Det er snart ett år siden den tragiske rasulykken i Ålesund som krevde fem menneskeliv. Natt til 26. mars 2008 kollapset deler av fjellveggen bak boligblokken i Fjelltunvegen 31. Omtrent 2500 m3 fjell gled ut og traff bygningen med så stor kraft at hele blokken ble dyttet flere meter ut mot gaten.
I november, åtte måneder senere, la granskningsutvalget som ble nedsatt av kommunal- og regionminister Magnhild Meltveit-Kleppa frem sin rapport om ulykken. Her blir de geologiske forholdene som førte til skredet nøye vurdert. Både regional- og lokalgeologiske forhold ble tatt med i betraktningen.
Utvalget konkluderer med at «skredet var et direkte resultat av at terrenget ble endret før boligblokken ble bygget. Skråningen var i utgangspunktet stabil, men utsprengningen av tomten endret stabiliteten og førte til skredet» som, har det vist seg, gikk langs en svakhetssone.
– Vi kjenner nå hendelsesforløpet i detalj, og vi har forstått hvorfor skredet gikk. Granskningsutvalget har imidlertid ikke gått inn på skyldspørsmålet. Det var ikke en del av mandatet, sier geolog Lars Harald Blikra.
– I stedet for å se oss tilbake, har vi sett fremover og kommet med forslag om hvordan vi kan unngå slike hendelser i fremtiden.
Blikra var medlem av granskningsutvalget og har lang erfaring med vurdering av skredfare (GEO 07, 2005; Geoprofilen). Han var den eneste i utvalget som hadde geofaglig kompetanse, og han brukte mye tid på arbeidet med rapporten.
– Departementet ser ut til å ha tillitt til det arbeidet vi har gjort, og derfor er rapporten viktig for geomiljøet her til lands, påpeker Blikra.
Svakhetssoner i hardt og sterkt grunnfjell
– Det er godt kjent at inngrep i terrenget, herunder graving, utsprengning, utfylling og vegarbeid, kan føre til økt skredfare. I fast fjell er det særlig utsprengning av nye tomter som gir høy risiko, sier Blikra.
Inngrepet i forbindelse med utbyggingen forårsaket altså også dette skredet. Etter at byggetillatelsen ble gitt, foretok det rådgivende ingeniørfirmaet GeoBergen en kort befaring. Konsulentene anbefalte å sprenge inn til en markert sleppe og deretter sikre fjellet med bolter. Det ble antatt at svakhetssoner som var observert ikke ville bli berørt av sprengningen, og faren for større utglidninger var ikke berørt i rapporten.
Det var ikke utvalgets oppgave å ta stilling til om skredulykken kunne vært unngått. Likevel har utvalget naturlig nok måttet vurdere om fjellet var stabilt før og etter byggingen av boligblokken. En av ekspertene som utvalget har benyttet, konkluderte med at den utsprengte skråningen må ha vært svært ustabil etter utbyggingen. I ettertid har stabiliteten så gradvis forverret seg inntil fjellsiden kollapset. Flere mulige årsaker er nevnt, herunder frostsprengning.
I henhold til den internasjonale sakkyndige viser bildematerialet, som var tilgjengelig før utbyggingen, at de geologiske strukturene var synlige på det tidspunktet. Bilder tatt under sprenging og utbygging viser også at de kritiske, geologiske strukturene som ga grunnlag for etablering av tilstrekkelige sikringstiltak faktisk kunne sees på dette tidspunktet. Dette gjelder både lagdeling, sprekkesystem og leirbreksjer (slepper).
Gjennomskjært av sprekker
For menigmann kan det være vanskelig å forstå hvorfor norske, solide fjell oppfører seg slik. Det krever en forklaring.
Skredet gikk inne i grunnfjellet på Nordvestlandet. Her er det den harde og sterke bergarten gneis som dominerer. Derfor er det heller ikke selve bergarten som utgjør et problem. Det gjør derimot sprekker og forkastninger som gjennomskjærer fjellet. Det er disse som gir stabilitetsproblemer. Spesielt vanskelig blir det når lagdelingen skråner parallelt med fjellsiden slik som tilfellet er i Fjelltunvegen. Her er også forkastningene parallelle med fjellsiden. Da blir problemet bare enda større, går det frem av granskningsutvalgets rapport.
– Det er nettopp disse grunnleggende geologiske prinsippene om svakhetssoner som er avgjørende for skredfaren, sier Blikra.
Strukturgeologiske undersøkelser har påvist at glideplanet for skredet er parallelt med den regionale Møre-Trøndelag forkastningssone. Et av Norgeshistoriens største ras (Tjellafonna; se geoportalen.no/skredkart) ligger også på denne forkastningen. For å forstå lokal skredfare er det altså nødvendig med storskala geologisk forståelse.
Forslag til ny tekst i den nye Plan- og bygningsloven
For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker og for grunn som kan bli usikker som følge av planlagte tiltak, skal kommunen om nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse, uteareal, samt krav om nødvendige undersøkelser så vel som sikringstiltak.
Endringen som ble foreslått av granskningsutvalget er uthevet.
Større behov for geokompetanse
Hvis fjellet hadde blitt sikret bedre etter sprengningen, kunne raset i Ålesund vært unngått. Det er granskningsutvalget overbevist om. Utvalget mener at vi ikke utnyttet den geologiske kompetansen som vi hadde den gang boligblokken ble bygget for fem år siden. Det eksisterte heller ikke noe regelverk som krevde det.
– I bygningsloven er det detaljerte bygningskrav, men den sier ingenting om skjæringer som er flere titallsmeter høye. Det er helt tydelig at geologene burde vært mer involvert ved utarbeiding av forskrifter og retningslinjer knyttet til slike problemstillinger, fremhever Blikra.
Ålesundsutvalget mener derfor at den nye Plan- og bygningsloven som er på trappene må stille nye krav. Det må gjennomføres geologiske undersøkelser ved utbygging av arealer som kan bli usikre som følge av inngrep. Slike undersøkelser må gjennomføres som del av byggesaken før utbyggingen starter, og om nødvendig under og etter utbyggingen. Videre er det nødvendig at informasjon om områder der inngrep i forbindelse med bygge- og anleggsvirksomhet kan medføre ny eller økt risiko for skred blir gjort tilgjengelig.
– Vi har et regelverk som gjelder for naturgitt skredfare. For menneskeskapte skred finnes det imidlertid ikke noe regelverk, legger Blikra til. Men dersom loven nå endres, blir det et krav å utrede geologiske forhold ved utbygging også i planfasen.
Uavhengig av lovverket er det et behov for geofaglig kompetanse. Både kommune, utbygger og ingeniørene må ha tilgang til denne. Derfor er det nødvendig å styrke den geofaglige utdanningen.
– Det er og vil bli stor etterspørsel etter ingeniørgeologer. Dette må også ses i lys av den nye Plan- og bygningsloven, hvor kartlegging av skredfare er et sentralt tema, sier Blikra.
Mer konkret mener granskningsutvalget at følgende tiltak bør settes i verk: Utdanningsinstitusjonene må øke utdanningskapasiteten for å møte dagens og fremtidens underskudd på geofaglig kompetanse. Utdanningsinstitusjoner på universitets- og høyskolenivå bør dessuten samordne sin innsats for å øke antall studenter. Det må også opprettes etterutdanning for å dekke behovet for geologikunnskaper innen kvalitetssikring.
I tilfelle av ulykker er det likevel behov for spesialkompetanse. Derfor bør det utvikles en nasjonal oversikt over spesialistressurser som kan tilkalles og bistå under store og komplekse redningsaksjoner. Denne oppgaven bør tillegges Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap i samarbeid med de berørte fagmyndighetene.