– Det aller første kartet over Arktis ble publisert i 1569. Det viser likheter med dagens kystlinjer, men det aller meste er fri fantasi. Legg spesielt merke til at Polhavet er fylt opp med flere landområder, forteller Morten Smelror, adm. direktør ved Norges geologiske undersøkelse (NGU).
Smelror holdt et “key-note” foredrag med tittelen Uniting the Arctic, The new generation of Circum-Arctic geological and geophysical maps på konferansen POLAR MIGHT – ENERGIES of the HIGH NORTH i Tromsø i januar i år. Her brukte han anledningen til å fortelle om et mangeårig samarbeidsprosjekt som ender opp i en kartserie som dekker hele Arktis.
Ny kartserie
For nesten 450 år siden forelå det naturlig nok lite data om arktiske farvann. Noe avansert kartverk kunne derfor ikke forventes.
I dag har vi imidlertid – bokstavelig talt – et ”hav av kunnskap” om de samme områdene. Det gjelder topografi, både over og under havnivået, men det gjelder i høyeste grad også berggrunnsgeologi.
I tillegg har det opp gjennom årene blitt samlet inn store mengder geofysiske data over både hav- og landområdene Arktis.
– I 2003 ble det tatt et initiativ for å produsere en kartserie i skala 1: 5.000.000 ned til 60. breddegrad. Berggrunnskartet ble ferdig tre år senere og leveres i dag som et sirkulært kart med diameter 1,5 m. Vi har også produsert et sømløst berggrunnskart som er tilgjengelig på nettsiden til den canadiske geologiske undersøkelsen, forteller Smelror.
Og når han sier ”vi”, da mener han de geologiske undersøkelsene i de fem landene som grenser opp til Polhavet. Foruten Norge er dette Russland, USA, Canada og Grønland.
– Her ser vi altså et flott eksempel på internasjonalt, vitenskapelig samarbeid, påpeker Smelror.
Nyttige kart
Nettversjonen av kartet er for øvrig noe langt mer enn bare en digital versjon. Det er søkbart på geologiske enheter og derfor svært anvendelig. Marcia McNutt, adm. direktør i USGS, forteller til GEO at institusjonen har brukt kartgrunnlaget under utarbeidelsen av sine ressursestimater for Arktis.
Det skulle derfor være liten tvil om at berggrunnskartet har stor bruksverdi for landene som har lagt sin kunnskap inn i det.
– Senere har vi produsert både et magnetisk og gravimetrisk kart som dekker det samme området. På disse kartene kan vi definere grensene mellom kontinentene og dyphavene, de enkelte mikrokontinentene og de vulkanske provinsene på en mer presis måte, forklarer Smelror, som selv har lang erfaring fra forskning i Arktis.
– Vi jobber nå også med et tektonisk kart, og i tillegg planlegger vi et kart og en tilhørende database som viser metallforekomster rundt Arktis. Her brukes Fennoscandian Ore Deposits Database og kartet over Fennoscandia fra 2008 som modell, avslutter Morten Smelror.
