Men utover mot kysten blir landskapet roligere, fjordene åpner seg, og blide og vakre garder ligger ved foten av fjellskråninger som ikke er så styggbratte. Utenfor Eidsvåg i Nesset kan man bli fristet til å tro at det har aldri har skjedd eller vil komme til å skje en fjellskredkatastrofe.
Bjørnsonland
På nordsida av Langfjorden omtrent 8 km utenfor Eidsvåg ligger grenda Tjelle med fritt utsyn over hele fjordsystemet. Langt i vest ser man Veøya og Sekken, og rett øst ligger Nesset prestegard, der Bjørnstjerne Bjørnson kom som seksåring i 1838. Her fikk han sine naturinntrykk som kom til å prege hans diktning. Fjella på begge fjordsider er verken særlig stupbratte eller himmelhøye, 4-600 meter er lite å snakke om på Vestlandet – men dette er Bjørnsons landskap med blank fjord, grønne lier og passende høye fjell til et idyllisk prospektkort.
Bjørnstjerne Bjørnson må utvilsomt ha hørt om katastrofen, uten at den ga ham noe dystrere syn på naturen her, og knapt noen ved Langfjorden i dag, klarer å kjenne uro for fjellet, enda de vet hva som skjedde her for ca. 250 år siden. Og de som bodde her 80 år før familien Bjørnson, hadde iallfall ingen grunn til å frykte disse fjella. Tvert om, årene etter 1740 bar preg av at Den lille istid hadde sluppet taket, det kom stadig mildere vær og ny optimisme.
Prestegarden lå sentralt til på neset som stakk seg ut i Langfjorden der den gikk over til å bli kalt Eresfjorden. På denne tiden i 1756 bodde m.a. presten Kristian Morsing her, og etter snart 12 år i prestegjeldet var han godt kjent, og delte også bygdefolks mening om at her var godt å bo. Denne vinteren kunne så langt slett ikke tolkes illevarslende, den bar snarere bud om at de siste årenes milde værlag ville fortsette.
Den 35 år gamle Kristian Morsing hadde vært personlig kapellan for sin far, sogneprest Johan Morsing, som var død for knapt et år siden. Det var nettopp kommet en ny sogneprest til kallet, og Kristian sammen med kona Barbara og barna deres forberedte seg i disse dager på å flytte derifra. Han måtte finne seg et nytt embete, planene var lagt og med forventning sto han på reisefot til selveste København.
Både prestefamilie og bygdefolk hadde hørt om skredulykker i de indre strøk, og særlig lenger sør i amtet, der det ble spurt om det «grumme Remmerfjell» ved Stranda på Sunnmøre, som for 25 år siden hadde falt i fjorden og tatt så mange liv. Men ikke i sin villeste fantasi kom man i tanker om at noe slikt kunne skje på disse trakter. Ingen syntes ane hva som var i emning i Tjellafjellet.
Men noe skjedde der oppe i fjellet. Gardsfolket på Tjelle, sikkert også på Trollmyr og Rød, visste at ovenfor den skogkledde lia rett vest for Tjellegarden, hadde det skjedd forandringer i landskapet. Det synes ikke ha vært særlig omsnakket i bygda, men folk som gikk i fjellet til Tjellasetra, kunne ikke unngå å legge merke til et langsgående søkk som tydelig år for år ble bredere og dypere. De tolket ikke dette tegnet, heller ikke det faktum at sist høst og vår var det gått stadig hyppigere steinsprang i Tjellafjellet.
Tjellafjellet i lys lue!
Kristian Morsing sammen med de andre på prestegarden merket seg likevel med litt uro at det brygget opp til uvær denne søndagen 22. februar 1756. Det hadde regnet kraftig en fjorten dagers tid og nå begynte det å blåse opp fra sørvest, nettopp den vindretning som tok hardest i Langfjorden. Mot kvelden økte vinden på.
Prestegarden lå nokså langt fra Tjelle, og selve husa lå et bra stykke fra sjøen, slik at kapellan Morsing skulle komme til å overleve natta og skrive ned det han opplevde, og ved ham har vi faktisk et øyevitne til en hendelse som altså skjedde for 250 år siden.
På denne søndagskvelden var folk flest i ferd med å gå tidlig til ro, selv om det neppe var like rolig alle steder. Folk på Gauprør og Sandens, på andre sida av fjorden overfor Tjelle, kunne ikke unngå se at det var lys, liv og røre på nordsida av fjorden. Mellom vindbygene kunne de også høre fiolintoner. I Sandvika ved Tjelle lå en bomseiler for anker, og akkurat denne søndagskvelden var ingen ombord, for hele mannskapet på 7-8 mann var blitt invitert til dansegilde på Tjelle, og der gikk det så lystelig for seg at ingen tenkte seg tilbake til skipet på lenge ennå.
Takket være kapellan Morsings skrifter kan vi også følge Dordis på Utbogge denne kvelden. Hun var ei ung enke som året før hadde giftet seg opp igjen med fiskeren Albert. Denne plassen hun eide, lå tett innenfor prestegarden, med huset nær sjøen. Kanskje var dette allerede den gang et kjent sted, for ved huset hennes lå noen bergflater med en mengde eldgamle helleristninger som viste bilder av elg, hjort, hval og båter.
Dordis gikk svanger på denne tiden. Albert var en del eldre enn henne og hadde samlet seg en god slump penger som han ville ta godt vare på for sin yngre ektemake og ikke minst for det kommende barnet. Han hadde nyss gravd ned hele 80 riksdaler (i dag ca. 240 000 kroner) i grunnen under huskjelleren, så formuen skulle ligge trygt bevart for ildebrann, tjuveri og alt tenkelig. I kveldingen kjente Albert seg noe uvel, og gikk tidlig til sengs. Henimot åttetiden var han allerede gått til ro, mens Dordis fortsatt styrte og stelte en stund til.
Gråværet gjorde at det mørknet tidlig og snart rådde fullt nattemørke. Kapellan Morsing satt i stua med tranlampen tent, dagens siste måltid var nylig avsluttet, og til tross for vindkastene og regnbygene som slo mot veggene, belaget han seg på en fredelig aften. Rett før pendeluret skulle til å slå sine åtte slag, kvepte han til. Det kom plutselig en voldsom rystelse i grunnen samtidig med et sterk bulder fra vest. Først trodde han det var et tordenvær, eller et værbrått, men den forferdelige larmen ble ved. Vegger, gulv, møbler, alt skalv som om hele huset holdt på å bryte sammen.
Han løp ut, og forvirret så han at nordsida av fjorden sto i lys lue. Oransje flammer og ildtunger gnistret til værs som om hele Tjellafjellet var i ferd med å brenne opp. Bulderet økte heller på, og hørtes som en forferdelig storm i anmarsj. Like etterpå forsto han at det var lyder av brusende vann. Vantro hørt han digre brottsjøer slå inn mot land alle steder. I mørket var det umulig å fatte hva som egentlig skjedde.
50 meter høye bølger
Fjellskredet var falt ut mellom Tjelle og Gramsgrø uten å gjøre direkte skade på annet en seterbuene på fjellkammen, men skredet hadde truffet fjorden med så stor fart og med så enormt volum at det oppsto flodbølger som raserte alt på sin vei. Tre store flodbølger slo utover og innover fjorden Alle garder og plasser nær sjøkanten kom inn i bølgene som ble opp til 50 meter høye. Buskap, bygninger, naust og båter ble knust og forsvant i vintermørket, og gjennom larmen lød alle steder skrik fra mennesker og dyr. Lufta ble fylt av steinstøv og en sterk svoveldunst.
På prestegarden, 7 km fra Tjelle, slo bårene mer enn hundre meter oppover land og tok to stabbur, naust, båter og brygge, og naturkreftene nærmest erstattet dette ved å kaste en diger steinblokk langt inn på land. Prestegardstunet lå i trygg avstand fra sjøen – men det gjorde de ikke på Utbogge.
Dordis skulle akkurat til å legge seg da braket og skjelvet kom, og like etterpå ble huset truffet av en kraftig brottsjø som slo gjennom gluggene og ned gjennom ljoren i taket. Ektemannen våknet fortumlet, og Dordis rev ham med seg. De kom seg unna sjøvannet ved å klatre opp på ovnen der de pleide tørke kornet. Straks vannet trakk seg noe tilbake, hoppet de ned, styrtet ut og løp alt de orket oppover markene. De nådde opp til et åkergjerde da de ble innhentet av et nytt bølgeslag som knuste alle husa og som sendte en foss med tømmerbjelker og husgeråd mot dem. Begge klamret seg til ett eller annet mens de ble sugd ut i den iskalde fjorden. Da den tredje og største flodbølgen reiste seg som fjell over dem, kom de fra hverandre og hun mistet bevisstheten. Hun var neppe klar over at hun til slutt ble skylt på land nokså nær der huset hadde stått.
I daggryet ble Dordis funnet av grannene som bodde på bakkekammen ovenfor. Hun lå nesten naken mellom vrakrester og tang, og de trodde først hun var død. De bar henne til hus, og straks de oppdaget livstegn, prøvde de å få i henne pepper, krutt og brennevin, og hun kom seg gradvis til hektene igjen. Alle var redde for barnet hun gikk med, men det synte seg å være i live. De så aldri noe mer til Jakob, heller ikke husdyra, ikke engang det minste spor etter hus eller inventar. (Folk gravde på stedet i årevis, men pengene ble aldri funnet.)
«Vi forestilte oss ei annet enn at Herrens siste dag var kommet« «Jeg kan ikke beskrive hva livsfare, skade, nød og forskrekkelse vi alle som bodde på dette sted var satt i. Thi vi forestilte oss ei annet enn at Herrens siste dag var kommet, og bad Gud om å gjøre oss verdige og beredte til å stilles for Dommen», skrev kapellanen, som straks forsto at en mengde menneskeliv måtte ha gått tapt.
Et stykke bortenfor gardstunet til Gauprør er et sted som den dag i dag kallesKlesbjørka. Folk vet å fortelle at dette navnet kommer fra den gang der sto et stort bjørketre med klesplagg som i lange tider forble hengende fast høyt oppe i greinene. Gauprør lå rett imot Tjellafonna og fikk trolig de største flodbølgene over seg, og Klesbjørka minnet folk om hvor ufattelig langt opp sjøene kom. Selv om synfaringen seinere fastslo at 2/3 av garden var tatt bort, så omkom ingen på Gauprør. Heller ikke på jekta i Sandvika. Skipet ble knust til småbiter, men ingen av mannskapet var gått om bord igjen. De var fortsatt i selskapet på Tjelle da skredet gikk.
For folk som bodde i hus nær fjorden gikk det verre. Noen berget seg ved resolutt å løpe oppover i terrenget, men for mange ble det for seint. I mørket var alt kaotisk og uoversiktlig. Først med daggryet forsto folk omfanget da de forgjeves ville lete opp sine savnede. I den brune sjøen drev trær, røtter, hustømmer, møbler, husdyr, fisker, fugler – og døde mennesker. Noen var blitt kastet lemlestet på land. Mange fant man aldri igjen. «Af en Deel som gjenfandtes befandtes nogle at have Klæder paa, andre halvt afklædte og smaa Børn i deres Moders Arme laae hist og her paa Strandbredden.»
Til slutt talte de opp hele 32 døde. Og her som ved naturkatastrofer ellers, var det småkårsfolket som led mest. Knapt en eneste bonde var mellom de døde. De omkomne var plassfolk, fiskere og leiearbeidere som bodde i de mer spinkle hus ved sjøkanten.
Største fjellskred i historisk tid
«Kom og se Guds gjerninger; Han er forferdelig i sin gjerning mot menneskers barn» skrev kapellanen. Alle strendene lyste beinkvite, vrakrester lå overalt, og fjellsida vest for Tjelle var et stort, gapende svoveldunstende sår. Hele 15 millioner m3 steinmasse var falt ut fra 400 meters høyde. I fjellskråningen ble steinene pulverisert til et slags kulelager, noe som ga massen en forbløffende stort fart ned i sjøen. Med en fjord som er relativt trang og en dybde på ca. 300 m rett utenfor skredstedet, oppsto veldige bølger.
Tre flodbølger etter hverandre raserte strandsonen i Langfjorden og Eresfjorden og langt videre. De slo 200 m opp på land noen steder. Så langt ute som på Veøy, 25 km fra skredet, gikk sjøene 20 meter forbi flodmål. Også her forårsaket de materiell skade. Jamvel på Gjermundnes 40 km unna ble det rapportert om ødeleggelser. Det gikk flere dager før det ble mulig å fatte omfanget av skaden, for fjorden var lenge i opprør og gjorde det vanskelig å ferdes med båt. I alt ble 168 bygninger tatt, samt 196 store og små båter. En mengde skog, veier og båtstøer forsvant, også Fager-furua, et spesielt stort tre som var et vide kjent sjømerke.
Fjellsida vest for Tjelle har en helling på 20-30 grader og kan fortone seg som en gåtefull arena for fjellskred. Men noen karakteristiske og fatale tegn er det likevel lett å finne igjen. Dette er en lagdelt bergart med spalter parallelt med fjorden, og som nevnt hadde folk i mange år forut bemerket en voksende sprekkdannelse i fjellet – og bakom lå et myrområde som ga konstant vanntilsig. Ulykken kom etter at en våt høst var blitt etterfulgt av en mild og uvanlig våt februar, med rapport om stormflom i Surna akkurat samme dag som skredet gikk. Det ekstreme regnværet kan ha vært en utløsende faktor.
Tjellafjellet har etter dette holdt seg i ro. Den 22. februar 2006 ble det avduket en minnestein her.
Skrevet av Astor Furseth