Inspirert av Falkberget
Tom Myrans bestefar er fra Rugldalen, en bitte liten plass ikke langt fra Røros, og det var også i denne fjellbygda at gruvearbeideren, forfatteren og politikeren Johan Falkberget (1879-1967) bodde gjennom et langt liv. På grunn av familiens bekjentskap med Falkberget fikk Tom som barn og ungdom mulighet til å bli kjent på Falkbergets gård Ratvollen i Rugldalen.
– Falkberget fortalte om livet i og rundt gruvene, forteller Myran, noe som selvsagt falt helt naturlig, ettersom forfatteren startet sin arbeidskarriere i gruvene og la handlingene i flere av romanene til gruvemiljøet.
– Vi var i barne- og ungdomsårene stadig på farten til de nedlagte gruveområdene vest for Røros. Her ble vi rike på opplevelser etter hvert som vi utforsket gruveganger, gruvesjakter, malmer og vasshjul, legger han til
Derfor er det ikke så rart at Tom endte opp som bergingeniørstudent, gjetter vi, men så enkelt er det ikke, påstår hovedpersonen selv.
– Et isbjørnskinn på Falkbergets stuegulv på Ratvollen var den direkte årsaken til at jeg fattet interesse for Svalbard før jeg i det hele tatt vurderte bergstudiet. Men omtrent den eneste måten å komme dit opp på var å jobbe i gruvene. Rett etter artium dro jeg derfor nordover og begynte som gruvearbeider i Gruve 5 (i drift mellom 1959 og 1972).
– Men det er nok riktig at det var Falkberget som sådde kimen til min interesse for gruver, stein og mineralogi, medgir Tom, som i løpet av studiet på NTH hadde gruvepraksis både på Svalbard og i Killingdal.
Falkbergets sterke tilknytning til gruvemiljøet ble for øvrig befestet under begravelsen. Seks flotte studenter i bergmannsdrakt bar kisten. Tom Myran var én av dem.
Med mindre enn én meter under taket i kullgruven, en del røffe rallarholdninger, og ”mye skummel lyd” fra fjellet, vil det ikke være overraskende om det var sommeren i Store Norske som skapte interesse for helse, miljø og sikkerhet (HMS). To dødsulykker på de få månedene han var her gjorde også et sterkt inntrykk. Det samme gjorde eksplosjonen og det store antallet omkomne arbeidere (21 stykker) i Kings Bay-gruven i Ny-Ålesund. Ulykken som skulle føre til Gerhardsen-regjeringens fall i 1963.
Omfavnet av alle
I november i fjor ble professor emeritus Tom Myran tildelt Gullfeiselen fra Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk. Tom har viet hele karrieren til ”helse og miljø”, og prisen fikk han for ”sine utrettelige bidrag for å skaffe ny viten om helse og miljø ved norske anlegg”.
Dermed er det ikke bare Tom Myran som får anerkjennelse. Den går til alle som brenner for helse- og miljøaspektet i berg- og anleggsbransjen. Norsk Forening for Fjellsprengningsteknikk har med denne tildelingen, som også omfattet medisineren Bente Ulvestad, demonstrert at den mener HMS er et viktig satsingsområde, at HMS hører med til dagsorden, som det heter, noe som selvsagt skyldes at ”konsekvensen for de som rammes av yrkesskader er betydelig”, slik foreningen uttrykker det i begrunnelsen.
– Jeg ser på tildelingen av Gullfeiselen i 2010 som en honnør til HMS-arbeidet i industrien. Som ”femte hjul på vogna” gjennom mange år er dette en viktig anerkjennelse til det arbeidet vi har gjort, slår prisvinneren fast.
I 2009 ble Myran tildelt Bergmannstaven av Norsk Bergforening (GEO 07/2009). Dermed er han omfavnet av hele det miljøet han har henvendt seg til gjennom karrieren.
Arbeidsfør pensjonist
Tom leverte diplomoppgaven ved NTH nyttårsaften 1968. En jobb som vit.ass. ventet, men det tok ikke lang tid før han var på sporet av en doktorgrad. En framsynt professor mente HMS var et satsingsområde, lenge før arbeidsmiljøloven kom i 1977.
– Det startet med radon og faren for kreft. I Sverige hadde det blitt målt dramatisk høye verdier, men ingen hadde foreløpig tatt ansvar for å undersøke forholdene i norske gruver. Penger ble skaffet, og det tok ikke lang tid før vi startet i Kirkenes og målte radon i hver eneste gruve nedover det langstrakte landet vårt.
I 1974 ble det doktorgrad, og siden den tid har Tom vekslet mellom å ha SINTEF og NTH/NTNU som arbeidsgiver. Etter å ha innehatt en professor II-stilling siden 1986, fikk han et industriprofessorat ved NTNU i 2000.
– Jeg kan takke daværende instituttbestyrer Terje Malvik for dette. Hans innsats for instituttet var for øvrig svært verdifull. Han gjorde en formidabel innsats.
Etter tre år ble industrifinansieringen endret slik at NTH i stedet fikk et offentlig finansiert professorat som Myran beholdt helt til han gikk av i mars i fjor.
Den anerkjente fagmannen lever ikke noe slaraffenliv av den grunn. Han tar på seg oppdrag og har mange baller i luften. Arbeidsdagen begynner gjerne kl 07.00.
En farlig kultur
– Rallarmentaliteten hadde mange uønskede helsekonsekvenser, og den har vært tung å legge bak seg, om vi i det hele tatt er kvitt den, fremholder Tom.
Bergingeniøren sikter til den gamle arbeidskulturen som dominerte på anlegg så vel som i gruver helt frem til ut på 70-tallet. Dårlig hørsel, manglende fingre og lungesykdommen silikose er eksempler på helseplager som forteller mye om arbeidsmiljøet i mørke, skitne og støyfylte fjellrom.
– Dette var ”ekte mannfolk” som har gjort mye for dagens levestandard, og de aksepterte helseskadene som en del av jobben. Slik sett representerte de en mentalitet og en kultur som var dramatisk forskjelllig fra den vi fant i annen industri.
– Jeg tror forklaringen er at de satte stor pris på jobben. De var sin egen visegutt, sin egen avdelingsleder og sin egen direktør. De utførte mange oppgaver og hadde stort ansvar. Det ga en ærbødighet for yrket. De var stolte.
For alle oss som ikke har prøvd oss som gruve- eller anleggsslusk er det vanskelig å forstå denne spesielle kulturen med bakgrunn i dagens sterke fokus på HMS. Vi er ikke i stand til å ta inn over oss at, som Tom sier, kjemien mellom person og fjell stemte.
– Dessverre ser vi enkelte steder fortsatt tegn på denne rallarkulturen, noe som nok skyldes de helt spesielle arbeidsforholdene som gruve- og anleggsarbeidere er utsatt for.
Informasjon er nøkkelen
– I dag er fjellarbeid sikrere enn før. Men det er ikke sunnere, hevder Tom.
Det betyr med rene ord at det er færre fysiske skader, og – heldigvis – færre dødsulykker, men helseproblemene som fjellarbeid skaper er fortsatt til stede i fullt monn. Det krever en forklaring.
– Luftforurensningene under jord har for eksempel økt pga. mekaniseringen. Fordi det brytes mer stein, vil det også produseres mer støv per tidsenhet.
– Poenget er at vi produserer mer og mer forurensning, men vi klarer ikke alltid å takle den økte mengden gjennom effektive tiltak.
Myran forteller at de primære helserisikoene er kvartsholdig støv, eksos fra diesel og gasser fra sprengning, i den rekkefølgen. Riktignok er både dieseleksos og sprengstoffgass i dag langt mindre forurensende enn for bare 15-20 år siden, men volumet har altså gått kraftig opp. Mengden med forurensning er altså betydelig større, og dermed vil den enkelte få et større eksponeringsnivå.
– Det er her vi har den helt store utfordringen, mener Myran.
Her hjelper det med fakta. Litt kunnskap. En maskinoperatør som sitter stille kan ha et luftinntak på omtrent 15 liter per minutt. Kollegaen, derimot, som står på et stillas og rensker hengen med spett, mens lungene går på høygir, altså godt gammeldags håndarbeid, kan ha et luftinntak som er opp til ti ganger større.
Som gammel maratonløpet vet Myran en god del om luftinntak og oksygenopptak. Han har selv deltatt i mer enn 40 løp, og har mottatt Den Norske Maratonklubbens høyeste hederstegn. Det er han stolt av.
– Maratonklubben har vært mitt hjertebarn, sier han, og viser til ti år som redaktør av maratonklubbens medlemsblad KONDIS.
Men la oss ikke snakke oss bort. Myrans egentlige maratonløp er flere tiår med forskning og informasjon om helse- og miljø, ikke bare i anleggs- og gruvebransjen, som vi har fokus på her, men i høyeste grad også innenfor trafikkforurensning, det siste i et tett samarbeid med Folkehelsa, Veidirektoratet og Statens Vegvesen.
– Det som vi gjennom flere doktorgrader har påvist, og som har vekket internasjonal interesse, er at det er en klar sammenheng mellom tilslaget, altså hvilke mineraler som inngår i veidekket, og potensialet for helseeffekter.
80 prosent informasjon
Økt produksjon og økt eksponering for forurensning krever mer og bedre beskyttelse. Men det er ikke gitt at den enkelte arbeidstaker verken får den nødvendige informasjon eller tar den til seg, hvis og når vedkommende får den. På sine mange bedriftsbesøk har Myran sett mange eksempler på uvettig bruk av sikkerhetsutstyr. I flere tilfeller vil brukeren tro at de er beskyttet. I virkeligheten er de like utsatt som uten den antatte beskyttelsen. Derfor trengs informasjon og kunnskap i alle ledd. Ikke minst må brukerne forstå hvorfor de er utsatt og hvordan ustyret skal brukes. Ellers er man like langt.
– Støy er et godt eksempel. Støygrensen på 85 desibel (dB) gjelder over en periode på åtte timer. Men 45 sekunder med 114 dB er verre for ørene totalt sett. Et minutt med en bormaskin uten bruk av hørselvern kan altså ha større skader enn bakgrunnsstøy gjennom en hel arbeidsdag, forteller Myran.
Et annet eksempel som han trekker frem er sprengstoffgass. I kontakt med fuktig luft oppstår en reaksjon som danner salpetersyre, og ved bruk av maske skal lungene beskyttes. Men det som mange ikke vet er at maskene har begrenset levetid. De må byttes ut med jevne mellomrom.
– HMS er 80 prosent informasjon, avslutter professor emeritus Tom Myran, prisbelønnet ”helsearbeider” innenfor berg- og anleggsbransjen.