– Vi har to feite skifre under oss, så potensialet er her, hevder Snorre Olaussen, professor i arktisk geologi ved Universitetssenteret på Svalbard.
Olaussen sikter til to svært gode kildebergarter i den mesozoiske lagrekken på Svalbard.
Botneheiformasjonen er av midtre trias alder og Agardhfjellformasjonen ble avsatt i sen jura tid (GEO 02/2013; «May the source be with you»). Begge har et høyt karboninnhold, og flere steder på Svalbard finnes utgående skifre fra disse formasjonene som har spor av olje.
De samme formasjonene er også kjent som kildebergarter i Barentshavet, lengre mot sør, men der heter de Kobbeformasjonen og Hekkingenformasjonen.
Ubesvarte spørsmål
Begge skiferlagene kan ha generert nok gass til at den kan produseres med eller uten hydraulisk oppsprekking («fracking»). Det spørsmålet som da reiser seg er om det i fremtiden kan bli produsert såkalt skifergass som kan gjøre nytte for seg i kraftproduksjonen i Longyearbyen.
– I flere av CO2-brønnene som vi har boret rundt Longyearbyen har det strømmet ut gass. Fra én av dem ble det produsert hele 1600 m3 per dag[1], forteller Olaussen.
Han minnes godt én hendelse da en av brønnene ble testet. Det øredøvende bråket da gassen kom opp var mye kraftigere enn fra noen av snøscooterne som fastboende og turister kjører rundt med i det sårbare landskapet.
– Bakken ristet, og vi ble «skikkelig skremt», og det kun med et brønnhodetrykk på 25 bar, forteller professoren.
Men som geolog gledet han seg samtidig over dette klare beviset på at hydrokarboner har blitt dannet rett under bebyggelsen i Longyearbyen.
Om gassen faktisk ble produsert fra øvre jura skifre (Agardhfjellformasjonen), eller om den kom fra det underliggende sandsteinsreservoaret (Knorringfjellformasjonen), det vet ikke geologene med sikkerhet. Men Olaussen vil ikke være overrasket om den faktisk stammer fra skifrene over sandsteinene.
Det ble utført en test i det åpne hullet fra 630 til 700 meters dyp, der det var 40 meter med organisk rik skifer (Agardhfjellformasjonen) øverst og 30 meter av en blandet skifer/sandsteinsenhet (Knorringfjellformasjonen) nederst. Gass- og isotopanalyser utført av IFE viser at det ble produsert en termogen, våt gass.
– Spørsmålet er da om det strømmer fra den organisk rike skiferen eller fra sandsteinen, eller sagt på en annen måte, har vi å gjøre med skifergass eller konvensjonell gass?
I og med at tidligere injeksjonstester av sandsteinene indikerer vannvåte porer har fagfolkene foreløpig konkludert med at gassen strømmer fra skiferen. Men det gjenstår å vise hvorvidt den er produktiv, eller om vi har en «left behind-gas», altså gass som kommer fra en tidligere gasskolonne i underliggende sandsteiner.
– Én av brønnene som ble boret i CO2-prosjektet er ikke plugget enda, og her er det fortsatt mulig å produksjonsteste skiferen. Men det koster, og de pengene har vi ikke, sier Olaussen, litt skuffet over at han ikke kan få et endelig svar på om gass faktisk kan flyte fra kildebergarten uten at den blir «fracket».
Vil ha forskningsprosjekt
En grundig undersøkelse av skifergasspotensialet under Adventdalen vil bli svært dyrt. Årsaken er blant annet en vulkansk lagergang, kjent fra Diabasodden nord for Longyearbyen, som gjennomskjærer skifrene fra midtre trias. Professoren ser den som «hard-kick» på seismikken og også i en av kjernene. Varmen fra den glohete gangen kan ha gjort at mye av gassen allerede har kokt bort. Det er derfor helt nødvendig å kartlegge i detalj hvor den går, og i hvilken grad den har «brent av» gassen.
– Vi har lært mye fra de 8 borehullene i CO2-prosjektet, men for å gjøre en ressursberegning er det nødvendig med både ytterligere boring og et tett grid av seismiske linjer. Vi har regnet ut at det vil koste 30-40 millioner kroner med et slikt studie.
– Det må også bores dypt for å påtreffe den triassiske kildebergarten, Botneheiformasjonen, kanskje ned til 1500 meter, men det er fåfengt å prøve noe slikt uten skikkelige dybdekart. Vi er derfor helt nødt til å ha et tett grid av seismiske linjer i Adventdalen og Adventfjorden for å finne gode borelokaliteter, mener Olaussen.
Et så omfattende prosjekt er neppe liv laga i dag. Professoren ønsker seg derfor i stedet master- og doktorgradsstudenter som kan gjøre detaljerte geokjemiske analyser på det materialet som foreligger, og det er slett ikke urealistisk. Det bør være i alles interesse å høyne den geofaglige kunnskapen om skifergass.
Olaussen ser også for seg at det geofysiske miljøet kan involveres. Det er nemlig interessant å undersøke om det oppstår små jordskjelv når skifergass blir produsert. Nettopp det har skjedd flere andre steder i verden.
Men med de nåværende rammebetingelser er det altså langt frem til at det blir lett etter, enn si produsert, skifergass på Svalbard. Men vi sitter i det minste på muligheten for å bygge enda et laboratorium hvor det kan gjøres forskning, og hvor resultatene kan anvendes langt utenfor Svalbard og Norge.
Vi kan nok en gang konstatere at Svalbards geologi gir muligheter.
[1] Tilsvarer 1 m3 eller ca. 10 fat olje per dag. Dette tilsvarer igjen nærmere 4000 fat per olje per år eller 6,5 gWh per år omregnet til elektrisitet. Antar vi et årlig forbruk på 10,000 kWh for én husholdning, skulle én slik brønn gi elektrisitet nok til mer enn 50 husholdninger (gitt at det ikke er noe energitap i prosessen).
Les også: På jakt etter skifergass