Dette har vært menyen de tre siste regjeringene har tilbudt mineralnæringen. Dessverre hjelper det ikke med en fristende meny om maten aldri kommer på bordet.
Mineralnæringen møter mye velvilje og gode intensjoner både i Stortinget og i regjeringen. Og hvorfor ikke? Sikker tilgang til mer og flere mineralske råstoffer er en forutsetning for ethvert grønt skifte og all ny teknologiutvikling i årene framover. Dessuten skaper næringen langsiktige, lønnsomme private industriarbeidsplasser med sterk distriktsforankring.
Både Stoltenberg 2-regjeringen og begge Solberg-konstellasjonene har ønsket å løfte næringen. Alle disse tre regjeringene har bestått av partiene SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet. Med andre ord er det av dagens Stortingspartier bare Rødt, KrF og Miljøpartiet De Grønne (MdG) som ikke har deltatt i regjeringer med positive holdninger overfor vår næring. MdG har imidlertid ytret at de ønsker å satse på mineraler, så den tverrpolitiske ambisjonen for økt tilrettelegging for den norske bergindustrien er svært tydelig.
Likevel er næringens internasjonale konkurransekraft i fritt fall, og leteaktiviteten etter nye ressurser svært lav. Hvordan kan dette henge sammen?
«Næringens internasjonale konkurransekraft er i fritt fall
Uten leting, ingen nye prosjekter
Leteaktivitet er en grunnleggende forutsetning for nye mineraluttak. I dag er letevirksomheten på nye ressurser svært lav. Det er urovekkende; ikke bare indikerer det manglende tro på Norge som mineralland, det er i tillegg en tydelig markør for hva vi kan vente oss av nye etableringer i årene som kommer. Lite eller ingen leting i dag, tilsier få nye prosjekter i tiårene som kommer. Skal vi ha ambisjoner om å trekke til oss leteselskapene, må vi kunne tilby gode data gjennom helhetlig geologisk kartlegging.
NGU var godt i gang med geofysisk og geokjemisk kartlegging, men støtten til prosjektene ble først redusert, for så å bli fjernet helt fra statsbudsjettet i forbindelse med flyktningkrisen høsten 2015. Siden har midlene aldri kommet tilbake. Dette er en trist indikator på hvor Norge står som bergverksland i 2018. Mens våre nordiske naboer for lengst har kartlagt all sin berggrunn, har vi kun kartlagt drøyt halvparten.
Kartlegging av mineralressurser må tilbake på statsbudsjettet med det aller første om politikernes fagre visjoner for mineralnæringen skal leses med troverdighet.
«Det er få som finner det interessant å lete etter mineraler man sannsynligvis ikke vil få lov til å utvinne og foredle
Sviktende internasjonal konkurranseevne
Bedrifter som driver uttak av metallisk malm og industrimineraler er del av en internasjonal konkurranse. Nye prosjekter er avhengige av internasjonale investorer for å bli etablert, og produktene som selges eksporteres i all hovedsak til utlandet. Derfor er det av avgjørende betydning at Norges internasjonale konkurransekraft styrkes kraftig.
Årlig rangeres ulike lands investeringsattraktivitet av internasjonale mineralinvestorer gjennom Fraser Institutes målinger. Der ligger våre naboland Sverige og Finland alltid i verdenstoppen, mens Norge er i ferd med å falle gjennom gulvet. På forrige måling ble Norge rangert som nr. 41.
Blant hovedårsakene til Norges svake rangering er et begrep vi vanligvis forbinder med land som sliter med helt andre og mer fundamentale utfordringer enn oss, nemlig høy politisk risiko. Norges politiske risiko handler ikke om korrupsjon, fare for nasjonalisering eller andre typiske faktorer som forbindes med dette uttrykket, men snarere om en grunnleggende mangel på prosessforutsigbarhet. Det er få som finner det interessant å lete etter mineraler man sannsynligvis ikke vil få lov til å utvinne og foredle.
Kommer du i snakk med en investor med interesse for norske mineralressurser, er det i dag helt umulig å skissere et sannsynlig løp fram mot vedtak om drift. Det norske lovverket og måten det forvaltes på åpner for et utall omkamper som gjør oppstart av nye gruveprosjekter usannsynlig.
De siste større gruveprosjektene som har fått tillatelser her til lands, Nordic Mining og Nussir, har begge vist hva som kreves av stayerevne for å komme i gang. Godt over ti år med ulike former for saksbehandling og titalls rapporter og utredninger til hundretalls millioner ligger mellom første og (foreløpig) siste kapittel i de to sakene.
Her kan norske myndigheter lære av våre nordiske naboer. For eksempel har finske myndigheter tatt grep og iverksatt tiltak for å satse på finsk gruvenæring, ikke minst i forbindelse med landets mineraler til bruk i batteriteknologi.
«Sterkere lut må til om de skal nå ambisjonen fra 2013 om å gjøre bransjen til et viktig satsingsområde
Not in my backyard!
Arealplanlegging og lokal næringsutvikling vedtas ikke i Stortinget. Det heter seg at all politics are local, men lite er mer lokalt enn mineralnæringen. Ressursene ligger der de ligger, det er naturligvis ikke mulig å flytte uttaket til nabokommunen, Oslo eller Kina. På den ene siden er det et av bransjens beste kort. Etablerer man et nytt mineraluttak, forblir arbeidsplassene og aktivitetene lokalt. På den andre siden hører dette med blant bransjens svakheter fordi den helt og holdent er prisgitt lokalsamfunnet og kommunen som planmyndighet. Om kommunen er uinteressert, eller ikke i stand til å legge til rette for ny mineralnæring, er veien frem mot drift nesten ufremkommelig.
Regjeringen gjorde et prisverdig forsøk på å redusere antallet kommuner. Ved å slå sammen små enheter ønsket man å oppnå “mer robuste” kommuner. Det lett ulne begrepet er forsøkt latterliggjort, men ideen var god nok.
Ved å etablere kommuner som har ressurser og kompetanse til å forvalte eget område og egne interesser til beste for sine innbyggere og storsamfunnet, kunne man blant annet sett for seg mer ressurssterke miljøer med styrkede muligheter for å behandle store reguleringssaker. Vi ser at det ikke er tilfelle i dag, og vi beklager at kommunesammenslåingene bar lite frukter.
En av de åpenbare utfordringene er at tilgangen til nasjonalt og globalt viktige forekomster ikke først og fremst gagner lokalsamfunnet der uttaket skjer, snarere tvert imot. Lokalmiljøet tar støyten ved trafikk, støy, støv og andre negative effekter mineraluttak kan påføre sine omgivelser. For lokalpolitikere med ønske om gjenvalg kan denne interessekonflikten føre til at de nasjonale og internasjonale interessene ofres til gode for de lokale. Norsk Bergindustri har foreslått å flytte planmyndigheten for mineralressurser av nasjonal og/eller global betydning fra kommunalt til statlig nivå, samt å justere fordelingen av selskapsskatten så kommunene får sterkere direkte incentiver for å legge til rette for ny industri.
De mange lovverkene bransjen omfattes av skaper lange prosesser og et utall omkampsmuligheter. En del av omkampene har noe for seg, blant annet er naboers og andre berørte aktørers mulighet til å få sine stemmer hørt en grunnleggende demokratisk rettighet. Bedriftene må ha respekt for at de skal være en positiv bidragsyter i lokalsamfunnene i mange tiår, og medvirkning fra lokale interesser er avgjørende for nye prosjekters legitimitet og suksess.
Vi ser imidlertid mange andre omkampsmuligheter med mindre naturlig forankring. For eksempel tar Direktoratet for mineralforvaltning opp temaer som allerede er avklart gjennom Plan- og bygningsloven når de behandler søknader om driftskonsesjoner. Grenseskillene mellom de ulike lovverkene bør avklares tydelig.
Norge har forutsetningene
Nærings- og fiskeridepartementet fortjener honnør for at de har igangsatt en evaluering av mineralloven. Likevel er det vel så viktig at man evner å se på samspillet mellom de ulike lovverkene. Bergindustri krever blant annet tillatelser fra plan- og bygningsloven, forurensingsloven og mineralloven. Disse må ses i en helhetlig sammenheng for å oppnå en smidigere og mer hensiktsmessig saksgang.
Norge har alle forutsetninger for å ta en viktigere rolle i den internasjonale mineralproduksjonen. Vi har rik berggrunn, et av verdens strengeste miljø- og HMS-regelverk, høyt utdannet befolkning og høyteknologisk industri. Hvorvidt den politiske velviljen kan omsettes i faktiske tiltak for økt mineralutvinning i Norge, avhenger av at noen tar et politisk eierskap til næringen.
Å skrive i Jeløya-erklæringen at regjeringen har en positiv holdning til mineralnæringen er hyggelig, men sterkere lut må til om de skal nå ambisjonen fra 2013 om å gjøre bransjen til et viktig satsingsområde. Norsk Bergindustri står klare til å være en positiv samarbeidspartner for politikere med sans for reell næringsutvikling!
OLAV HALLSET
