På Gullfaks-feltet har utvinningsgraden økt fra 44 til 62 prosent siden utbyggingsplanen ble godkjent i 1981.
I Ressursrapport 2019: Funn og felt som ble presentert i slutten av september, fremhever Oljedirektortet (OD) den betydelige verdiskapingen som har skjedd på norsk sokkel. «I årets ressursrapport om felt og funn presenterer vi fakta og analyser som viser at det jobbes godt med å skape verdier på sokkelen,» skriver OD.
Utfordringen for oljeselskapene er at det er funnet mye olje og gass som det i dag ikke er planer om å produsere. «Ny og mer kostnadseffektiv teknologi, bedre bruk av data og nye måter å jobbe på kan imidlertid gjøre at også disse ressursene blir lønnsomme,» mener OD.
Den positive reserveutviklingen på Gullfaks-feltet er et svært godt eksempel på at det er mulig å øke verdiskapingen gjennom slike tiltak, skriver OD i en separat artikkel om Gullfaks-feltet i Ressursrapport 2019.
Store felt blir større
Da produksjonen startet i 1986 var de forventede utvinnbare oljereservene 1320 millioner fat, og produksjon skulle vare fram til 2007, altså kun drøyt 20 år.
«Siden har reserveanslagene blitt oppjustert jevnlig, både med nye reservoarsoner og strukturer, som følge av bedre produksjonsegenskaper enn forventet og kontinuerlige tiltak for økt utvinning,» skriver OD.
Reserveanslaget (inkludert det som er produsert) er derfor nå 2415 millioner fat olje. Utvinninggfaden for hovedreservoaret har altså økt fra 44 til 62 prosent.
Hovedreservoarene på Gullfaks er midtre jura sandsteiner i Brentgruppen, og undre jura og øvre trias sandstein i Statfjordgruppen og Cook- og Lundeformasjonene. Reservoarene ligger på 1700-2000 meter dyp i roterte forkastningsblokker i vest og i en strukturell horst (hevet forkastningsblokk) i øst, med en forkastningssone i midten. Reservoarkvaliteten er stort sett god til meget god i jura-reservoarene i de enkelte forkastningsblokkene, men dårlig reservoarkommunikasjon er en utfordring for trykkvedlikehold.
4D-seismikk
OD mener at reserveøkningen på Gullfaks er en suksesshistorie hvor trykkstøtte med vann- og gassinjeksjon, nye brønner og reservoarovervåking (inkludert 4D-seismikk) har resultert i høy utvinning.
Bruk av 4D-seismikk har vært spesielt vellykket for å plassere nye brønner i reservoarområder med gjenværende olje. Dette har blant annet blitt dokumentert i en vitenskapelig artikkel i Petroleum Geoscience (1999) med professor Martin Landrø ved NTNU som hovedforfatter (GEO 05/2011: «Gull til Norge«).
Flere brønner
Det blir kontinuerlig boret brønner til nye reservoarområder, og fordelingen av gass- og vanninjeksjon i de ulike delene av feltet blir optimalisert.
Brønntiltak og intervensjoner i eksisterende brønner er også en viktig del av strategien for å holde produksjonen oppe.
Det arbeides med å forbedre borekapasiteten, og det bores nå betydelig flere brønner per år enn tidligere. Bruk av trykkbalansert boring har også gjort det mulig å bore brønner som ellers ikke ville blitt boret.
