Disse faktorene er sterkt medvirkende til at gruveindustrien møter motstand mange steder i verden. Selv om metodene som i dag benyttes ofte er mindre miljøbelastende enn tidligere, er det et faktum at gruvedrift har ført til betydelige miljøskader. Eksemplene fra fjern og nær fortid er (alt for) mange. Eksempler finner vi også i Norge.
– Dermed er det kanskje litt overraskende at Bellona ønsker økt gruvevirksomhet i Norge velkommen, sier rådgiver Karl Kristensen i Bellona som har industri og avfall som spesialfelt.
Bellona er opptatt av at vi får utnyttet ressursene i fjellet på en best mulig måte, ikke bare andre steder i verden, men også her hjemme. Dette utsagnet var hovedbudskapet da han holdt foredrag på Norsk Bergindustris medieseminar 1. november.
Det må være godt nytt for bergindustrien.
Produktene er nødvendige
Kristensen gir to gode grunner for å innta dette standpunktet.
– For det første er vi helt avhengige av de produktene som gruveindustrien leverer for å videreføre det samfunnet vi er en del av.
– Men vi er også helt avhengige av dem for å fremstille de produksjonsmidlene som skal ta over fra et samfunn basert på fossile brensler, til et samfunn som baserer seg på fornybare energikilder, la han til.
Hybridbiler og vindmøller bruker for eksempel store mengder sjeldne jordarter (GEO 01/2011; ”Ny utfordring for bergindustrien”.
Den opplagte konklusjonen er derfor at vi ikke bare må produsere nok mineraler for å dekke det forbruket vi har i dag, men også det forbruket som et mer miljøvennlig fremtidssamfunn krever.
Kristensen la også vekt på et lite påaktet argument.
– Vårt eget betydelige forbruk av mineraler, som ikke dekkes av egen produksjon, må i mange tilfeller importere fra andre land hvor produksjonen skjer med langt lavere miljøkrav enn i Norge.
Det er derfor opplagt at vi både trenger og ønsker en norsk gruveindustri.
Den gylne middelvei
Bellona ønsker seg likevel strengere krav til gruveindustrien enn det vi har i dag.
– Men vi ser jo også at det er et tak for hvor strenge kravene kan være før lønnsomheten blir så liten at produksjonen flyttes andre steder, påpeker han.
Argumentasjonen er enkel. Hvis miljøkravene er for strenge, velger gruveindustrien å gå ut av landet. Dermed taper vi industriarbeidsplasser, samtidig som miljøbelastningen kanskje blir verre andre steder. På den annen side, hvis kravene som stilles her hjemme er for lave, blir miljøbelastningen større enn nødvendig.
Det gjelder altså å finne den gylne middelvei.
Diskusjonen om land- eller sjødeponering er i så måte interessant. Bellona er på ingen måte fundamentalistisk. I følge Kristensen ønsker Bellona en restriktiv linje ved tideling av tillatelser til bruk av sjødeponi, men den har ikke noe ønske om et absolutt forbud mot sjødeponering. Årsaken er at også landdeponering kan bety vesentlige ulemper. Bellona vil derfor gjøre dette til det Kristensen kaller “et omvendt Ole Brum-valg” hvor det er mulig å svare “nei takk, ingen av delene”.
Fritt oversatt betyr dette at større andeler av bergmassene må utnyttes som råstoff eller til andre formål. Gruvefolk vet at det ligger en betydelig utfordring her. Volumet av gråberg og avfall vil for eksempel i mange tilfeller være større enn volumet av den totale bergfangsten.
Men umulig? Ja, det vil fremtiden vise.
Belønning kan lønne seg
Deponering blir generelt sett på som en betydelig miljøbelastning av både natur- og miljøvernorganisasjoner og andre. Akkurat det gjenstår å dokumentere fullt ut, selv om det foreligger enkeltundersøkelser som viser at deponering kan gi skader på naturmiljøet.
I lys av dette er det satt i gang et forskningsprogram (GEO 02/2011; ”Sjødeponi under lupen”) i regi av NIVA om hvordan deponering av gruveavfall har påvirket og vil kunne påvirke fjordene våre. Dessuten har det blitt gjennomført flere konsekvensutredninger som ikke entydig støtter opp om at deponering til sjø har langtids skadevirkninger på fjordene.
Hva kan så gruveindustrien gjøre for å minimalisere belastningen på miljøet rundt seg?
Bellona har selvsagt mange forslag. Kristensen nevner forsvarlig utvinningstempo, utnytte sekundære produkter, ta i bruk både gråberg og avgang til fyllmasser og materialproduksjon, tilbakefylling i gamle gruverom, minimalisere bruken av kjemikalier, samt satse på energieffektive løsninger.
– Gruveindustrien bruker allerede mindre av farlige komponenter enn tidligere, og vi har tro på at fremtidens gruveindustri er kjemikaliefri, hevder Kristensen. Han mener at gruveindustrien bør ha som langsiktig mål kun å operere med mekaniske prosesser, slik at tilleggsforurensning fra kjemikalier elimineres.
Kristensen påpeker at det krever mye energi å flytte og prosessbehandle store mengder stein. Energieffektive løsninger basert på fornybar energi må derfor vurderes.
Oljevirksomheten har krav om at installasjoner skal fjernes og at bunnforholdene må tilbakeføres slik de var før oljeproduksjonen begynte. På samme måte mener Bellona at det bør komme strengere krav til rehabilitering når gruvedriften avsluttes.
– Det er nødvendig med en klar plan for hvordan en skal fjerne gamle strukturer, samt hvordan gruvearealene skal dekkes til og revegeteres. Områdene må tilbakeføres slik at de blir mest mulig som opprinnelig. Bedre kontroll med avrenning fra avgangsmasser og rensing, der det er nødvendig, må også forlanges.
Bellona har også en oppfordring til norske politikere: ”Lag en incentivordning som belønner miljøeffektiv gruveproduksjon”. La det koste å gjøre ting konvensjonelt. Det skal svi om man ikke gidder å anstrenge seg, er beskjeden.
– Med den økte aktiviteten i gruvesektoren må miljøforvaltningen styrkes tilsvarende. Den må ikke bli en bremsekloss. Den må heller ikke se gjennom fingrene med overtramp. Det må satses på god kommunikasjon mellom gruveindustrien, miljøforvaltningen og lokalmiljøene som berøres av virksomheten, oppfordrer han.
Utdanning og forskning
Bellona tar også til orde for at det blir satset mer på både utdanning og forskning.
– Vi må ha massiv satsing på forskning og utvikling. I dag har vi problemer med å få professorater innenfor helt sentrale områder for gruveindustrien.
– Vi har heller ikke gode nok utdanningsprogrammer, og til de utdanningsprogrammene som finnes er det ikke gode nok søkere. Det må derfor skje en dramatisk forbedring av denne tilstanden om vi skal bli det kunnskapssamfunnet som skal løfte denne utviklingen, slik som vi er enige om at vi ønsker, avslutter Karl Kristensen.
Her har vi altså et konstruktivt innspill til byråkratene som skriver den nye mineralstrategien. Det er i det hele tatt verdt å lytte til Bellona når organisasjonen fullt ut innser at vi trenger gruveindustri i Norge, og at den derfor har inntatt en konstruktiv holdning til mineralproduksjon.