Siden raset i Hanekleivtunnelen sent første juledag i fjor, har det pågått en diskusjon i GEO. For utenforstående kan det virke som om ulike fagmiljøer sitter isolert på hver sin tue, og at det ikke er kommunikasjon mellom ingeniørgeologer på den ene side og NGU på den andre. Er det virkelig slik i lille Norge – med et begrenset antall fagfolk som arbeider med anlegg i fjell – at kompetanse og erfaring i de ulike miljøene ikke kan jobbe sammen mot et felles mål? Vi vil her prøve å rette blikket framover og se på hvordan fagmiljøene bedre skal kunne utnytte hverandres styrke for å oppnå et felles mål: sikre samfunnstjenlige tunneler til lavest mulig kostnad.
NGUs rolle i tunnelsammenheng
NGU skal bidra til å dekke samfunnets behov for geologisk basiskunnskap, tunnelbransjen inkludert.
Det har blitt sagt at geologene ved NGU skyr mørke og skitne tunneler. Tunneler kan være godt egnet for å få mer kunnskap om geologi og tunnelsikring, men NGU har verken ressurser eller mandat til å kartlegge tunneler i stor skala. Dermed må NGU konsentrere innsatsen om å bedre kunnskapsgrunnlaget og bidra til at faglige nyvinninger får gjennomslag i tunnelmiljøet.
Bruk av digitale høydemodeller, fjernanalyse og nye geofysiske metoder begynner etter hvert å bli kjent, og mange av disse bør utvikles videre i samarbeid med FoU-institusjoner og store utbyggere. Bruk av nye strukturgeologiske modeller og kartleggingsmetoder har fått mindre oppmerksomhet. På dette feltet har respons fra oljeindustrien og bruk av metodene i fjellskredkartlegging vist den anvendte verdien av slik kartlegging. Her er det vår erfaring at det er minst like effektivt å tilegne seg slik kunnskap på gode blotninger i dagslys som inne i tunnelene.
NGU har erfart gjennom sitt arbeid med tunnebransjen at mye informasjon går tapt på grunn av manglende prosedyrer for lagring av data. Samtidig har vi også erfart at utbyggere ønsker at NGU skal ta vare på materiale fra for eksempel kjerneboring. NGU kan som sagt ikke engasjere seg på datainnsamling på alle aktive stuffer til enhver tid, men hva om ingeniørgeologen, som allikevel bør/må være på stuff, rapporterte den generelle geologien til NGU? Mineralletere overlater sine data til Bergvesenet når prospekteringsaktivitet avsluttes. Brønnborere har i dag lovpålagt plikt til å rapportere alle boringer inn i NGUs borehullsdatabase. Hva om vi fikk til noe slikt for tunnelbyggere?
Samarbeid mellom institusjonene
Som nevnt innledningsvis kan det se ut som om det ikke er kommunikasjon mellom de geofaglige miljøene som tradisjonelt har blitt regnet til «bransjen» og andre miljøer (inkludert NGU) som anses som mer eller mindre «akademiske». Om en ser bakover i tid, kan det nok være noe i dette, men situasjonen har endret seg det siste tiåret.
Professor Bjørn Nilsen nevner prosjektet «Miljø- og samfunnstjenlige tunneler»(GEO 4/2007), hvor representanter fra ulike geofaglige miljø deltok. I kjølvannet av dette prosjektet har NGU hatt et betydelig tettere samarbeid med både utdanningsinstitusjoner og utbyggere (Statens Vegvesen og Jernbaneverket). Flere medarbeidere ved NGU har ”toer-stillinger” ved NTNU. Dette er viktig for NTNU som får tilgang til den solide kompetansen som finnes ved NGU, samtidig som kommende ingeniørgeologer blir kjent med NGU som geofaglig ressurs. NGU og NTNU har i de siste årene samarbeidet om veiledning av doktorgradsstudenter og masterstudenter innen ingeniørgeologi. Noen av disse har vært helt eller delvis finansiert av NGU.
NGU har en samarbeidsavtale med Statens vegvesen Vegdirektoratet, og med støtte herfra er «Aktsomhetskart for tunnelplanlegging» utviklet, og i tillegg er det gjort oppfølgende undersøkelser på enkelte soner.
NGU sitter sammen med representanter fra NTNU, NGI, Vegdirektoratet og Vegvesenet Vest i en geologisk referansegruppe for ROGFAST-prosjektet (tunnel under Boknafjorden). Til tross for at dypforvitring trolig ikke er et problem i Boknafjorden, har NGU utført magnetiske flymålinger finansiert av Vegvesenet region vest, og det har kommet fram ny viten om geologien i området.
NGU samarbeider med Jernbaneverket Utbygging bl.a. på prosjektene «Sandvika–Lysaker» og «Oslo–Ski». I tillegg til å sammenstille bergrunns- og strukturgeologiske data, utføres fjernanalyse (InSAR) for å vurdere innsynkning i influensområdet. Moderne geofysisk logging av brønner og kjerneborehull er tatt i bruk for å få mest mulig informasjon ut av kostbare boringer.
Konklusjonen er at det foregår mye faglig samarbeid og at forholdene ligger til rette for felles tiltak innen FoU, kompetanseheving og erfaringsoverføring til nye generasjoner fagfolk. Norge vil i fremtiden sette i gang mange krevende tunnelprosjekter der det trengs pålitelige geofaglige prognoser. Dette kan vi best oppnå ved å kombinere kjernekompetanse på NGU med landets sterke ingeniørgeologiske fagmiljø. Den kanskje største utfordringen for alle parter er å bidra til at ny kunnskap og nye metoder når fram til dem som til daglig arbeider med planlegging og driving av tunneler. Dette vil være et viktig tiltak for å redusere risiko under driving og drifting av tunneler.
Tunnelbyggere i Norge har erfaring og godt ry for å takle det meste av problemer. Men ikke alle har den bakgrunn som skal til for å forstå hva de ulike geoforskerne snakker om. Dette kan være en av flere grunner til at det i noen tilfeller ikke settes av nok tid til vurdering og planlegging av angrepsmåter når problematiske soner skal forseres. Mer tid, erfarne folk og bedre kompetanse på stuff har vært et gjennomgangstema i vurderingene etter Hanekleiva. Bedre rutiner på dette området kan også medvirke til at rapportering av geologien får høyere prioritet og bedre kvalitet. Systematisk lagring av slik kvalitetssikret informasjonen kan være svært nyttig i planlegging av nye tunneler.
Lokalisering og karakterisering
NGU var tungt inne på forundersøkelser under prosjektet «Miljø- og samfunnstjenlige tunneler». Et viktig tema for NGU har hele tiden vært om det er mulig å forbedre både lokalisering og karakterisering av svakhetssoner. Med karakterisering menes her beskrivelse av bredde, fall og hvor dypt sonen går i tillegg til å si noe om vannproblemer og stabilitet. Det er svakheter knyttet til både etablerte og nye teknikker ved forundersøkelser, og det er derfor viktig å kjenne til metodenes muligheter og begrensninger. For å lykkes i dette må utviklingsarbeidene fortsette. Bransjen bør i fremtiden aktivt inn i arbeidet for å se på nye muligheter og ikke utelukkende fokusere på de tilfellene der enkelte metodene gir usikre resultater.
Felles møteforum?
Flere av de forfatterne som har engasjert seg i debatten har tatt til orde for et felles forum for diskusjon av faglige problemstillinger. Dette er noe NGU støtter fullt ut. NGF gjorde et forsøk på å etablere en egen sesjon for ingeniørgeologi på vintermøtet i Stavanger i januar 2007. Dessverre ble det påmeldt bare to foredrag hvorav ett var invitert. En samkjøring med sesjon for «geohazards» gjorde dette likevel til en interessant seanse. På «Fjellspregningsdagen» har NGU i liten grad lyktes med å få presentere foredrag om nyvinninger som har betydning for tunnelbransjen. Dette kan ha ulike årsaker, men er sannsynligvis et uttrykk for at NGUs arbeid og data ikke vurderes å ha stor nok relevans for flertallet av konferansens målgruppe.
NGF-Trondheim satte Hanekleiverfaringene på sakskartet i vår, og NFF hadde dette som tema i Oslo. Disse to møtene samlet folk fra de ulike geologiske miljøer lokalt, men i mindre grad fra forskjellige geografiske miljø. Hele geomiljøet kan trenge et felles, nasjonalt møteforum der ulike problemstillinger kan legges fram og ikke minst diskuteres. På denne måten kunne uklarheter, misforståelser og faglige svakheter blitt avklart, og ikke minst kunne ny viten kommet ut til alle involverte parter. Vegdirektoratets mer eller mindre årlige geologiseminar kan kanskje videreutvikles til å dekke dette behovet?
Foto: Halfdan Carstens
Skrevet av Jan Steinar Rønning, Øystein Nordgulen