Innlegget stod på trykk i GEO 02/2019.
Å gi Nussir driftskonsesjon er en langsiktig politisk investering. Ingen kan beskylde regjeringen for populisme når de fatter avgjørelser som dette. Igangsettelse av gruveprosjekter med sjødeponi og interessekonflikter med reindriftsnæringen krever politisk mot og solid ryggrad. Vi i Norsk Bergindustri er svært tilfredse med at næringsminister Torbjørn Røe Isaksen ikke bare fatter et positivt vedtak, men også argumenterer som han gjør. Det viser en næringsminister som tar framtidens behov for råstoffer og materialer på alvor.
I tiår etter tiår har Norge og resten av Europa overlatt mineralproduksjonen til andre. Til land med helt andre miljø- og HMS-regelverk enn oss. I tillegg til det dypt uetiske ved å la andre ta kostnaden ved å produsere det vi selv er storforbrukere av, gjør det oss sårbare i en verden preget av handelsbegrensninger og fremvoksende økonomier som tar kontroll over materialtilgangen.
Europas råstofftilgang var tema da Norsk Bergindustri, Norsk Industri, LO og Norges Arbeidsmandsforbund inviterte bransje og politikere til seminar i februar. Euromines-direktør Corina Hebestreit, EIT Raw Materials-direktør Karen Hanghøj og et knippe Norsk Bergindustris medlemsbedrifter ga klar beskjed til næringsministeren og statssekretæren om den kritiske råstofftilgangen. Isaksen understreket selv sammenhengen mellom mineralnæring og det grønne skiftet. Dagen etter gjorde han vedtaket om Nussir kjent.
Nussirs driftskonsesjon har skapt rabalder, særlig på grunn av sjødeponiet som for øvrig ble godkjent allerede i 2016. At dette er en tung sak å svelge for Høyres regjeringspartner Venstre er åpenbart. De har gått langt i karakteristikkene av både Nussir og andre gruveprosjekter. At regjeringen likevel gir konsesjon viser at langsiktig ansvarlighet trumfer politisk kortsiktighet.
Isolert sett har mineralnæringen begrenset omfang, men spiller en fundamental rolle for videre teknologiutvikling og verdiskaping både i Norge og internasjonalt, med en samlet omsetning på 711 milliarder euro og 11,8 millioner arbeidsplasser i nedstrømsnæringene der mineralene inngår som innsatsfaktorer.
Regjeringen har tatt inn over seg at ethvert grønt skifte er helt og fullstendig avhengig av sikker tilgang til en lang rekke mineralske råstoffer. Mineraler krever gruver, gruver krever løsninger for håndtering av avgangsmasser. Bedriftene har selv ansvar for å møte kravene om miljømessig produksjon og deponering. Da Nussir fikk utslippstillatelse skrev Miljødirektoratet selv at “bedriften har vurdert tre områder for landdeponi. Miljødirektoratet mener et landdeponi ikke er miljømessig bedre enn å legge gruvemassene på bunnen av et avgrenset område i Repparfjorden. Et landdeponi vil også medføre større ulemper for reindriften”. Det viser at regjeringen handler på faglig grunnlag og lytter til sitt eget direktorats miljøfaglige anbefalinger. Noe annet ville vært langt mer kritikkverdig enn vedtaket om å gi konsesjon til Nussir.
Den norske berggrunnen inneholder mange av materialene vi trenger i framtiden. At prosjekter som Nussir kommer i drift viser at det er mulig å etablere ny mineralproduksjon. Det er godt nytt for oss som tror på faglig fundert forvaltning og politikere som ikke går av veien for å fatte vedtak som møter motbør.
OLAV HALLSET