I august venter et lite jubileum. Nei, forresten, det er et stort jubileum. Den 27. august er det nemlig 150 år siden «oberst» Edwin L. Drake (internasjonalt kjent som «Colonel Drake») fant olje da han boret en letebrønn utenfor den lille byen Titusville nordvest i staten Pennsylvania, USA. Boret hadde denne dagen nådd ned til et dyp på 21,2 meter under overflaten.
En nysgjerrig boresjef
Men det var sent på ettermiddagen, så det lille mannskapet mente det var på tide å gi seg for helgen. Det eneste som kunne tyde på at noe var i gjære, var at borehastigheten plutselig økte de siste 15 cm. I dagens norskamerikanske språkdrakt kaller vi en slik rask økning i borehastigheten et «drilling break». Og med den kunnskapen vi nå har, ville dette ha stoppet alle fra å forlate brønnen. En slik hendelse er nemlig en indikasjon på at boret går fra en type bergart og inn i en annen, for eksempel fra skifer (takbergart) og inn i sandstein (reservoarbergart).
Den gangen visste de ikke dette, og mannskapet tok derfor helg. Men «boresjefen», en smed som hadde lang erfaring med vannbrønner i det samme distriktet, var likevel spent. Han tok i alle fall en tur innom borelokaliteten da han på søndagen var ute og spaserte. Overraskelsen var nok likevel stor da han kikket ned i hullet og fikk øye på en svart, tyktflytende væske. Han fisket opp en prøve og fikk bekreftet mistanken om at det var «svart gull». Dagen etter produserte brønnen flere fat per dag. Drake og investorene i New York, de som stod bak operatørselskapet Seneca Oil Company (verdens første oljeselskap som opererte en oljeletingsbrønn), hadde funnet olje. En drøm og en visjon var gått i oppfyllelse. Nå vet vi også hvorfor borehastigheten økte de siste 15 cm. Borekronen hadde truffet et porøst og sprøtt sandsteinslag som lå under tette og harde skifre.
I dag blir Drake # 1, også kalt «the Drake Well», regnet som den første letebrønnen som i moderne tid ble boret i den hensikt å finne olje. Den aller første wildcat. Aldri før hadde noen boret inn i harde bergarter for å produsere olje gjennom et smalt og tynt «sugerør».
© Drake Well Museum
En gåte
Vi kan prøve å sette oss inn i disse eventyrernes sted. De visste at det i dalføret sør for Titusville piplet olje opp til overflaten i hundrevis av oppkommer, olje som indianerne, i flere århundrer før europeerne kom dit, hadde gjort bruk av til medisinske og rituelle formål. Olje i små mengder var så vanlig at elven som flyter gjennom dette landskapet hadde fått navnet «Oil Creek». Men hvor kom oljen fra? Og hvor mye kunne det ligge nede i undergrunnen? Var oljen ansamlet i små hulrom i bergartene (slik vi i dag vet at den er), eller lå den i store grotter (slik mange legfolk fortsatt tror)? Ingen visste. Geologi var den gangen et ganske nytt fag (Norges geologiske undersøkelse (NGU) ble opprettet i 1858, året før funnet), og ingen geologer hadde forstått hvordan olje ble dannet. Faget petroleumsgeologi eksisterte selvsagt ikke på den tiden.
Mange hadde før dette funnet prøvd å grave etter olje. De hadde en viss suksess, de klarte å produsere noe, men det sier seg selv at det ikke kunne bli store volumer ut av det. Drake prøvde også å grave en sjakt ned til oljekildene han håpet lå der, men ga det fort opp. Han kom raskt til den erkjennelse at det var nødvendig å bore. Så selv om dette virker opplagt i dag, må vi huske på at det den gangen var en usedvanlig dristig beslutning. Ikke bare manglet han geologisk innsikt, på denne tiden var boreteknologien lite utviklet, han beveget seg definitivt i ukjent farvann. Den eneste erfaringen han kunne trekke på var boringen av noen få saltvannsbrønner andre steder i Appalakkene.
Dristigheten ble kronet med hell. Brønnen påviste olje i devonske sandsteiner og produserte i tiden etterpå 20-30 fat olje per dag. Oljen var av fin kvalitet og kunne forsyne et marked som formelig skrek etter dette produktet.
Olje i mange kulturer
Olje og tjære har vært brukt i årtusener. Ett av de viktigste bruksområdene var som medisin. Men olje ble også anvendt som bl.a. tetningsstoff for båter, som smøremiddel for bevegelige deler av stål, og til balsamering. Noen benyttet også olje i forløperen til parafinlampen, men råolje egner seg dårlig fordi den avgir sterk lukt og mye sot. Det var derfor først når oljen ble raffinert og splittet i flere fraksjoner at den kunne bli benyttet til belysning.
Men olje finnes ikke overalt. Mange kulturer hadde tidligere ingen tilgang til denne råvaren. Det gjaldt for eksempel oss nordmenn, fordi oljen vår kun finnes på kontinentalsokkelen. De geologiske betingelsene er slik at det ikke kan finnes olje og gass på fastlandet. Andre steder i verden kommer olje piplende opp fra undergrunnen. Fra disse oppkommene («oil seeps») har menneskene opp gjennom historien enkelt kunnet forsyne seg fra og fylle opp i bøtter, spann og fat. Andre steder har det vært nødvendig å grave sjakter for å produsere tilstrekkelige mengder. Og selv for flere tusen år siden ble det boret brønner som produserte olje. Historikerne kan fortelle oss at olje har blitt utvunnet i Kina, Burma, Azerbaijan, Iraq, Iran og flere andre land i tusener av år. Men med få bruksområder, kunne det ikke bli stor etterspørsel.
Tidlig på 1800-tallet var det derfor ennå ikke blitt noe stort marked for råolje. Vegetabilske og animalske oljer dekket et visst forbruk for belysning, men råolje («rock oil») ble altså lite brukt. Da hvaloljen forsvant fra markedet (fordi råstoffkilden var i ferd med å bli utryddet), og en oppfinnsom entreprenør klarte å raffinere råolje til flere fraksjoner, endret bildet seg totalt. Nå var det – ved inngangen til den industrielle revolusjon i Nord-Amerika – med ett stor etterspørsel, men tilgangen var altså liten. Oljen fra oppkommer kunne ikke dekke behovet. Derfor begynte enkelte å se seg om etter nye råstoffkilder.
Det var imidlertid ikke «oberst» Edwin L. Drake (tittelen «oberst» tok han i bruk for å gjøre inntrykk på myndighetene og innbyggerne i Titusville) som hadde ideen til å lete og bore etter olje. Ideen og visjonen utviklet seg gjennom en rekke tilfeldigheter (historien er beskrevet i GEO ExPro 03/2009) hvor en entreprenør, en advokat og en investor spilte hovedrollene. Den kom i realiteten fra forretningsmenn som så en mulighet. Drake var altmuligmannen som ble satt på jobben med å finne en borelokalitet og gjennomføre boreoperasjonen. Det klarte han på en utmerket måte, men æren for funnet bør også gå til de som stod forstod at det var et marked og satte i gang å lete på det grunnlaget. Først og fremst gjelder dette advokaten George Bissel.
Funnet av olje i 1859 satte i gang en hektisk leting etter olje som har blitt sammenlignet med gullrushet i California bare et tiår tidligere. Brønnen Drake boret hadde en gang for alle vist at det var mulig å produsere olje gjennom tynne hull boret inn i harde bergarter. Derfor blir det også sagt at funnet i Titusville startet den moderne oljeindustrien. Olje hadde tidligere blitt utnyttet i små mengder, men nå hadde forholdene blitt lagt til rette for flere bruksområder som til sammen ga behov for store volumer. I tillegg førte den teknologiske utviklingen til at det ble mulig å produsere olje i betydelige kvanta.
Det er derfor vi med en viss rett kan si at funnet i Pennsylvania forandret verden. Før 1859 klarte vi oss i all hovedsak uten olje. Etter 1859 ble olje en del av hverdagen vår.