Geologer med teft

De var blant landets aller første oljegeologer. Etter funnet av giganten Johan Sverdrup er de nærmest rikskjendiser. Suksessen skyldes en NØYE gjennomtenkt strategi basert på KUNNSKAP om E&P-syklusen samt SOLID erfaring fra norsk sokkel.

Les mer: Med filosofiske lære-setninger som bærebjelke

Alle har visst det. Men i februar kom den første «offentlige» anerkjennelsen med tildelingen av Rystad Energys Gullkronen (GEO 02/2013; «Hederspris for gigantfunn»).

«Fullt fortjent har to tilårskomne geologer fått heder og ære for funnet av Johan Sverdrup», skrev vi den gangen. «They form a small and extremely powerful management team that in the years gone by has proved pivotal in finding resources worth 400 BNOK for the Norwegian society – one as the explorer, the other as the manager and business developer”, het det blant annet i begrunnelsen.

Historien starter i 2004 da svenske Lundin Petroleum bestemte seg for å satse i Norge. Allerede tre år senere blir vi kjent med funnet Luno (GEO 08/2007: «Midt i oljetrenden»). Tre år senere ble Avaldsnes funnet, og det ble sagt at det hadde en oppside på 400 millioner fat (GEO 07/2010; «En ny skalp i beltet»). Nå vet vi at Avaldsnes henger sammen med prospektet Statoil kalte Aldous, og at det er et av de aller største feltene på norsk sokkel. Nye tre år er gått, og nå snakkes det om enda et «mulig signifikant» funn av lett olje i det samme området (Luno II). De to første funnene er kjent som Edvard Grieg og Johan Sverdrup. For førstnevnte er utbyggingen allerede i gang med produksjonsstart i 2015. For sistnevnte kan det svarte gullet begynne å strømme allerede i 2018.

Johan Sverdrup er uomtvistelig det største oljefunnet på norsk sokkel som kan tilskrives en liten gruppe med «explorationists». Torstein Sannes og Hans Chr. Rønnevik stod i spissen.

–        Målet er et stort funn hvert tredje år. Det ble opprinnelig sagt som en vits, men det er fullt mulig med en strategisk balansert portefølje, hevder de to Lundin-sjefene rett etter det siste «potensielt signifikante» funnet på Utsirahøgda.

Norsk sokkel har gjennomgått en liten revolusjon i løpet av det siste tiåret. Endringer i regelverket har skapt mulighetene, men to arbeidsomme og driftige typer har brøytet vei. Den ene med amerikanisert østlandsdialekt. Den andre med avslepet haugesundsdialekt. Begge er lastet med en god porsjon oljesleng. Det er på tide å bli kjent med togamle travere. For de var begge godt i gang da Statoil etablerte seg med sigarkasse i Lagårdsveien 80 i Stavanger.

Kanskje vi kan være enige om at erfaring har en viss verdi?

(40 år +) x 2 erfaring

Det er tidlig morgen. Sola er i ferd med å stige opp bak de prekambriske gneisene på Nesoddlandet i øst. Fuglene har så vidt begynt å synge. Men Torstein Sannes og Hans Chr. Rønnevik er for lengst på plass. Morgenfuglene har begynt arbeidsdagen. Det er mye å gjøre. Dessuten snakker vi om en sømløs grense mellom arbeid og hobby. Det er kanskje ikke så rart. For de må ha noen av de morsomste jobbene i oljeindustrien. Skapt av dem selv. Hobbyornitologene må ha dem unnskyldt.

–        Det er fint å ha en godt betalt hobby, samstemmer de, selv om onde tunger vil ha det til at det er konene som ikke vil ha dem hjemme.

–        Vi har kjent hverandre gjennom mer enn 40 år, helt siden vi ble gode buser på en én måned lang geologiekskursjon i 1972, men samarbeidet begynte ikke før på 80-tallet, i Saga Petroleum, forteller de to.

Kjemien er god. Tett teamwork gjennom 25 år har satt spor. Den ene vet hva den andre tenker.

–        Hans kan begynne en setning, tre ord er nok, og jeg kan fortsette, utdyper yngstemann.

Nå leder de Lundin Norway sammen. Den delen av Lundin Petroleum som har skapt 80 prosent av verdiene i selskapet. Den ene har utviklet seg til forretningsmann. Den andre er fortsatt geolog på sin hals.

–        Vi utfyller hverandre, er de skjønt enige om.

Torstein kom fra NTH og gikk direkte til Saga Petroleums forløper NOCO, hvor han var ansatt nr. 4 («fikk nesten fyken da jeg kom én dag for sent, sjefen var helt vill i nikkersen, han trodde jeg hadde sluttet før jeg hadde begynt»), dro etter kort tid til USA, og var der i ti år som letesjef for Sagas amerikanske virksomhet. Da han kom tilbake, ble det konsentrasjon om forretningsutvikling.

Hans kom fra Universitetet i Bergen. Kvartærgeologen var påtenkt en karriere som «lykkelig statsgeolog», men gikk i stedet til Industridepartementet, fortsatte i Oljedirektoratet da det ble opprettet i 1972, og hadde en kort tur innom Shell før han flyttet til Saga og Oslo i 1984. I 1999, etter mange turbulente år, fikk den selvlærte tenkemaskinen sitt portrett i GEO (GEO 06/1999; «Med filosofiske læresetninger som bærebjelke»).

For å gjøre en lang og turbulent del av Norges oljehistorie kort: Saga ble innlemmet i Norsk Hydro, men i stedet for å fusjonere, endte de to parhestene opp i («gamle») DNO i lag med tre andre «utbrytere». Vi har hoppet frem til år 2000.

I 2004 ble porteføljen og mannskapet kjøpt av Lundin Petroleum, og det svenske selskapet etablerte sitt norgeskontor på Lysaker i Bærum. Da var strategien som skulle ende med en usedvanlig suksess allerede staket ut. For de to geologene visste begge meget godt at oljen i Nordsjøen kommer fra øvre jura skifre, og at det var dannet uendelige mengder av det seige stoffet i Vikinggrabenen. Det gjenstod bare å finne ut hvilken vei den hadde tatt, samt sikre leteareal på rett sted. Ordningen med årlige TFO-runder, som nylig var innført, kom nå godt med.

Det har snart gått ti år siden oppstarten i Lundin. Den gang var oljefatet tomt. Ved utgangen av 2012 var Lundins reserver på norsk sokkel 150 millioner fat, men med de nye funnene anslår Lundin Petroleum i sin årsrapport at de har fylt opp lagrene med mer enn 700 millioner smekkfulle fat. Rundt regnet, med en oljepris på 500 kroner per fat, snakker vi om en bruttoverdi på 350 milliarder kroner (!). Foreløpig.

Spørsmålet var altså om erfaring har verdi.

Cash is King

Lundin Norways snittproduksjon i fjor var 27.000 fat per dag.

–        Allmøtene våre starter alltid med hvor mye penger som har kommet inn, og det har de gjort helt siden 2008, da den første oljen ble solgt, forteller Torstein.

–        Det er viktig ikke å bruke før man har, supplerer Hans.

De har lite sans for den lånefinansieringen mange leteselskaper driver med. Skatterefusjonsordningen er viktig for utforskningen av sokkelen, men det er en dårlig finansieringsform, mener de. Etter noen få tørre hull dukker problemene opp. Derfor er de godt fornøyd med å være en oljeprodusent, og stolte over å ha betalt fire milliarder i skatt ut av en omsetning på fem-seks milliarder i løpet av en toårsperiode.

–        Når Hans får lov til å bore ti letebrønner som operatør, er det fordi det er penger i huset. Han hadde aldri fått lov å bruke 600 millioner kroner på seismikk hvis vi ikke hadde hatt inntekter, fremholder Torstein.

–        Et annet aspekt er at vi med faste inntekter kan unngå å skrubbe gjennom dårlige tider. Vi kan i stedet fortsette å bore letebrønner.

Produksjonen fra oljefeltene Alvheim og Volund, med Marathon som operatør, er stor nok til at de to kan gjøre «omtrent hva de vil». Kanskje er nettopp det litt av forklaringen på den formidable suksessen? For de som kjenner måten Lundin opererer på vet at det ikke spares på skillingen, verken på undersøkelser i forkant av boring eller under selve boringen. Hensikten er å ha et best mulig datagrunnlag, enten det er et funn eller ikke. Det er dette som ligger i begrepet «geofundamentalisme», og det er Rønnevik som står bak denne utvidelsen av vokabularet i letemiljøet.

Derfor har nesten hver eneste brønn et sidesteg. Og det er bortimot obligatorisk å produksjonsteste for å øke reservoarforståelsen raskt. Kort sagt: Pengene renner tidlig ut for at oljen skal renne tidlig inn.

–        Kunnskap er en langsiktig investering, vi må så for å høste, hevder Hans.

–        Cash is King, oppsummerer Torstein, det er den som gir oss evne til å drive langtidsplanlegging.

En god start

Mye av grunnlaget for Lundin-suksessen ble lagt mens de to var i DNO. Så da Lundin ble ny arbeidsgiver, var det søknaden til TFO 2004 som var jobb nr. 1. Det endte med to lisenser, 338 og 340, begge i et område som var med i den aller første utforskningen av Nordsjøen på 1960-tallet.

–        Dette var en god start, sier Torstein, med kledelig beskjedenhet.

Vi gir ham helt rett. For hør bare her: Lisens 338 inneholder Edvard Grieg-feltet (funnet i 2007), flere andre tilstøtende funn, samt selve nøkkelen til å forstå Haugalandhøyden (Hans sitt navn på den sørlige delen av Utsirahøgda) som førte til funnet av Avaldsnes (Johan Sverdrup) i 2010. Lisens 340 inneholder feltet Bøyla (Marathon er operatør) som kommer i produksjon i år.

–        De to aller første lisensene våre kommer altså begge snart i produksjon, og vi har utvidet denne delen av Nordsjøen til å bli et kjerneområde ved å sikre oss tilstøtende arealer i påfølgende TFO-runder, oppsummerer Hans, noe som til fulle demonstrerer at de fulgte den strategien de tidlig staket ut.

I dag er det 39 operatørselskaper på norsk sokkel. Da de to herrene begynte i DNO var det bare ti. I det gamle regimet. Men det stod for fall, og de to pådriverne gjorde sitt beste for å få til raske endringer rett etter tusenårsskiftet. Olje- og energidepartementet fikk mange besøk.

–        Vi spente, sparket og truet, og vi lyktes til slutt da vi var i stand til å vise at vi kunne sette sammen en portefølje med de store aktørene, de som regjerte norsk sokkel for bare knapt 15 år siden.

Det er ingen tvil om at Sannes/Rønnevik var tidlig ute. Faktisk de første som klarte å bryte gjennom barrieren. Store, multinasjonale oljeselskaper skulle ikke lenger få være enerådende.

–        Vi var det første selskapet som gikk gjennom lysløypa. Nå er det et system hvor alle med kvalifisert mannskap og nok penger kan bli med på leken, forklarer Torstein.

–        Vi ble bjellesauen, men så var det også lettere å plukke lisenser på den tiden. Konkurransen var betydelig mindre, innrømmer Hans gjerne.

Attraktiv arbeidsplass

–        I 2004 var vi åtte karer, en dame og en hund, stuet inne på et bøttekott, mimrer Torstein.

I dag er det 250 stykker innenfor veggene, og sjefen selv, forretningsmannen, har rykket opp til kontor med blank parkett, sofagruppe, møtebord, garderobe og bad («konkursbo fra et shippingfirma, vel og merke»). Riktig staselig. Han som fortsatt praktiserer som geolog må nøye seg med en arbeidsstasjon, og sitter i et kontorlandskap klistret opp til andre geologer i samme ærend: finne olje.

Nesten ingen har sluttet i tiden som har gått («én av de tre som sluttet i teknisk avdeling er allerede tilbake»). De to ringrevene må bestemt ha gjort noe riktig.

–        Her skal det være så morsomt å jobbe, og her skal de ha så godt betalt, at ingen går og bitcher rundt kaffemaskinen, i stedet for å gjøre jobben. Det funker, forklarer Torstein.

–        Dessuten legger vi vekt på å være tilgjengelige. Det er aldri noe problem å få snakke med oss. Det er bare å møte opp. Etter kl. 06.15 er døra åpen.

Det betyr ikke at de ønsker at alle andre skal gjøre som dem. Torstein sjekker garasjen hver eneste kveld for å forsikre seg om at de samme bilene som stod der om morgenen ikke fortsatt står der.

–        Vi må unngå burnout, proklamerer Torstein.

Hans later som om han ikke hører.

En gjennomtenkt strategi

Derfor overrasker det ikke at selskapets strategi har vært å sikre seg tidlige «cash cows» gjennom oppkjøp og bytte. Noe heldige har de også vært, det innrømmer de gjerne, for i tilfellet med Alvheim var oljeprisen 21 dollar per fat da PUD-en ble levert. Da første last gikk var den steget til 146.

–        Vi bygget ut med gamle inntekter, men produserer med nye, forklarer Torstein, godt fornøyd med god timing.

I tillegg er produksjonen fra Alvheim/Volund svært god, 130.000 fat per dag, betydelig bedre enn forventet, og fortsatt «på platå» etter fem år. Dertil har reservene økt, fra 186 millioner fat til mer enn 300 millioner fat.

Et annet viktig ledd i strategien har vært å skape noe selv.

–        Vi er litt religiøse, for vi begjærer ikke annen manns eiendom, smiler Hans.

–        Hans tar vare på de bedehusgreiene mens jeg tar vare på «cashen», kommenterer Torstein tørt.

Slagordet er «å skape før deling». Andre gjør det motsatte gjennom kjøp og salg. Andre kan gå i datarom og bygge kompetanse på andres bekostning Men det er altså langt fra Lundins profil. Selv om det er betydelig mer energikrevende å generere prospekter selv.

De er heller ikke Lundins strategi å finne og forsvinne. Noen må finne og utvikle. Myndighetene vil ha selskaper som står løpet ut.

Leteporteføljen er heller ikke blitt til ved en tilfeldighet. Cashflow er styrende element.

–        Vi har bevisst ikke gått for gass, og heller ikke dypt vann, for eventuelle funn kan fort bli «strandet» (utbygging utsatt på ubestemt tid), og vi holder oss også unna reservoarer med høyt trykk og høy temperatur, sier Hans.

–        Det er visse ting man ikke oppsøker. Vår filosofi har hele tiden vært at et funn raskt skal kunne settes i produksjon.

Med til bildet hører det også at Lundin ikke skulle være en konkurrent til andre selskaper på norsk sokkel. De har vært skjønt enige om at selskapet i stedet skal være et supplerende og veldefinert gode i den norske selskapsfloraen. Tanken er at det er bedre å være ønsket enn hatet.

–        Dette er en rest av den gründerkulturen som ble skapt med Statoil, Norsk Hydro og Saga Petroleum: Den norske visjonen om et helstatlig, et halvstatlig og et privat selskap. Sammen skulle disse selskapene skape en norsk leverandørindustri. Men selvsagt skulle de også konkurrere. Konkurrere på bruk av data. Knive om å være best på å finne olje. Men under like betingelser, forklarer Hans.

Torstein samstemmer.

–        Vi trenger samarbeidspartnere med samme filosofi, og nå opplever vi at det er mange som vil samarbeide med oss.

Interesserte fagfolk

Torstein Sannes og Hans Chr. Rønnevik har sammen med en dyktig og erfaren stab bygget et oljeselskap som både produserer olje og har store reserver. Med utgangspunkt i mulighetene på norsk sokkel. Det har blant annet resultert i at oljen skal flyte fra et av Nordsjøens aller største felt om drøye fem år.

Det står respekt av det arbeidet som ligger til grunn. Noe flaks har de hatt med på veien, men nøkkelen til suksessen ligger i en veldefinert strategi lagt tidlig på 2000-tallet, med utgangspunkt i et inngående kjennskap til norsk oljevirksomhet og et utall bekjentskaper opparbeidet gjennom flere tiår.

Glem ikke hardt arbeid, og en tanke om å knytte til seg dyktige medarbeidere og sørge for at de blir.

X