Rom for farlig avfall

Det går mot slutten for deponering av farlig avfall på Langøya i Oslofjorden. I 2022 er de gamle gruvehullene stuvene fulle. Innen den tid må et alternativ stå klart.

– Gruverommene i Brevik er svært godt egnet til formålet, sier prosjektdirektør Egil Solheim i NOAH.

– Vår vurdering er at vi vil få et sikkert anlegg med liten risiko for utslipp og ulykker, legger han til.
Men ikke alle er enige med ham. Den lokale motstanden rundt Brevik er stor. Svært stor.

For evigheten
Langøya – denne lille langstrakte idyllen utenfor Holmestrand – er bygget av kalkstein som ble benyttet som råstoff for sement mellom 1899 og 1985. På 1950-tallet var all kalksteinen over havnivå tatt ut, og driften fortsatte nedover i dypet. Da Norcem la ned sementproduksjonen på Slemmestad i 1985 lå bunnen av bruddene på -45 meter, og uttakene av kalkstein hadde lagt igjen et tomrom på nesten ti millioner kubikkmeter.

Siden den gang har de tomme gruverommene blitt benyttet til å ta imot avfall som tidligere var kilde til alvorlig forurensning. Først og fremst har Langøya tatt imot svovelsyre fra Kronos Titan i Fredrikstad. Lenge ble syren sluppet ut i Glomma, men nå har den i mange år blitt nøytralisert med flyveaske (husholdningsavfall og industriavfall med tungmetaller som bly og sink) og lagret for evigheten i gruverommene på Langøya (GEO 07/2016; «Avfall på siste reis»).

Sluttproduktet i behandlingsanlegget på Langøya er en gipsslurry (gips[1] i flytende form) som tørker og blir hard. I tillegg binder gipsen tungmetallene fra flyveasken og er således – slik en mengde undersøkelser viser – fullstendig ufarlig for omgivelsene. Verken luften over eller vannet utenfor Langøya blir negativt påvirket.

[1] Gips er består av kalsiumsulfat med formelen CaSO₄+2H₂O. I behandlingsanlegget på Langøya er det sulfat fra svovelsyren som felles ut.

Om bare fem år vil de to dagbruddene på Langøya – Sydbruddet og Nordbruddet – være fulle. Det er kort og godt ikke plass til mer gips. Da må et alternativt anlegg stå klar til bruk. Tilfellet vil at det også går mot slutten for kalksteinsdriften i Dalen gruver i Brevik. Med uttak av stein 340 meter under havoverflaten, nærmer det seg et punkt hvor driften ikke lenger er lønnsom. Norcem må derfor om få år erstatte kalksteinen til sementproduksjonen i Brevik-fabrikken med råstoff fra andre forekomster (GEO 06/2016; «100 år med sement»).

Da åpner det seg en interessant mulighet for gjenbruk av gruverommene i Brevik. Vel og merke de delene av gruven som ligger under kote 0.

Det er i hovedsak den samme prosessen som er i bruk på Langøya som er tenkt benyttet ved et eventuelt anlegg i Brevik. NOAH fremhever at sluttproduktet er stabilt og ikke-reaktivt. Det vil verken eksplodere, brenne, avgi gass, krympe eller ekspandere.

Én sterk kandidat
NOAH har selvsagt lenge vært klar over at deponiet på Langøya ikke kan benyttes for evig og alltid. Derfor ble det allerede i 2007 startet opp et arbeid for å finne mulige alternativer.

– Vi gjorde et grundig søk kysten rundt. Vi så på fjellhaller, nedlagte gruver og pukkverk, til sammen vurderte vi rundt 250 lokaliteter, sier Solheim.

– Ut fra gitte kriterier endte vi opp med 6 kandidater.

Kriteriene omfattet tilstrekkelig volum for lang tids deponering, at berggrunnen består av kalkstein, nærhet til infrastruktur, kort vei til markedet, samt god tilgang til human kompetanse for å håndtere farlig avfall. Kalkstein i grunnen blir betraktet som avgjørende på grunn av selskapets lange erfaring med denne type bergarter, foruten at det er godt kjent at disse kalksteinene fra silur er svært tette.

– Til slutt satt vi igjen med én kandidat. Kalksteinsgruvene i Brevik pekte seg ut, ikke minst fordi Grenland som Norges største industriområde har et sterkt fagmiljø. Det betyr mye for rekruttering til mellom 70 og 100 arbeidsplasser, hvorav over halvparten krever tung utdannelse.

Fagmiljøene er positive
Miljødirektoratet har også gjort en grundig jobb. Totalt 12 lokaliteter har med bistand fra flere fagmiljøer vurdert, og direktoratet mener 4 av dem kan være egnet for etablering av et nytt deponi: Dalen gruver i Brevik i Porsgrunn kommune, dagbrudd i Rekefjord i Sokndal, planlagt fjellhall i Lervika i Kvinesdal og planlagt fjellhall i Raudsand i Nesset kommune (GEO 04/2016; «Anbefaler Dalen gruver»).

– Med faktagrunnlaget vi har skaffet oss i dag, framstår Dalen gruver i Brevik som den beste kandidaten, sa miljødirektør Ellen Hambro tidligere i år.

– Konklusjon vår er at Dalen i Brevik utpeker seg fordi gruvene har et betydelig større volum og dermed lengre levetid og ligger nærmere der avfallet oppstår. Det aktuelle driftsselskapet i Brevik har i tillegg dokumentert nødvendig kompetanse, kommet langt i sitt arbeid og vist at de vil foreta de nødvendige investeringene. Det gir større trygghet for at et deponi blir etablert i tide, sa Ellen Hambro.

NGU (Norges geologiske undersøkelse) sier i denne sammenheng at Brevik er godt egnet fordi gruven inneholder kalkstein med høy pH-verdi i grunnvannet, og at dette er viktig for permanent deponering av uorganisk, basisk avfall av den typen som skal lagres. NGU fremhever også at kalksteinene vil være en god barriere mot grunnvannsbevegelser.

Konsulentselskapet COWI har på oppdrag fra Miljødirektoratet utarbeidet en rapport av som ble levert i april i år («Vurdering av egnethet for mottak, behandling og deponering av uorganisk farlig avfall – lokalitet Brevik»). Her får NOAH og Solheim støtte for at «Dalen gruver i Brevik framstår som en egnet lokalitet for nytt deponi for uorganisk farlig avfall ut fra et teknisk synspunkt». COWI sier samtidig at Brevik er mindre egnet «med tanke på nærhet til befolkning». Økt forurensning fra støy, støv, partikkelutslipp og NOX er problemene. I rapporten heter det imidlertid at den antatte merbelastningen er liten sammenlignet med de totale utslippene fra Norcems sementfabrikk.
COWI fremhever at gruvene i Brevik er uegnet til deponering av alunskifer, hvilket NOAH forholder seg til.

NGI (Norges Geotekniske Institutt) har på oppdrag fra NOAH gjennomført en grundig studie. Der konkluderes det også med at «Dalen gruver er godt egnet til å deponere farlig avfall fra behandlingsanlegget til NOAH».

NGI mener den tette bergmassen sammen med god bergmekanisk stabilitet gjør at de geologiske forholdene i Dalen gruve vurderes å være godt egnet til som geologisk barriere i et underjordisk deponi.

Størrelsen på gruven trekkes også frem som en stor fordel. Det betyr at den kan benyttes som deponi i flere tiår fremover. NGI-rapporten sier også at stabilisert og avvannet gips må regnes som inert.

Før NOAH begynte å bruke flyveaske for å nøytralisere syren fra Kronos Titan AS i Fredrikstad, ble det brukt kalkstein i prosessen, altså samme bergart som er tatt ut av fjellet i Dalen i 100 år. Kalksteinen er basisk, akkurat som avfallsgipsen. Gipsen og kalkfjellet vil derfor ikke reagere eller påvirke hverandre i gruven. Det gjør at deponeringen blir stabil, hevder NGI.
NOAH har altså grunn til å være sterk i troen. Sterke fagmiljøer gir støtte til planene. Selskapet mener gruverommene i Brevik har de absolutt beste forutsetningene for å videreføre den samfunnsnyttige virksomheten på Langøya.

– Derfor har vi ingen Plan B, fastslår Solheim (GEO 03/2015: «Ingen Plan B»).

«Det er med høy, dokumentert faglig kompetanse vi hindrer at avfall forurenser samfunnet.

Ingen gassfabrikk
– Prosessen med nøytralisering utviklet på Langøya vil være selve fundamentet også i Brevik, forteller Solheim.

Helt uten risiko er den selvsagt ikke. Motstanderne av deponi trekker for eksempel frem at det blir utviklet hydrogengass når flyveasken blandes med vann, og at denne er eksplosiv.

– På Langøya er ikke dette et tema. Årsaken er at deponiet ligger åpent i dagen slik at gassen unnslipper til atmosfæren. Anlegget i Brevik er derimot under jord, i et nærmest lukket rom, der gasser kan ansamles, forklarer Solheim.

– For å unngå gassutvikling i gruverommene i Brevik har vi utviklet en alternativ prosess med ett ekstra ledd. Flyveasken vil således først bli fuktet i tre uker, inntil all gass er dannet og forduftet. Deretter starter nøytraliseringsprosessen, hvorpå gipsslurryen til slutt bli avvannet (hydraulisk presset), slik at vi sitter igjen med en filterkake med ca. 65-70 prosent tørrstoff. Filterkakene vil så bli fraktet ned i gruven.

I teorien går dette bra, men for sikkerhets skyld har Norcem og NOAH gjort forsøk med lagring av behandlet gipsslurry fra Langøya i en avgrenset del av gruven. I forsøksprosjektet ble 1200 tonn deponert.

– Testen viste at lagringen ikke vil gi noen «gassfabrikk». Gassnivåene ligger langt under det som er vurdert som eksplosjonsgrenser. Men uansett vil prosessen bli nøye overvåket slik at eventuell gass vil bli oppdaget og ventilert ut, sier Solheim.

Sivilingeniøren avviser derfor at hydrogengass kan representere en eksplosjonsfare. Ganske enkelt fordi det ikke vil dannes gass etter deponering. Det overbeviser likevel ikke motstanderne av et nytt deponi i gruvegangene. Det har i det hele tatt vært mange innvendinger fra lokalbefolkningen mot et lokalt deponi.

Kraftig motstand
Innvendingene fra lokalmiljøet er hovedsakelig av to typer.

Den ene er at fabrikkanlegget ligger for nært bebyggelse, og at transporten fra kai til fabrikk vil skje der det bor og ferdes mye folk.
– Men dette er ordinær prosessindustri og en velkjent problemstilling for befolkningen i området, påpeker Solheim.
Mens syren vil bli fraktet inn med lekter, godt tildekket, vil flyveasken komme med lukkede båter (80 prosent) eller biler (20 prosent). Solheim fremhever at all transport er «lukket», og det samme gjelder lossing av avfallet.

– Avfallet er hverken eksplosivt eller brennbart, så det representerer slik sett ikke noen fare. For å unngå støvflukt i forbindelse med transport vil asken bli fuktet på terminaler før lasting opp i båt. Fra kaia til fabrikken vil asken fraktes på lukkede transportbånd, opplyser direktøren.

– Dette anlegget vil heller ikke føre til mer støy, noe som er verifisert med støyberegninger, påpeker Solheim.

Den andre viktige innvendingen er frykten for lekkasje på sikt, at det skal lekke fra gruverommene og opp i Eidangerfjorden.
– Vi er klar over at fjellet har både sprekker og forkastninger, og i dag renner det store mengder vann inn i gruven. Men fordi vi kan bruke vannet i behandlingsprosessen er dette positivt for oss, forklarer Solheim.

Alt overskuddsvann som sendes til sjø vil bli kontrollert og renset. Etter at gruva er fylt opp med deponerte masser til havnivå, vil gruvens hovedinnganger forsegles. Vann vil så gradvis fylle opp gruven, og etter en tid vil vannivået i gruven tilsvare havnivået, hvorpå likevekt etableres.

– Regnvann vil i etter driftsfasen kunne bygge opp grunnvannsnivået noe. Da vil et svakt drivende trykk etableres slik at vannstrømmen rettes ut av gruven og ut i sjø. Mengden tungmetaller til sjø er imidlertid beregnet til få gram pr år og vil ikke kunne påvirke sjøen negativt.

Prosjektdirektøren kjenner motstandernes argumenter, og med sin tekniske bakgrunn er han fullt ut kapabel til å forstå innvendingene. Nå benytter han anledningen til et lite hjertesukk.
– Jeg tror mye av motstanden er betinget av følelser, dvs. at vi skal behandle avfall – det folk flest betegner som «søppel» – og at det til og med er definert som «farlig». Søppelordet har tradisjonelt aldri smakt godt, og alltid blitt møtt med «not in my backyard».

– Hverken mannen i gata eller politikerne synes å ha fått med seg at moderne avfallsbehandling resulterer i et gedigent, positivt miljøregnskap for samfunnet, og i tillegg er blitt en kompetanseindustri. Det er med høy, dokumentert faglig kompetanse vi hindrer at avfall forurenser samfunnet. Den samme kompetansen utvikler prosesser som tilser at nyttige stoffer i avfallet kan gjenbrukes.

– Det er et slikt industrielt fagmiljø vi ønsker å etablere i Brevik, ingen forurensende «søppelfabrikk», poengterer prosjektdirektør Egil Solheim.

En spydspiss
Kommunestyret i Porsgrunn har sagt nei til konsekvensutredning, og i et brev til Klima- og miljøverndepartementet datert 10.09.16 truer ordføreren med lange og kompliserte rettslige prosesser for å hindre at gruverommene blir tatt i bruk til deponering.

Verken NOAH eller Norcem vil ta en beslutning vedrørende eventuelt deponi i Brevik før det foreligger en konsekvensutredning. Hvor lang tid det tar for Brevik, avhenger om eksisterende rapporter blir benyttet eller ikke.

NOAH håper uansett at det «ordner seg til slutt» og har god tro på en underjordisk fremtid i Brevik.

– Vårt mål er å skape et «Centre of Excellence» for håndtering av farlig avfall, sier Egil Solheim.

Slik kan farlig avfall bli en ressurs for Grenlands industrimiljø, en spydspiss for Norge som miljøvernnasjon og et viktig kompetansemiljø for andre nasjoner som trenger sikker avfallshåndtering.
Og dem vet vi det er mange av.