Det er ikke hver dag geologisk ekspertise blir hentet inn til Høyesterett.
På tampen av fjoråret behandlet og konkluderte Norges øverste domstol i en sak om krav om erstatning for setningsskader på en enebolig. Skadene hadde oppstått som følge av boring av en energibrønn på en naboeiendom. Dette var altså en sak der geologien i undergrunnen stod sentralt.
Høyesterett avgjorde at det var eieren og brønnborerselskapet som hadde ansvaret for skadene som oppstod på eneboligen i Sandefjord. Skadene var såpass omfattende at riving fremstår som et billigere alternativ enn restaurering.
Huseierne hadde tidligere tapt saken i tingretten og lagmannsretten. Noe av årsaken til at Høyesterett tok en annen beslutning vedrørende ansvar, kan være faguttalelsen fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) om risikoen for setningsskader ved boring i områder med marin leire.
En underkommunisert energikilde
Innen 2030 skal de norske klimagassutslippene halveres (50 – 55 prosent reduksjon fra 2005). Samtidig forteller Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) oss at den nasjonale effektbalansen krymper, og at vi i 2030 kan oppleve kraftunderskudd.
Geotermisk energi, eller grunnvarme, kan være en viktig del av løsningen.
I vårt naboland Sverige finnes det om lag 600 000 jordvarmeanlegg. I Norge har vi kun en tiendedel.
– Jeg mener grunnvarmebrønner, eller energibrønner, er et kjempeviktig tiltak for å møte energikrisen og er en underkommunisert energikilde. Sverige ligger langt foran Norge når det gjelder utnyttelsen av grunnvarme, der energibrønner er omtrent standard ved nybygg. Norge har et svært stort potensial for å utnytte denne bærekraftige energikilden, forteller Hans de Beer, spesialrådgiver og hydrogeolog i NGU.
Energibrønner henter opp varmen fra grunnvannet fra et par hundre meters dyp. Dette er i de fleste tilfeller et lukket system basert på en sirkulerende varmebærer (frostvæske) som fores inn i en varmepumpe, før den – noe kaldere – sendes ned igjen i dypet.
Grunnvannet holder en stabil temperatur gjennom hele året, og selv om det typisk ikke er snakk om mer enn 6 – 8 °C, er dette tilstrekkelig for å produsere atskillelig varmere vann eller luft via varmepumpen.
– Ved å utnytte varmen i grunnvannet til oppvarming av bygg, kan vi redusere bruken av elektrisitet til oppvarming, og besparelsene er betydelig.
Da kan vi glede oss over at dette er en energikilde vi utnytter stadig mer av. Antall energibrønner i landet vokser hurtig. I 2023 ble det boret 4 110 nye energibrønner som er registrert i NGUs grunnvannsdatabase GRANADA.
– Databasen er viktig ikke bare for oss, men for samfunnet. Det er dyrt å bore, og alle brønnrapporter bidrar til bedre kunnskap om undergrunnen som er nyttig for fremtidige brønnboringer og andre underjordiske inngrep, fremholder de Beer.
Han skulle imidlertid gjerne sett at det var søknadspliktig å bore en energibrønn. Det er det ikke i Norge i dag, men de enkelte kommunene kan selv velge å pålegge en slik plikt. Oslo kommune er blant de som vurderer dette.
Ifølge hydrogeologen representerer statistikken i databasen en viss grad av underrapportering, altså at ikke alle energibrønner (eller andre typer brønner) registreres. Etter at innrapporteringsløsningen i 2018 ble digitalisert, har dette problemet blitt betraktelig mindre ved at den historiske underrapportering nå til dels innhentes.
Tett og sensitiv leire
Et voksende antall nye energibrønner utgjør imidlertid også en utfordring. Det finnes mange eksempler på at slike boringer har ført til setningsskader, særlig i områder der det bygges tett, som i Oslo. Det foreligger også andre typer risiko ved boring av brønner (se faktaboks).
– Setningsskadene oppstår som følge av en endret vannbalanse – lekkasje av vann – i undergrunnen, og saken som var oppe i Høyesterett er et godt eksempel på dette, forklarer de Beer.
Hydrogeologen forteller at energibrønnen ble boret gjennom marin leire. Under den marine grense (se boks) finner vi stedvis tykke lag av finkornige marine avsetninger, herunder marin leire (gammel havbunn).
Den marine grense
Etter den siste istid stod havet høyere enn i dag. Marin grense angir det høyeste nivået. I Norge spenner det fra 0 til 220 meter over dagens havnivå, og opptrer høyest der landhevingen har vært størst. Generelt ligger grensen høyere i innlandet enn langs kysten på grunn av dette.
– Denne leira er setningsømfintlig, det vil si at den har et potensial til å komprimeres, som for eksempel sand ikke har. Det skyldes enkelt forklart at det befinner seg mye vann rundt leirpartiklene, og om vannet dreneres, kan partiklene klumpe seg tettere sammen.
Om leirlaget komprimeres, reduseres tykkelsen. Da synker grunnen inn.
I villastrøket utenfor Sandefjord sentrum er tykkelsen av leirlaget i underkant av åtte meter, men med store lokale variasjoner. Leira hviler på grunnfjellet.
– Dette grunnfjellet er godt oppsprukket der vann kan strømme fritt. Men den tette leira som ligger over, hindrer nedbør i å synke ned til grunnfjellet. I stedet blir grunnvannet samlet over leirlaget.
Dette har ført til at vanntrykket er høyere over leirlaget enn i grunnfjellet under. Hydrogeologer kaller det et hengende grunnvannsspeil.
Når leirlaget ble perforert av energibrønnen, kunne vannet lekke ned i grunnfjellet. Vannstanden sank, og det reduserte vanntrykket førte til at leira ble komprimert med setning som resultat.
Men også en annen faktor spilte inn for å påføre de virkelig store skadene på eneboligen på naboeiendommen.
Sett fra overflaten er området nokså flatt og ordinært. Men variasjonene i undergrunnen er store. Noen steder er leirlaget tykt, andre steder fraværende der grunnfjellet når opp til overflaten. På et geologisk kart ser dette ut som et lappeteppe i blått (marin leire) og rosa (grunnfjell).
Eneboligen var fundamentert delvis på grunnfjell og delvis på leire. Ifølge de Beer førte dette til at den ene delen av huset stod støtt da innsynkningen pågikk, mens den andre delen seg ned. Huset «knakk i to».
Slike skjevsetninger gir mer skader enn om hele huset hadde vært utsatt for jevn setning.
Ikke unikt
– Denne saken er ikke spesiell, fremholder NGU-forskeren.
Selv om hver brønn og hvert område kan ha sine særegenheter, var det altså ikke noe fundamentalt unikt med saken som var oppe i Høyesterett.
– Dette kan og vil skje andre steder også, ikke minst fordi de fleste (73 prosent) av energibrønnene som er registrert i Norge ligger under marin grense.
Marin leire er utbredt under marin grense i Norge og som er av stor betydning for grunnvannsforholdene. Vi kan forvente at slike leirlag vil bli påtruffet i mange fremtidige brønner.
– Det er heller ikke uvanlig at eneboliger er fundamentert slik eneboligen i Sandefjord var. Dette gjelder for mange hus. Så lenge leira er stabil, er ikke dette noe problem, men endringer i grunnvannet som følge av lekkasjer via brønner kan påvirke dette.
Har standard, mangler regelverk
De Beer understreker at energibrønner er et bra, viktig og trygt tiltak for å utnytte grunnvarme og bidra til økt produksjon av fornybar energi.
– Vi skal ikke overproblematisere utfordringene med boring av energibrønner, men man må være aktsom og ha god kunnskap om undergrunnen.
Hydrogeologen påpeker at lekkasjer kan unngås eller bøtes på med relativt enkle tiltak. Ved å tilføre tetningsmasser i den delen av brønnen som går gjennom leira og noe ned i grunnfjellet, kan lekkasjer bli en saga blott.
– Om brønnboreren bruker tettemasser som leder varme, kan det dessuten gi økt energieffektivitet for brønnen.
Med økt sikkerhet og potensielt økt effekt som resultat, skulle man gjerne tro tettemasser er en standard ved boring av slike brønner. Men det er det altså ikke.
– Det er ikke bransjepraksis, og det koster litt ekstra. Men prisen av et slikt tiltak er en brøkdel av kostnadene ved lekkasjer. Jeg håper og tror at dette vil bli en standard i områder der marin leire påtreffes under boring, fremholder spesialrådgiveren.
Skjønt nok, det finnes en norsk standard (NS 3056:2012) som beskriver krav om at energibrønner ikke skal forstyrre vannbalansen, og at om de gjør det, må de forsegles. Men ifølge de Beer er ikke standarden detaljert nok, og den er en veileder og ikke en lov.
Han tror imidlertid at dommen i Høyesterett kan bidra til bedre regulering.
Også jurist Gunnhild Storbekkrønning Solli, som har skrevet doktorgradsavhandling om norsk forvaltning av grunnvann, tror saken i Høyesterett kan bidra til at selskapene stilles strengere krav.
– De som gjennomfører tiltak i undergrunnen, vil kunne bli erstatningsansvarlig for skade selv om gode risikovurderinger og forholdsregler er tatt. Det betyr at det blir viktig for dem å ha forsikringsdekning. I den sammenheng vil det nok bli påkrevd at det gjennomføres gode og fagkyndige vurderinger av grunnforhold og påvirkning ved tiltak i undergrunnen. Jeg antar at forsikringsselskapene også må vurdere avtalene de inngår med tiltaksutførere i undergrunnen, sa hun i en sak på NGUs nettsider.
Storbekkrønning Solli mente dessuten at saken illustrerer manglende regulering fra myndighetene.
– I praksis stilles det ikke krav til tillatelse for brønnboring, dommen tilsier økt offentligrettslig kontroll. Det er noen områder som er særlig sårbare, og som krever at det tas forholdsregler for å unngå skade.
Hun berømte Oslo kommune som har etablert hensynssoner i sentrale byområder for å få kontroll på boringer.
Geologisk kompetanse avgjørende
Siden 2020 har det blitt boret 13 878 energibrønner i Norge. Trenden er økende, og det bores dypere. Utnyttelsespotensialet er fortsatt stort i landet vårt.
– Det vil bores mange, mange nye energibrønner de neste årene, minner de Beer oss på.
Derfor er det viktig at strammere reguleringer kommer på plass, som ikke minst stiller krav til tetting av brønner.
– I tillegg mener vi i NGU at det er viktig at brønnborerne har kvalifikasjoner for å kunne bedømme hva som kan skje når de borer i undergrunnen. Geologisk kompetanse er avgjørende, avslutter Hans de Beer.
Brønnborerne svarer
Vi inviterte Einar Østhassel, fagsjef i Maskinentreprenørenes Forbund avd. Brønn- og spesialboring, til å svare på noen spørsmål om brønnborerbransjen og deres kompetanse og utdanning.
Hvilken geologisk kompetanse besitter brønnborere?
Først og fremst egen driftserfaring/realkompetanse opparbeidet gjennom mange år i brønnborerfaget – kunnskap om vann og fjell (hydrogeologi og kvartærgeologi) og mekanikk/borerigger. Dernest kurs- og etterutdanning innen de fleste av bransjens områder, både om produktet vann- og geoenergi. Mange boreriggoperatører har siden brønn- og borefaget i 2019 ble godkjent som del av norsk fag- og yrkesutdanning, tatt sitt fagbrev Brønnborer fastland. Denne læreplanen for videregående opplæring angir i sine kompetansemål, krav til alle typer brønnboring, både i fast fjell og boring i sensitive løsmasser.
Foreligger det krav til utdanning/fagbrev for brønnborere?
Fagbrev Brønnborer fastland ble godkjent av Utdanningsdirektoratet i 2019 etter mange års intenst arbeide fra brønnborerbransjens selv med å få faget inn som del av videregående opplæring, fag- og tilbudsstrukturen. Et stort kompetanseløft i forhold til brønnboring/metode, produkt og kvalitet, både om vann- og geoenergi ble formalisert. Mange av landets firmaer har siden sterkt ivret for at ansatte boreriggoperatører skal ta sitt fagbrev Brønnborer fastland. Sterkt beslektet innføres i disse dager tilsvarende fagbrev Fundamenteringsarbeider, det vil si grunnforsterkning, peler og spunt.
Er det vanlig praksis å rådføre seg med NGU/andre geologiske fagmiljøer ved behov?
Ja, det håper vi, men først og fremst finnes kompetansen i egen brønnborerbransje. NGU lar seg gjerne kontakte for råd dersom problemer oppstår, for eksempel om artesiske brønner og boring i kvikkleire/rasfarlige områder. Tilgang på et detaljert og ajourført offentlig kartverk er for mange brønnborere av stor betydning.
Foreligger det tilbud om kurs relatert til boring gjennom marin leire og lekkasjer fra brønner?
Nei, ikke i offentlig regi, verken stat eller fylkeskommunalt.
Hvordan stiller brønnborerselskapene seg til strengere regulering av bransjen?
Vi velger annet ord – krav. Per i dag er det intet sentralt myndighetskrav til brønn- og geoenergiboring annet enn tre måneder etterskuddsvis innrapportering til NGU av de såkalte borekoordinater. Med høyesterettsdommen friskt i minne vil det være naturlig at staten (departementet) igjen(!) løfter inn spørsmålet om krav til etablering av grunnvannsbrønner/vann- og geoenergi, gitt hjemmel og som del av plan- og bygningslov (Dibk). Brønnborernes svar i så henseende er imøtekommende, ikke minst til støtte for den enkelte kommune som sliter med fraværet av et slikt sentralt lovverk. Brønnborernes svar på potensielle og fremtidige setningsskader – heter krav og dokumentasjon av nettopp brønnens vannbalanse – og denne kunnskap og kompetanse finnes allerede hos de fleste brønnborerfirmaer.
Risiko ved brønnboring
NGU oppgir på sine nettsider at det foreligger flere typer risikoer ved boring av brønner.
Setningsproblemer: Vertikal drenering langs borehull (som beskrevet i artikkelen) kan gi setningsskader.
Vannskader: Om grunnvannstrykket er høyere enn terrengnivået (artesisk grunnvann), kan en få lekkasjer av vann opp til landoverflaten. Dette kan lede til vannskader og setningsskader.
Boreslam og forurensning: Utslipp av renset boreslam kan medføre nedslamming av vassdrag med store miljøskader. Dette gjelder ikke minst når det bores i forurenset grunn og/eller syredannende bergarter. Olje- eller diesellekkasje fra boreriggen, eller frostvæske fra en energibrønn med lukket system er potensielle kilder til forurensning.
Konflikter under bakken: Brønnboringer kan komme i konflikt med eksisterende infrastruktur som vann- og avløpsledning, tunneler og andre underjordiske anlegg.
Brønner som påvirker hverandre: Energi- og grunnvannsbrønner som plasseres i nærheten av hverandre kan påvirke vannkvalitet, -mengde og -temperatur i de enkelte brønnene. Risikoen er avhengig av lokale geologiske forhold og brønnens uttak av vann og/eller varme, og blir større med økt tetthet.
Kilde: NGU