Elisabeth Gammelsæter har jobbet med mineralnæringen og dens rammebetingelser siden hun som relativt fersk ansatt i Næringsdepartementet var involvert i omtalen av denne bransjen ved framleggelsen av Næringsmeldingen, St.meld. nr. 53 (1988-89). Siden har hun vært nær på prosessen før og under implementering av den første mineralloven i 2010, og har fulgt konsekvensene av denne loven for næringen og dens interessenter siden. Her deler Gammelsæter noen tidlige refleksjoner rundt nytt forslag til ny minerallov, NOU 2022:8. Det ble framlagt den 1. juli 2022 av minerallovutvalget, ledet av professor Ernst Nordtveit.
Utvalgets mandat har pekt spesielt på reguleringen av disse hovedområdene:
- formål og virkeområde,
- forholdet mellom statens og grunneiers mineraler,
- data fra leting,
- kartlegging og drift,
- drift og avslutning,
- samiske interesser,
- en eventuell avgift for opprydning og sikring,
- og sist men ikke minst: samspill med annet regelverk.
NOU’en gir en grundig beskrivelse av næringen, trender og utfordringer. Den framstår oppdatert og solid, noe som vil være viktig dersom næringsminister Jan Christian Vestre sin ambisjon om verdens mest bærekraftige mineralnæring skal la seg realisere. Videre går utredningen gjennom lovverkets historie siden første finners rett ble innført i 1539 fram til ny lov kom i 2010, erfaringene med denne og dagens forvaltningssystem.
En refleksjon ved gjennomlesning er nettopp utviklingen fra Næringsmeldingen i 1989, der omtalen av miljø stort sett begrenset seg til å nevne avrenning fra gamle gruver. Årets rapport tar utgangspunkt i Grunnlovens §112 om retten til et miljø som sikrer helse, produksjonsevne og mangfold. Bærekraft framheves som ramme for mineralvirksomhet i Norge. Målkonfliktene mellom de ulike bærekraftsmålene til FN og hvordan dette er relevant for mineralbransjen adresseres også. Det nevnes at det bør stilles krav til å utnytte masser som tas ut så langt som mulig, herunder mineralavfall.

Grunneierinteressene står sterkt
Utvalget drøfter forholdet mellom statens mineraler og grunneiers mineraler, jf. blant annet uenighet og nylig rettsprosess mellom to selskaper om rutil og granat i Engebø. Utvalget mener det er en fordel med et felles regelsett for alle mineraler, og drøfter grunneiers rettigheter opp mot bergfrihet/første finners rett. De velger å beholde bergfriheten for å belønne innsats og investering i undersøkelser, og gir industrimineraler og lette metaller andre regler enn naturstein og byggeråstoffer. Dette ligner på det forslaget om «registrerbare mineraler» som ble foreslått av det forrige minerallovutvalget i 1996, men som etter framlegging for Stortinget ble stanset i næringskomiteen, trukket tilbake av Næringsdepartementet, og som var borte da dagens minerallov ble fremmet i 2008-2009. Dette er et uttrykk for at grunneierinteressene står sterkt i Norge. De er forankret i Grunnlovens § 105. Samfunnets behov for tilgang til mineraler målt opp mot grunneiers interesser har dermed vært vanskelig også tidligere.
Det er dissens om det bør foreligge avtale med grunneier for disse mineraler (statens, samt industrimineraler/lette metaller). Et flertall mener at slik avtale bør foreligge, mens et mindretall mener at Direktoratet for mineralforvaltning bør kunne gi undersøkelsestillatelse etter høring av berørte interessenter (lik det svenske systemet). Manglende avtale vil i så fall medføre behov for ekspropriasjon. Utvalget foreslår også at kompensasjon for ulemper betales til grunneier og til brukere av område med reinbeiterett.
Løser urfolksproblematikken
Sametinget aksepterte aldri mineralloven som kom i 2010, og begrunnet dette med at den blant annet manglet et urfolksvederlag og at samiske interesser utenfor Finnmark har et svakere vern i loven. Det har siden vært vanskelig å få tilslutning for etablering av mineralvirksomhet i samiske områder. Utvalget drøfter også dette spørsmålet grundig, herunder internasjonal rett som ILO-konvensjon 169 om urfolks rettigheter og FNs SP (om sivile og politiske rettigheter) artikkel 27 om minoriteters rett til kulturutøvelse, herunder konsekvenser av Fosen-dommen. Denne høyesterettsdommen fra 2021 sier at konsesjon for vindkraft for Roan og Storheia er i strid med reindriftas rettigheter.
Utvalget løser urfolksproblematikken ved å foreslå å
- oppheve forskjellene mellom Finnmark og andre samiske områder,
- ved å kreve avtale med berørte bruksinteresser,
- ved at valgt konsulent bør ha reindriftskompetanse,
- og ved å innføre et urfolksvederlag som fordeles mellom Sametinget og berørte reindriftsinteresser.
Det siste innføres også for grunneiers mineraler.
Les også geo365.no: «Overleverte utredning om ny minerallov«
Håp om færre konflikter
Næringsminister Vestre takket for forslaget ved overrekkelse, og sa at det nå skal ut på høring. Høringsfristen er satt til 1. november 2022. En rekke av forslagene krever nøye gjennomtenkning og vurdering. Et førsteinntrykk er imidlertid at den grundige vektleggingen av bærekraft, herunder også av dialog med interessenter, gir håp for færre konflikter knyttet til mineraldrift. Som jeg har dokumentert i min bok «Ikke i mitt nabolag» er mineralnæringen med sine lokale eksterne effekter ikke nødvendigvis elsket av de som bor rundt, men hvordan disse involveres kan redusere konfliktnivået.

Foto: Halfdan Carstens
Det blir ikke minst spennende å se hvordan forslaget oppfattes av det samiske miljøet.
Utvalget er enstemmige i sine vurderinger av samiske rettigheter, inkludert tidligere direktør for Sametinget. Kanskje fins det håp for å utvikle gruver i Norge som kan aksepteres av berørte samiske interesser? Det ville vært fantastisk om Norge kunne gå foran for å utvikle en mineralnæring som kan framskaffe viktige råstoffer til å dekke verdens behov ikke minst av grønne mineraler, og som trekker inn berørte urfolksinteresser heller enn å overkjøre disse.
Bergindustrien som sådan er ikke mer glad i byråkrati i den grad forslaget blir oppfattet som byråkratisk – enn andre deler av næringslivet.
Imidlertid kjenner jeg bransjen som å være mer opptatt av forutsigbarhet enn å være redd for strenge regler.
Så lenge de vet hva de har å forholde seg til, hva det koster og sånn ca. hvor lang tid det tar, bretter de opp ermene hvis prosjektet er interessant. En viss sammenligning mellom land må en regne med, men bærekraftig bergindustri presser seg fram som konkurransefaktor.
Et regelverk som bygger opp under dette vil også kunne påvirke andre lands myndigheter i samme retning.
PS Artikkelen gir uttrykk for skribentens private oppfatning