– Norge er et land rikt på mineraler, men det er vanskelig å etablere seg. Dette er et paradoks, sa Alexandra Bech Gjørv, adm. direktør i SINTEF, da hun åpnet konferansen Minerals and Materials for a Sustainable Future i Trondheim i september.
Konferansen med det prangende navnet ble arrangert under Nature Geoscience sin fane, der NTNU, SINTEF og NGU var lokale arrangører.
Gjørv slo samtidig et slag for gruvedrift til havs. Hun mener Norge burde kunne være ledende pga. tunge erfaringer fra mer enn 50 år med oljevirksomhet på norsk sokkel. Dr. Mark D. Hannington, som for anledningen representerte GEOMAR i Kiel, kastet imidlertid kaldt vann i blodet på både Gjørv og store deler av forsamlingen. Hans to hovedbekymringer er 1) om det er nok ressurser på havbunnen for å rettferdiggjøre massive teknologiske utfordringer, og2) om undersjøisk gruvedrift er verdt den miljørisikoen havene kan bli utsatt for gjennom kompliserte inngrep.
Professor Julian Alwood ved University of Cambridge hadde da allerede vekket forsamlingen med et annet paradoks.
– Vi kan ikke få nok av møter, konferanser og brosjyrer, men de har absolutt ingen effekt, sa han, og mange nikket gjenkjennende.
Hans hovedpoeng var at det globale forbruket av de fleste ressurser vokser uhemmet, mens akademikere og politikere entusiastisk flyr Jorda rundt for å diskutere utslippsreduksjoner. Han la til at å snakke om ressurseffektivitet har blitt en sovepute som absolutt ikke har noen effekt.
– Vi kunne brukt mindre mengde materialer, men vi bruker mer. Hva er det som har gått galt, spurte han og trakk fram stålindustrien som et eksempel på noen som har klart å bli mer energieffektive.
Noe svar fikk han ikke, men flere så ut til å dele meningene hans, og det var synd at ikke flere fikk høre dette. Beskjeden burde vært spredt ut over det ganske land (og enda lengre).
Alwood tok også et oppgjør om alt snakket om sirkulær økonomi. Forstod vi han rett er dette blitt et «buzzword», og debatten har godt av litt mer edruelighet med utgangspunkt i faktisk kunnskap. Én sak er at mange materialer ikke lar seg resirkulere, mens for andre er det mer krevende å resirkulere enn å produsere nye.
– Vi resirkulerer mer og mer. Men ikke alle råstoffer, og slett ikke alt av råstoffene vi utvinner og trenger, kan resirkuleres. Vi kan øke resirkulering på mange områder med enkle metoder, som å samle og sortere, men vi må likevel vente på en sirkulærøkonomi, siden befolkningen og dens behov vokser fortere enn vi kan drømme om å resirkulere, supplererer Tom Heldal, avdelingsdirektør ved NGU.
Derfor er også Heldal opptatt av vi må slutte å sløse.
– Vi kan utvinne mer, resirkulere mer, men vi kommer heller ikke unna ressurseffektivisering.
Danske Karen Hanghøy, CEO i EIT Raw Materials, gikk rett på Vest-Europas utfordringer når det gjelder mineraler.
– Det er mangel på kunnskap om behovet for mineraler, tordnet hun, og talte for ører som er mer enn klar over dette faktum.
Det var da også politikerne hun hadde i tankene, og presiserte at mangel og utbud på mineraler er høyst dynamisk. Likevel kunne hun slå fast at antallet kritiske mineraler innen EU har økt de siste åtte årene.
– Vi mangler et politisk og økonomisk system for bærekraftig utvinning av metaller og mineraler, la Hanghøy til.
Nature-konferansen i Trondheim hadde fokus på verdikjedene fra mineralske råvarer til prosess- og materialteknologi i et globalt perspektiv.
– Konferansen brakte sammen relaterte forskningsfelt som tradisjonelt sett ikke har det store samarbeid, og demonstrerte hvordan vi alle er underlagt de samme globale trender og utfordringer rundt miljø, energi og ikke minst ansvarlighet i både forbruk og produksjon – primært drevet av det grønne skifte og behovet for en mer bærekraftig fremtid, kommenterer Henrik Schiellerup, lagleder for mineralressurser ved NGU.
– Konferansen viste at Trondheim har et stort og sterkt miljø for fremtidsrettet forskning innen hele verdikjeden, og at Norge har industri som tar utfordringene og mulighetene på alvor, konkluderte Schiellerup.