I et stort oppslag på nrk.no lærer vi at «24 mil ny vei skjærer gjennom urørt natur». «Det er enorme naturinngrep. Veldig store områder blir berørt. Myrområder blir drenert, det blir bygd anleggsveier. Det er i det hele tatt dramatisk,» sier leder i Naturvernforbundet i Sør-Trøndelag, Magne Vågsland til NRK.
Hva er det som foregår? Ødela vi ikke nok da vannkraften ble bygget ut på 1900-tallet? Da daler og myrer ble til store vannmagasiner?
Tydeligvis ikke. Vindmøllene skal fram. Koste hva det koste vil av naturinngrep.
Veiene som legges på kryss og tvers i den ville naturen på Fosen skal gå opp til seks ulike vindparker. Utbyggingen er den største noen gang i Norge.
«Det er tragisk at vi tar fra etterkommerne våre muligheten til å oppleve fjellene urørte og unike,» sier leder i Fosen Naturvernforening,» Magnar Østerås
«Fosen er vårt største prosjekt og det største vindkraftprosjektet på land i hele Europa,» sier konsernsjefen i Statkraft, Christian Rynning-Tønnesen. Ikke nok med det. Han forventer at «mellom 50 og 70 prosent av all strømforsyning i hele verden vil være fornybar i løpet av 20 år.»
Blir det da noe uberørt natur igjen der vinden blåser? Skal vi ofre naturen for den rene energien? Er dette noe vi egentlig vil?
En helt annen sak er hvor alle metallene og mineralene skal komme fra! Har Norge og Europa en plan for det?
– Vindkraftanlegget i Midt-Norge er et godt eksempel på at det grønne skiftet krever omfattende gruvedrift og en betydelig produksjon av metaller, sier forsker Håvard Gautneb ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
– Dette [utbyggingen på Fosen, red. anm.] er trolig det europeiske enkeltprosjektet som vil kreve den største mengden mineralske råvarer av den typen som EU har definert som kritiske. Det betyr at de har stor samfunnsøkonomisk betydning og kan være utsatt for forsyningsrisiko. Det er få land som produserer dem, samtidig som det er ventet stor øking i etterspørselen, sier Gautneb («Vindkraft krever masseproduksjon av metaller»).
Stål, kobber, bly, aluminium, …
Vindkraftanlegget i Midt-Norge omfatter 278 vindturbiner, hver med en effekt på 3,6 MW. Kraftanlegget skal være på 1000 MW. Hver vindturbin i de seks parkene får en tårnhøyde på 87 meter og et vingespenn på 117 meter. Hver enkelt vindturbin trenger i gjennomsnitt 475 tonn stål, 36 tonn kobber, 2,6 tonn bly, 1,3 tonn aluminium, 400 kilo nikkel, 400 kilo neodym og 80 kilo dysprosium.
Gautneb tror naturligvis at det er mange som ikke er klar over hvor mye mineralressurser som faktisk må utvinnes før man kan ta i bruk ny grønn teknologi, som vindkraft og elbiler.
Dessverre er det nok mange som heller ikke tenker over at metallene kommer fra gruver over hele verden, og at utbyggingen av vindkraft krever at det blir prosuder stadig mer, og enda mer hvis utbyggingen av vindkraftkapasiteten skal bli eksponentiell, slik noen hevder.
I Norge produserer vi bare jern til stål. Om noen år vil vi kanskje produsere kobber, men så mange snubletråder som reindriftssamene og miljøvernere har lagt for Nussir i Repparfjord i Kvalsund kommune i Finnmark har vi våre tvil om selskapet vil lykkes. Hvor skal selskapet finne investorer til et gruveprosjekt som ungdommen vil lenke seg fast for å unngå? I verdens mest siviliserte land?
Det er et sterkt misforhold mellom hvor ivrige norske regjerninger er på å bygge ut vindkraft og hvor interessert de er i å skaffe de høyst nødvendige metallene til de samme vindmøllene.
Mineralindustrien burde fått regjeringenes uforbeholdne støtte fulgt av insitamenter for å finne, utvikle og produsere forekomster som kommer det grønne skiftet til gode.
GEO 01/2017: «På vei inn i en ny steinalder»