på denne tiden. Resultatet var at reserveanslaget for Balder ble mye mindre enn det som var lagt til grunn for planen om utbygging og drift.
– Jeg presenterte dette for letesjefen i Stavanger den påfølgende mandagen, og – til min store overraskelse – godtok han umiddelbart den nye tolkningen og de nye reservetallene. Søknaden om utbygging på Balder ble derfor trukket tilbake, og Esso la feltet «på is».
For Sigmund tok karrieren nå andre veier og førte ham inn i nye prosjekter ved selskapets kontor i London.
– Men jeg glemte ikke Balder. Jeg grunnet stadig over hvorfor vi ikke greide å forstå avsetningssystemene og tolke dataene riktig. Da jeg var i Stavanger, hadde jeg studert loggene i stor detalj, og nå kunne jeg ligge våken om nettene og korrelere sandsteins- og skiferlag, jeg visste med meg selv at det var et eller annet vi ikke hadde gjort riktig.
Om Balder og Hermod i norrøn mytology
Balder er sønn av Odin og Frigg og gift med Nanna, som han har sønnen Forsete sammen med. Balder er rettferdighetens og lysets gud, og den peneste av alle æsene. Balder bor i Breidablik.
Hermod er også sønn av Odin og Frigg. Han er gudenes sendebud (det nordiske motstykket til den greske Hermes). Hans mest kjente handling var at Odin sendte ham til Hel for å kjøpslå om Balders frigivelse.
Ny geologisk modell
I 1983 var Sigmund tilbake i oljehovedstaden, nå som sjefsgeolog for produksjonsavdelingen (Chief Production Geologist), noe som medførte at han hadde ansvaret for alle feltene i Essos portefølje på norsk sokkel. I mellomtiden hadde Esso sendt sine beste folk til Norge for å finne ut av problemet Balder, uten at det ble noe gjennombrudd av det.
– Det første jeg gjorde var å klippe ut alle sandsteinslagene fra brønnloggene, mens skiferlagene, de som representerte avsetninger ved et høyt havnivå, ble igjen. Å betrakte sandsteinene som anomalier som forstyrret det geologiske bildet var mildt sagt uvanlig, ettersom det jo er disse som inneholder oljen. Men det bildet som framstod virket overbevisende på de fleste og «den uniforme skifermodellen» var skapt. Det vart nå langt lettere å forstå hvordan de enkelte sandkroppene forholdt seg til hverandre.
Her hjemme fikk den unge geologen raskt gjennomslag for disse nye ideene. I USA, derimot, ble de irritert over at nordmennene gikk sine egne veier, de ville helst at vi skulle bruke den nye tolkningsmetodikken (seismisk stratigrafi) som de hadde erobret verden med.
– Selv kaller jeg det å bruke «sunt bondevett», kommenterer Sigmund med glimt i øyet.
Konsekvensen av uenigheten var at Sigmund måtte dra til USA og presentere den nye modellen. Alle de store navnene ved forskningssenteret i Houston var på plass, så nå gjaldt det å gjøre et godt inntrykk.
– De fulgte ivrig med, kan jeg huske, og til slutt tok sjefen ordet og sa ganske likefrem at «her har vi endelig en modell som fungerer». Jeg ble helt perpleks, jeg hadde ikke regnet med at de så fort skulle akseptere arbeidet mitt.
En tid etter fikk geologen i Stavanger et brev i posten med amerikansk frimerke. Avsender var ingen ringere enn ledelsen ved forskningssenteret, og i brevet ga de full støtte til den nye modellen. Endelig, etter nesten 20 år, mengder med seismikk, en masse brønner, og ikke minst et utall analyser og studier som involverte store deler av selskapets geofaglige ekspertise, hadde Esso en geologisk modell for feltet som alle kunne enes om. Det var, enkelt sagt, et gigantisk gjennombrudd.
Takket være en nordmann.
Nytt, stort funn
Så, tidlig i 1986, kollapset oljeprisen. Det ble kutt over hele linjen, og Balder ble – ironisk nok – lagt på is, for n’te gang.
– Men feltet lå der, og like øst kunne jeg ane konturene av en struktur som lignet på Balder, dette måtte undersøkes. Vi sørget derfor for å skyte noen ekstra linjer mens vi allikevel var i gang med å samle inn noen testlinjer på Balder. De spredte linjene bekreftet at det kunne ligge et stort felt her, og noen enkle beregninger viste at det kunne dreie seg om så mye som 1,3 milliarder fat (200 millioner m3) tilstedeværende olje, altså ikke bare stort, men gigantisk.
– Vi presenterte det nye prospektet for ledelsen i New Jersey og ga det navnet Øst-Balder. Her fikk vi klar beskjed om at navnet Balder var beheftet med så mange problemer og frustrasjoner at vi ville få tommelen hvis vi ikke endret navn. Ved neste presentasjon kalte jeg derfor prospektet Hermod, erindrer Sigmund – til ære for Balders bror som forhandlet med Hel, dronningen i Helheimen («helvete» i norrøn mytologi), om å vekke Balder tilbake fra de døde. Symbolikken i navnet satte de amerikanske sjefene stor pris på.
Blokken (en tilbakelevert del av blokk 25/11), med den største delen av Hermod-prospektet, ble senere lyst ut i den 13. konsesjonsrunden hvor tildelingene fant sted i 1991. Norsk Hydro ble operatør, Esso fikk en eierandel, og den første brønnen ble boret samme året. I dag er feltet kjent som Grane. De totale utvinnbare reservene er beregnet til 116 millioner Sm3 olje (700 millioner fat), noe som stemmer veldig godt med det opprinnelige anslaget. Produksjonen startet i 2003.
– Det er ingen tvil om at disse hendelsene på midten av 1980-tallet representer høydepunktene i min karriere, sier Sigmund Hanslien, som fortsatt er aktiv petroleumsgeolog, og som fortsatt bidrar sterkt til at ressursgrunnlaget på norsk sokkel øker.
Den siste skalpen er funnet på Jetta. Et prospekt som ligger rett nord for Balder. Han har det fortsatt moro som geolog.