Nå har regjeringspartiene etter lange og harde forhandlinger kommet frem til et kompromiss når det gjelder definisjon av iskantsonen. Da blir det viktig å forstå hva forliket innebærer.
Regjeringen la fredag frem helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene. Neste oppdatering blir i 2024.
«En seier for Venstre» (?)
Formålet er å legge til rette for verdiskapning gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemer. Forvaltningsplanene er basert på omfattende studier i en rekke fagetater, og fortjener oppmerksomhet ut over områdene Barentshavet – Lofoten. Likevel er det meste av debatten rettet mot planene som gjelder petroleumsvirksomhet opp mot og kanskje inn i de særlig verdifulle og sårbare områdene i iskantsonen.
Grensen for hvor det kan tillates leting etter olje og gass er nå definert til der det statistisk forekommer havis mer enn 15 % av dagene i april, beregnet på grunnlag av isdata for 30-årsperioden 1988-2017.
I områder nærmere enn 50 km fra der det er observert havis, vil det som før ikke være tillatt med leteboring i oljeførende lag i perioden 15. desember – 15. juni.
Miljøvernminister Sveinung Rotevatn sier på Venstres hjemmeside at regjeringen har klart å flytte iskantsonen sørover, og at dette er en seier for miljøet, klimaet, regjeringen og Venstre. Men kan man egentlig si hvem som har seiret og hvem som har tapt i denne debatten?
Sakens realiteter
Olje- og energidepartement tilrådte den 26. april 2013 åpning for petroleumsvirksomhet i de nye norske havområdene som er kalt Barentshavet sørøst. Da startet for alvor debatten om iskantsonens beliggenhet og hvilke kriterier som skulle legges til grunn for petroleumsvirksomhet opp mot iskantsonen.
I 23. konsesjonsrunde ble blokker langt nordøst i dette området tildelt. Dette har medført klimasøksmål mot staten, og i februar ble saken anket til Høyesterett.
Synet på hvem som er debattens vinnere og tapere vil avhenge av politisk ståsted og hvordan miljøfaglige råd vektlegges. Selv om temperaturen i debatten er usedvanlig høy, kreves det enorme mengder mer energi for å flytte iskanten lenger mot nord. Men i debattens hete kan det være nyttig å rette et kritisk blikk på det som blir kommunisert om angivelige vinnere og tapere.
Nordlig grense for petroleumsvirksomhet går på 74030’ nord, dvs. på bredde med Bjørnøya.
Med unntak av et lite område helt i nordøst, kan oljeselskapene fortsatt drive letevirksomhet opp til samme nordgrense som før.
Det er først hvis det åpnes for petroleumsvirksomhet videre mot nord at de nye forvaltningsplanene vil ha betydning. Men hvem ønsker å ta denne diskusjonen nå?
Selv petroleumsnæringen kan leve godt med å vente til forvaltningsplanene skal oppdateres i 2024.
