Ekofisk-feltet ble funnet den 25. oktober 1969 med brønn 2/4-2. Tidlig på morgenen boret Phillips Petroleum fra skifer proppfulle av gass og inn i kalksteiner smekkfulle av olje. Etter å ha boret bare seks meter inn i reservoaret ble det gjort klar for å ta kjerneprøver (GEO 06/2009: «Nesten en utblåsning»).
Myten om at funnet ble gjort på lille julaften har sammenheng med at det var den dagen – gjennom en pressemelding fra Industridepartementet – at funnet ble kjent for offentligheten. I to måneder hadde oljeselskapet vært svært hemmelighetsfulle mens dataene ble evaluert. Kun den innerste kretsen blant byråkratene var kjent med detaljene.
Neste år er det 50 år siden Ekofisk ble funnet.
«Dette har trolig blitt presset opp av salt og kollapset i midten,» hører vi i en av de første scenene i 1. episode av TV-serien Lykkeland. Og så vidt vi vet er dette en riktig gjengivelse av datidens kunnskap. I dag vet vi imidlertid bedre. Hypotesen om en «kollapssone» skyldes at de seismiske dataene er svært dårlige. Årsaken er at sedimentene er fylt med gass, og gass gir lavere akustiske hastigheter og spredning av lydsignalene. Det som altså ble tatt om en negativ observasjon, var i virkeligheten et bevis for at det har lekket hydrokarboner fra kalksteinslagene under.
Landsjefen i Phillips Petroleum på den tiden, Ed Jobin, sier at det er store «hulrom» i lagene under. Fagfolk ville neppe uttalt seg slik. De vet at det ikke er snakk om hulrom i undergrunnen. Oljen og gassen ligger i ørsmå porerom, og mengden med porerom angir porøsitet.
Når så Jobin sier at «dette er ikke et dødt felt», at «det er funnet hydrokarboner», er det til en viss grad korrekt. Riktig nok var det ikke funnet noe felt, enn si gjort et kommersielt funn i kritt kalksteiner, men Phillips hadde med brønn 2/4-1 påvist olje i miocene lag som stod under høyt trykk. Bare med god innsats av riggsjefen Eddie Seabourn klarte mannskapet å hindre en utblåsning. Problemene med hullet var likevel så store at brønnen måtte oppgis. Deretter ble 2/4-2«spuddet» den 18. september.
Dette var den 33. brønnen på norsk sokkel. Det er derfor galt som det blir sagt at «å gi opp etter 37 er svakt». Lykkeland er 5 foran sannheten.
Litt senere får vi vite at Phillips, for å unngå å bore selv, vil leie bort boreriggen Ocean Viking slik at Shell kan bore i blokk 6/10. Vel, den blokken eksisterer faktisk ikke. Hadde danskene hatt samme blokknummereringssystem som oss, ville den derimot ligget i dansk sektor.
En helt annen sak er at historien om hvorfor Phillips var svært motvillig til å bore enda en brønn er ufullstendig framstilt. Den korrekte versjonen, med Time is Money (Arnt Even Bøe, 2015) som kilde, er at Phillips var betydelig desillusjonert etter at det viste seg at Cod-funnet fra 1968 ikke var kommersielt (GEO 05/2018: «et tidlig, oppløftende funn»).
Selskapet hadde et sterkt ønske om å trekke seg ut av norsk sokkel og ba myndighetene om å slippe å bore den 5. og siste brønnen det hadde forpliktet seg til. Nils Gulnes i departementet sa det var greit, men med henvisning til konsesjonsvilkårene måtte selskapet til gjengjeld betale 5 millioner dollar i kompensasjon. Deretter gikk Phillips til andre selskaper i et forsøk på å leie ut riggen. Da dette mislyktes, bestemte Phillips seg for å bore en siste brønn likevel. 2/4-1 ble «spuddet» den 21. august.
Og enda har vi bare kommet 11 minutter og 20 sekunder inn i 1. episode.