Industrialiseringen i Norge har gått i rykk og napp, og industrihistorien vår kan derfor fortelles på mange vis. Den enkleste måten å gripe prosessene på, er å dele inn i faser. Her kan du lære mer om fem viktige epoker i norsk industri- og bergverkshistorie, og hvordan og hvorfor staten og private investorer i ulike perioder har ledet an i industriutbyggingen.
Den første epoken – Bergindustriens dominans
Den første fasen innledes med bergverkene som var industrielle enklaver i et førindustrielt bondesamfunn. De fikk for alvor fotfeste i Norge på 1600-tallet, da Kongsberg sølvverk og de første masovnsbaserte jernverkene kom i drift. Få år senere kom det også i gang varig drift på kobber. De bymiljøene som vokste fram rundt bergverkene, på Kongsberg og Røros, ruvet i samtidens økonomiske og kulturelle liv, og bergverksdriften var et viktig satsingsområde for staten.
Driften ved bergverkene var avansert. Den var både kapitalkrevende og administrativt komplisert, og den omfattet en rekke profesjonsgrupper og ledelsesfunksjoner. Bergverkene krevde dessuten teknologisk innsikt. De dype gruvene ved Sølvverket krevde for eksempel store og kompliserte maskinanlegg. De metallurgiske utfordringene kunne også være store, særlig ved foredling av fattige malmer.
Den kunnskapen som trengtes for å drive bergverkene, ble i starten importert fra tyske stater. Dette gjaldt arbeidere, fageksperter så vel som ledere. Nordmenn ble først tatt inn som grovarbeidere, siden også som fagarbeidere og arbeidsledere, opplært av tyskerne. På 1700-tallet ble det etablert formelle utdanningsinstitusjoner, som lærlingeordningen, Bergseminaret på Kongsberg (1757) (se GEO 06/2008) og bergkadettordningen på Røros. Fra 1814 var bergingeniørutdanningen knyttet til det nye Universitetet i Christiania, men både før og etter at disse formelle utdanningene vokste fram, reiste norske bergmenn til Freiberg i Sachsen, Falun og en rekke andre utenlandske bergverk for å lære.
Stikk av Søborg, trykt i Skillings-Magazin 1868
Den andre epoken – Teknologioverføring og kunnskapsoppbygging
Den neste fasen strekker seg fra 1840-årene til om lag 1900, og forbindes først og fremst med framveksten av tekstilfabrikker og mekaniske verksteder. Det startet med etableringen av spinnerier og veverier langs Akerselva, i Hordaland og på Jæren. Treforedlingsfabrikkene og de mekaniske verkstedene vokste samtidig fram. I begynnelsen var det likevel ikke mange som kunne kalle seg industriarbeidere, i 1840 omkring 10. 000, og i I 1870 var tallet økt til godt over 30.000.
Den nye industrien vokste fram gjennom to prosesser: Noen fabrikker ble bygd på direkte import av ny teknologi, andre på en gradvis utvikling av industrivirksomhet som hadde sitt utgangspunkt i eldre håndverk og tradisjoner fra de gamle brukssamfunnene. Tekstilindustrien gir eksempler på den første typen prosess. Den mekaniske industrien på både den første og den andre.
Tekstilindustrien hvilte tungt på britisk teknologi. Maskinprodusentene i England solgte ikke bare maskiner, men hele teknologipakker – fabrikktegninger, bruksanvisninger for hvordan maskinene skulle monteres, informasjon om produksjonskostnader og maskinenes yteevne. Leverandørene sørget for forsendelser og forsikringer, og de skaffet råmateriale. De rekrutterte også faglært arbeidskraft som fulgte med maskinene og som var med på oppstarten.
Den mekaniske industrien som vokste fram bygde også på britiske forbilder, men tradisjonene fra de lokale håndverkstradisjonene slo langt sterkere inn i denne næringen. Oppstarten ved Fabrikken ved Nidelven i Trondheim, forløperen for Trondhjems mekaniske verksted, demonstrerer dette poenget. Mange av bedriftens ansatte hadde bakgrunn som smeder, tømmermenn og snekkere. Noen kom fra jernverkene og utnyttet kompetansen fra denne virksomheten i bygginga av båter og maskiner. Senere ble maskinarbeidere opplært i bedriften. Andre reiste ut for å lære mer. Bedriften ble etter hvert i stand til å ta på seg stadig mer komplekse oppdrag. De måter den mekaniske industrien bygde opp kompetanse på, bidrog dermed til å løsne norsk industri fra en fullstendig avhengighet av Storbritannia.
Bergverkene opplevde i starten av denne perioden en blomstringstid. Norske jernverk gikk godt, kobberverkene økte produksjonen, og Blaafarveverket gikk bedre enn noensinne. De gode årene tok slutt da den internasjonale krisen rammet norsk økonomi midt på 1870-tallet, og flere bergverk måtte stenge eller redusere virksomheten.
Den tredje epoken – Den andre industrielle revolusjon
Norge tok i årene mellom 1900 og 1920 for alvor steget inn i industrialderen. De årene regnes som den tredje fasen i industrialiseringen, og historikere omtaler dem gjerne som den andre industrielle revolusjon. Fasen var kjennetegnet av store omstillinger innen kommunikasjon, teknologi og organisering. Mens kanalene og de første jernbanene satte sitt preg på den første industrielle revolusjon, var elektrisiteten et symbol på den andre. Og mens fabrikkene var den nye organisasjonsformen til den første industrielle revolusjonen, var serieproduksjon og masseproduksjon typiske for den andre.
Den andre industrielle revolusjonen er dessuten preget av at det tekniske utdanningssystemet spilte en stadig viktigere rolle i samfunnet. De nye industriselskapene ble nemlig mer avhengig av ingeniørkompetansen og tekniske utdanningsinstitusjoner. Det er derfor ikke tilfeldig at beslutningen om å bygge Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim ble fattet i 1900, og at det er i denne perioden at ingeniørene for alvor begynte å markere seg som profesjonsgruppe.
Elkem og Norsk Hydro markerer begge viktige kapitler i denne tredje fasen. De var, som mange av de andre nye og store fabrikkene som vokste fram, kraftkrevende og fundert på elektroteknikk og elektrokjemi.
Den sterke industrialiseringsfasen som bergverkene gjennomgikk fra århundreskiftet er eksempel på en annen og mer tradisjonell næring som også hadde medvind i denne perioden. «Norges fjell skal betale Norges gjeld» var et slagord i tiden, og det gir inntrykk av den optimismen som var knyttet til bergverkene.
Det var først og fremst svovel og svovelkis som var etterspurt, men også jernmalm fant avsetning. I mindre målestokk ble det satt i gang drift på kobber og nikkel, samt sjeldne metaller som titan og molybden. Ny og mer effektiv teknologi var en viktig grunn til optimismen. Den gjorde det mulig å utvinne fattigere malmforekomster, og en rekke gruver ble satt i drift (Sulitjelma, Dunderlandsdalen, Sydvaranger, Salangen, Bogen og Fosdalen), andre ble utvidet (Røros og Kongsberg), og noen få gjenopptatt (Løkken).
Den nye elektroteknologien som ble tatt i bruk, dimensjonene på fabrikkene, samt den raske industrielle ekspansjonen som skjedde etter 1905, har fått noen til å hevde at samfunnet i løpet av knappe 20 år skiftet ham; fra bondesamfunn til industrisamfunn. Det er en myte. Grunnmuren for det moderne industrisamfunnet ble riktig nok lagt i denne perioden, og industrien ruvet økonomisk sett. Bygg og anlegg, bergverk, industri og kraftproduksjon stod for 28 % av nasjonalproduktet i 1900, mot primærnæringenes 25 %. Vi fikk også de første store industriselskapene. De tørre tall kan likevel gi inntrykk av at industrialiseringen var sterkere og fikk et dyperegjennomslag i samfunnet enn det nærstudier av de mange industristeder rundt om i Norge gir grunnlag for å hevde. Rundt 1920 var det for det første fremdeles bare 20 % av de yrkesaktive som var knyttet til industrien. De økonomiske ringvirkningene fra storindustrien nådde for det andre bare et visst punkt. Store industriselskap som Norsk Hydro, Elkem og Orkla kjøpte mesteparten av sine maskiner i utlandet, selv om de mekaniske verkstedene i Norge etter hvert også leverte noen. Disse bedriftene solgte også storparten av sine produkter ute.
Den fjerde epoken – Statens viktige rolle
Industrialismens høydepunkt kom først i den fjerde epoken av norsk industri- og bergverkshistorie, fra 1945 til 1970-årene. Mer enn hver tredje yrkesaktiv ble nå knyttet til industrisektoren, og bergverksindustrien var en av de næringene som opplevde en gullalder i de første tiårene etter andre verdenskrig.
Staten var drivkraften bak de fabrikkene som ruvet mest, og statsselskapene i Mo og Årdal (jernverk og aluminiumsverk) hørte også til de bedriftene som fikk størst oppmerksomhet i samtiden. De gav løfter om fast arbeid og lønnsinntekt for mange. For Arbeiderpartiet var det dessuten først og fremst med den råvarebaserte tungindustrien at landet skulle bygges, samt vekst og velstand skapes. Storindustrien ble derfor fremstilt som livsnerven i byggingen av det moderne Norge.
Staten var drivkraften bak de store industrietableringene etter 1945. Det betydde også at det langt på vei var politikerne som bestemte hvor de nye fabrikkene skulle ligge. Det var ikke første gang at staten hadde denne typen innvirkning på plasseringen av industrien. Under den merkantilistiske politikken, særlig fra begynnelsen av 1700-tallet, spilte staten også en viktig rolle da bedriftene ble grunnlagt. Jernverkene er ett eksempel på det. De fikk gjennom privilegiesystemet tildelt såkalte cirkumferenser, et omland rundt verket der bøndene hadde plikt til å brenne kull og levere til verkene. Cirkumferensene ekskluderte i prinsippet andre fra å etablere seg innenfor samme sone.
I de neste to fasene, fra 1840 til 1945 spilte staten en mer tilbaketrukket rolle. Industrihistorien etter 1900 byr derimot på flere fortellinger om private, utenlandske industri- og finansfolks innflytelse i Norge. Industrigründere som Christian Thams og Sam Eyde hadde riktig nok ideer og visjoner. Virkelyst skortet det heller ikke på. De industri- og håndverkstradisjonene som gjennom generasjoner var bygd opp, dannet – sammen med de tekniske læreanstaltene som var etablert fra 1870-åra – et teknologisk fundament for å reise ny industri. Kapital var det derimot langt vanskeligere å skaffe. Den måtte hentes fra utlandet – fra Sverige, Tyskland og Frankrike. Marcus Wallenberg ble derfor en viktig alliansepartner for både Thams og Eyde, og han var medeier av såvel Løkken Verk som Hydro. Andre utlendinger hadde makt over skjebnen til folket i Sør-Varanger, Odda og Tyssedal.
I 1909 var 39 % av den samlete aksjekapitalen i norsk industri eid av utlendinger. Til sammenligning eier i dag staten 43,8 % av Norsk Hydro og 62,5 % av StatoilHydro.
Flere av de selskapene vi i dag forbinder ned stolte, norske industritradisjoner var dermed ikke så norske at det gjorde noe i denne perioden. Hydro og Orkla er begge eksempler på det. De gunstige pengeøkonomiske forholdene under første verdenskrig og den styrkete selvtilliten som de ekspansive årene etter 1905 skapte, førte riktig nok til at store deler av aksjene i blant annet Borregaard og Hydro ble kjøpt hjem rundt 1920. Det var likevel først etter 1945 at den tyske aksjemajoriteten i Hydro ble kontrollert av norske interesser, og at staten gikk inn som deleier.
Betydningen av nasjonalt eierskap ble styrket under andre verdenskrig. Det var en viktig grunn til at de fabrikkene som ble reist i denne fasen ble tettere knyttet til staten og bestemmelser i Stortinget. Jernverket i Mo og aluminiumsverkene i Årdal og på Sunndalsøra var en del av gjenreisningspolitikken etter okkupasjonen. Selskapene var også en del av en større moderniseringsstrategi som handlet om at det skulle satses mest på de bransjer som kunne gi eksportinntekter. Tanken om at Norge skulle være nasjonalt selvstendig, og selvforsynt med et strategisk viktig produkt som stål, veide dessuten tungt da Jernverket ble etablert. Perioden mellom 1945 og 1970-tallet framstår derfor som den nasjonale fabrikkens storhetstid.
Det statlige eierskapet var forankret i tradisjonelle sosialistiske tanker i Arbeiderpartiet. Men de pragmatiske argumentene for at staten skulle engasjere seg var viktigere enn de ideologiske. De private næringsinteressene var for svake, eller for lite interessert i å reise den kapitalen som trengtes, for å bygge storindustri av den typen vi fikk i Mo i Rana og i Årdal. Staten opptrådte derfor i større grad som erstatningskapitalist enn antikapitalist da statsbedriftene ble etablert etter 1945. Det var også allmenn politisk oppslutning om å etablere dem.
Den femte epoken – Oljealder og avindustrialisering
Den nasjonale fabrikkens storhetstid varte imidlertid ikke lenge. I den første fasen etter at det ble funnet olje på norsk sokkel, fikk utenlandske konsern på nytt fotfeste i Norge. Utenlands kontroll skal likevel ikke overdrives. Deler av norsk industri, med de mekaniske verkstedene i spissen, maktet ved hjelp av aggressiv satsing å fange opp og tilpasse seg de mulighetene som dukket opp i forbindelse med aktiviteten på sokkelen. Leveransene fra norske bedrifter til prosjekter på norsk sokkel vokste derfor raskere enn prognosene tilsa.
På samme tid som oljeindustrien festet grepet om norsk økonomi, økte imidlertid tempoet i avindustrialiseringen. Det historiske høydepunktet i industrisysselsettingen kom i 1974. Da var 394.000 personer sysselsatt i industrien. Under motkonjunkturpolitikken, fram til 1978, var nedgangen forholdsvis liten. Deretter gikk det raskere. Bare mellom 1980 og 1982 – på to år – forsvant 100.000 arbeidsplasser i industrien. Kravet om sterkere lønnsomhet og omstilling, utselging og fusjoner, ble fra da av gjennomgangsmelodien i industripolitikken. Stadig flere storkonsern flyttet også deler av virksomheten til utlandet. Norge som tradisjonelt hadde vært et kapitalimporterende land, investerte fra 1980-årene mer i utlandet enn utenlandske eiere investerte i Norge.
Den tradisjonelle bergverksindustrien, den som utvant malmer fra norsk fjell, var en av de næringene som ble tappet for arbeidskraft og sterkt redusert fra 1970-årene og framover. Lokalsamfunnene i Skorovatn, på Løkken og i Sulitjelma var noen av de mange som ble rammet av nedlegging. Men bransjen var samtidig og nok en gang gjenstand for omstrukturering. Økt produksjon av pukk, grus, naturstein og ikke minst industrimineraler har i løpet av de siste 20-30 årene mer enn kompensert for bortfallet av de tradisjonelle jern- og sulfidmalmer.
På nytt en vekstnæring
Den norske berg- og mineralindustrien framstår i dag som en vekstnæring, noe etableringen av industriselskapet Hustadmarmor utenfor Molde er et godt eksempel på. Fra gruver i Eide, Fræna og Brønnøysund fraktes råstoffene kalkstein og marmor til selskapets anlegg i Elnesvågen, der råstoffene blir malt, renset, siktet og brukt som råstoff i produksjonen av papir. Kalksteinseventyret som Hustadkalk og Hustadmarmor står bak representerer en ny epoke i norsk gruvedrift. Mens Norge tidligere i stor grad eksporterte mineraler som råvarer, for eksempel kobber- og svovelkis som konsentrat, satses det nå i større grad på videreforedling og verdiskaping her til lands.
Veksten i denne næringen skjer på samme tid som det letes etter nye merkelapper på den tiden vi lever i. Det postindustrielle samfunnet er ett forslag. Ny økonomi et annet. Kunnskaps- eller informasjonssamfunnet et tredje. Alle begrepene signaliserer at vår tid er vesentlig forskjellig fra tidligere faser i industrihistorien. De viser også at industrien har blitt drevet på retur i folks bevissthet. Fra å ha vært helt sentralt, selve bærebjelken i samfunnsbyggingen, er industrien i dag nesten usynlig i både politikken og i det fysiske landskapet.
Men selv om flere av de nye industribransjene, både i innhold og form, skiller seg fra de typer industri som hadde sin storhetstid på 1800- og 1900-tallet, er det likevel grunn til å minne om at størsteparten av den materielle produksjonen fremdeles foregår i industrien. En stor del av tegn- og informasjonsbehandlingen er indirekte også knyttet til materielle produkter. Den nye økonomien er derfor langt fra så ny som mange vil ha det til. Den rommer dessuten, som tidligere faser i vår industrihistorie også har gjort, muligheter for at flere typer produksjon kan leve side om side og at ulike utviklingsprosesser kan foregå på samme tid.
Skrevet av Anne Kristine Børresen