For oss som jobber på UNIS merkes suksessen fra leteboringene i Barentshavet godt. Optimismen smitter, og stadig flere vil sette sine føtter på Svalbards usedvanlig fine blotninger for å lære mer om kontinentalsokkelens muligheter og utfordringer. Vi vil derfor, i samarbeid med GEO, dele vår geologiske kunnskap om denne provinsen. Her følger den første av flere grunner til hvorfor så mange geologer som jobber med Barentshavet vil til Svalbard.
Trias-lagrekken på Svalbard er blottlagt over store områder, både sentralt og øst på øygruppen, og når stedvis en tykkelse på 800-1000 m. På kontinentalsokkelen mot sør og øst øker tykkelsen og når nesten 8000 m på russisk side. De betydelige mektighetene i øst kan forklares med innsynkning av et forlandsbasseng i front av den storstilte fjellkjeden Uralidene.
Triasavsetningene i Barentshavet er dominert av marine sandsteiner i veksling med skifre.
Av spesiell interesse for petroleumsgeologene er en regionalt utbredt, meget rik kildebergart, kjent som Bravaisberget-, Botnheia- og Steinkobbeformasjonene. De to førstnevnte finnes hhv. vest og øst på Svalbard, mens Steinkobbeformasjonen påtreffes sør på sokkelen. Vi tror at oljen i Goliat kommer fra Steinkobbeformasjonen.
Bassenget ble gjennom trias gradvis fylt inn med grovere, klastiske avsetninger, og flere av formasjonene fra den tiden kan ha gode reservoaregenskaper.
Paleografiske rekonstruksjoner for tidsperioden trias viser kystlinjer i nord, vest (mot Grønland) og øst (mot Ural fjellkjeden). Gradvis migrasjonen av kystlinjen i midtre til sen trias ga opphav til klinoformer som signaliserer den endelige innfyllingen av bassenget. Innfyllingen vitner om store volumer med sand som ble transportert med elver over kystsletten i øst og avsatt i havet mot vest. Fordeling av sedimenter i klinoformene er preget av sand i den grunnmarine toppen, og silt med leire rikt på organisk materiale på dypt vann.
Denne beskrivelsen av triasavsetningene er godt nytt for petroleumsgeologene, og geologene som jobber med oljefeltet Goliat i det sørlige Barentshavet kjenner seg nok igjen. Det ser altså ut til å være store likheter mellom triasavsetningen i det nordlige og sørlige Barentshavet. Klinoformene viser oss altså at innfyllingen av triasbassenget er en regional hendelse som gjelder hele Barentshavet.
Det har lenge vært antatt at trias var en tektonisk rolig periode i det tidlige Barentshavet. Det ble sagt at den var preget av en stabil plattform som utviklet brede og grunne bassenger. De senere årene har imidlertid geologer i oljeselskapene protestert mot dette enkle budskapet. Trias-verdenen var ikke så enkel.
Øst på Svalbard skjærer et forkastningssystem med omtrentlig øst-vest orientering gjennom triaslagrekken. Eksepsjonelt flotte roterte forkastningsblokker med tilhørende 100 meter dype halvgrabener stekker seg fra Hopen i sør via Edgeøya til Hinlopenstredet i nord. De vitner om forkastningenes kontroll på sedimentasjonen under en regionalt utbredt hendelse. Forkastningssystemet er kartlagt på land, men sees også på seismiske data. Den seismiske linjen vist i GEO 03 (side 36-38), over Hoop Forkastningskompleks, illustrerer dette veldig godt.
Kurvete forkastninger som flater ut i skifre, i samspill med steile normalforkastninger, gir komplekse geometrier som signaliserer kollaps over organiske skifre i lagrekken, men som ikke utelukker en underliggende tektonisk årsak. At vekstforkastningene har en sen trias alder kan fastslås med tydelige mektighetsendringer i DeGeerdalen-/Snaddformasjonen.
Bassengenes sandsteiner og skifre vitner om et samspill mellom kystlinjens kamp for å bygge videre ut mot (nord)vest, og forkastningenes erobring og fastlåsing av kystlinjen.
Forkastningenes kontroll på sedimentasjonen ga opphav til kileformede sandkropper og sand/skifer-relasjoner som ikke er å forvente i et rolig, utbyggende deltamiljø. Forkastningene forårsaket også milde folder av lagrekken i bassengene.
Sandsteiner med god reservoar-kvalitet og stor utbredelse, rett over organiske kildebergarter, koblet med forkastninger og folder, gir indikasjoner på at det nordlige Barentshavet har et petroleumspotensial. Men på reservoarskala vil nok sandsteinenes kile-geometri, med de mektigste sandsteins-pakkene opp mot forkastningene i bassengene, kunne gi enhver leteavdeling hodebry den dagen en brønn skal bores mot et slikt grunt ekstensjonsbasseng. De komplekse geometriske relasjonene mellom forkastninger og avsetninger i bassenget utgjør en betydelig utfordring i seismisk tolkning. Gode analogier i fjellsidene på Edgeøya kan være nøkkelen til suksess.
Hva drev forkastningsaktiviteten i Trias? Vi foreslår et enkelt svar: Det store skorpestresset som presset fram fjellkjeden Uralidene i øst reaktiverte dypere forkastninger mot vest. Med et øst-vest orientert stress var det eldre forkastninger med denne orienteringen som ble foretrukket. Altså setter vi trias forkastningsaktivitet inn i et regionalt bilde. Det spenner fra østlige Svalbard videre inn på russisk sokkel. Hvor langt mot sør denne forkastningsaktiviteten strekker seg er et spørsmål for leteavdelingene i oljeselskapene. For oss på UNIS gir vår kompetanse og logistikk oss muligheter til å videreføre utforskningen av triaslagrekken og dens muligheter fra Svalbard og ut på sokkelen mot sør.
Skrevet av Alvar Braathen, Per Terje Osmundsen, Snorre Olaussen