Det nye Oppredningslaboratoriet, 750 kvadratmeter ved fødselen, ble åpnet relativt udramatisk og etter planen i sommer etter et tolv måneder langt svangerskap. Dette er det største enkeltlaboratorium i det moderne Berglaboratoriet og rommer mye nytt og moderne utstyr.
Flyttingen fra det gamle Bergbygget og den gamle Oppredningen medførte både bekymring, lettelse, fornyelse, interessante gamle geologiske funn i glemte avkroker og en viss bevaring av historien.
Nå er Oppredningslaboratoriet kledd i ny drakt med mange skinnende knapper i form av analyse- og prosessutstyr, noe som spesielt vises i Urban Mining-laboratoriet, som er et av de mange underlaboratoriene i det moderne nybygget. Her har jeg kost meg med mange klassiske geologiske og sekundære urbane materialer, ikke minst ved å sprenge de i fillebiter ved hjelp av lyn.
Berglaboratoriet ligger på fyllmasse over en berggrunn av grønnstein, men omsluttes av tykke havavsetninger (leire) i ly av Sunlandsskrentens elveavsetninger.
Det største laboratoriet i det nye Berglaboratoriet er altså Oppredningslaboratoriet med sine underlaboratorier i grovlaboratoriedelen som Oppredningshall, Mikronisering, Knuserom og Renrom, og lettlaboratoriedelen som Flotasjon, Hydrometallurgi, Overflateanalyse, Partikkelanalyse, Urban Mining, Tørrseparasjon, Sikting og Preparering.
Spesielt har det blitt investert i utstyr i Urban Mining-laboratoriet og Overflate- og Partikkelanalyse-laboratoriene de siste to årene, men også i Oppredningshallen, Hydrometallurgi- og Tørrseparasjon-laboratoriene har det blitt en del fornyelse.
Urban Mining-laboratoriet rommer to av instituttets nyeste storinvesteringer de siste årene. Dette er den elektriske knuseren fra Selfrag og den sensor-baserte sorteringsmaskinen fra Comex. Med den elektriske knuseren har vi ikke bare knust sekundære råstoff (f.eks. urbant avfall), men bokstavelig talt sprengt massevis av fantastiske geofunn i fillebiter med 200 000 volt pulser. Dette gjelder blant annet jernmalm fra nord, eklogitt fra vest og pegmatitt fra sør, i tillegg til vrakede silikadigler med ‘pot scrap’ silisium, slagg fra silisiumproduksjon, dekkemasse fra aluminiumproduksjon, betong, elektronikk, m.m.
Det er få primære og sekundære råstoff som ikke kan testes, og det er enda færre som kommer helskinnet ut av en runde i den maskinen. De aller fleste prøvene som knuses med disse høyspente pulsene opplever betydelig svekkelse langs korngrensene, og man kan med stor letthet knuse mange av de store gjenværende partiklene med håndmakt i etterkant. Tilnærmet som i eventyret hvor Askeladden klemte vannet ut av steinen.
ERIK LARSEN