Det er nå kjent at dyphavsområdene på norsk kontinentalsokkel inneholder metalliske havbunnsmineraler. De første forekomstene ble påvist av Universitetet i Bergen for over ti år siden i dyphavet i Norskehavet. Siden har Oljedirektoratet sammen med Universitetet fulgt opp kartleggingen av disse mineralene. I det siste har også NTNU kommet til og begynt egne undersøkelser av disse ressursene.
Interessen for å starte utvinning er økende, og en interdepartemental arbeidsgruppe har laget et utkast til en ny lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. I mars besluttet Regjeringen at Olje- og energidepartementet skal ha ansvaret for forvaltningen disse ressursene. Som grunn ble det vist til at Olje- og energidepartementet har lang erfaring med regulering og forvaltning på kontinentalsokkelen. I mai la Regjeringen lovutkastet ut på høring. I GEO 05/2017 («Mineraler i dyphavet: Høring om ny lov«) har tidligere direktør i NGU og Naturhistorisk museum, professor Arne Bjørlykke, en kommentar til den nye mineralloven som skal gjelde for marine ressurser. Der er han svært kritisk til at den nye loven i stor grad er basert på petroleumsloven. Han mener den både er byråkratisk og ikke gir de samme insentivene til industrien som mineralloven på land.
Utvinningstillatelser gir eksklusiv rett
Det ser ut til at Bjørlykke, og med ham flere fra industrien på land, har misforstått hvordan denne loven vil virke i praksis.
Vi må da først se på petroleumsloven. Et hovedprinsipp i petroleumsloven og underliggende regelverk er at Staten skaffer seg tilstrekkelig med data til å kunne vurdere det mulige ressursgrunnlaget på hele sokkelen. På et gitt nivå av kunnskap om et område kan myndighetene bestemme at det skal lyses ut og tildeles utvinningstillatelser. Det er altså ikke slik at myndighetene på dette tidspunktet vet om det finnes økonomisk utvinnbare ressurser i det aktuelle området, bare at sjansene for det er gode nok til at de er interessante for industrien. Slike tillatelser gir eksklusiv rett til leting og utvinning av ressursene i et nærmere angitt areal (blokker) for en rimelig tidsperiode. Disse tillatelsene er bygget opp med en innledende letefase og en påfølgende utvinningsfase dersom man finner noe. Denne ordningen innføres nå også for mineralressursene.
I følge den nye mineralloven vil normal prosedyre være at selskapene søker direkte på en utvinningstillatelse når et område blir utlyst. En slik utvinningstillatelse gir eksklusive rettigheter og består av en innledende letefase og en påfølgende utvinningsfase. Letefasen er på inntil 10 år med en mulig forlengelse på 5 år. I letefasen binder rettighetshaveren seg til en arbeidsforpliktelse. Som i petroleumsvirksomheten tildeles utvinningstillatelsen på grunnlag av den spesifiserte arbeidsforpliktelsen for letefasen. Dersom det er konkurranse, vil den søkeren som legger fram det best dokumenterte forslag til arbeidsforpliktelse bli tildelt lisensen. Dersom det i letefasen gjøres drivverdig funn, har rettighetshaveren automatisk enerett til utvinning i en periode på 20 år. Denne perioden kan forlenges dersom ressursgrunnlaget er tilstede.
Det er dermed ikke riktig når Bjørlykke hevder at det nye regelverket ikke gir fortrinnsrett til utvinning i etterkant av leting. Poenget er at utvinningstillatelsene i den nye mineralloven kombinerer fasene med leting og utvinning uten å gå veien om en separat letelisens/prospekteringslisens først (slik ordningen er på land). Dette kan myndighetene gjøre fordi de altså på forhånd har skaffet seg tilstrekkelig kunnskap til å peke ut de til enhver tid mest interessante områdene. Når det gjelder petroleumsressursene har vi en lang og god erfaring med hva kunnskapsnivået om et område må være før det kan lyses ut. Vi vil ikke ha problemer med å finne tilsvarende kunnskapsnivå når det gjelder mineralressursene.
Undersøkelsestillatelse er for innsamling av data
Den nye mineralloven har også bestemmelser om en annen type tillatelse, nemlig en undersøkelsestillatelse. Denne har ikke sin parallell i virksomheten på land. Denne undersøkelsestillatelsen gir ikke eksklusive rettigheter til et område og leder ikke til seinere utvinning. Dette er en tillatelse man må ha for kommersiell innsamling av ressursdata på kontinentalsokkelen. Data innsamlet under en slik tillatelse er rettighetshaverens eiendom og kan tilbys for salg eller brukes for egen virksomhet. Dette tilsvarer de undersøkelsestillatelser som for eksempel seismikkindustrien må ha for å samle inn seismikk.
Den nye minerallovens to typer tillatelser, undersøkelsestillatelsen og utvinningstillatelsen, er altså uavhengige av hverandre – en utvinningstillatelse betinger ikke en undersøkelsestillatelse først. Det er antagelig dette som er opphavet til misforståelsen blant dem som er vant med virksomheten på land.
Vi har påvist både sulfid- og manganskorpeforekomster
Bjørlykke hevder at det ikke finnes noen enkel metode for påvisning av sulfider myndighetene kan gjøre seg nytte av før utlysning. Det er ikke riktig. Gjennom Universitetenes og Oljedirektoratets kartlegging har man allerede påvist både sulfidforekomster og manganskorpeforekomster, og har en foreløpig, grov oversikt over kvalitet og utbredelse av disse (se kartet). Dette arbeidet er utført med dagens tilgjengelige teknologi. Vi ser også at det nå blir utviklet nytt utstyr og metoder av flere aktører som for tiden har konsesjoner i det internasjonale havbunnsområdet. Med dette bakteppet ville det være uansvarlig å utforme en lov ut fra hvilke begrensninger teknologien eventuelt setter i øyeblikket. Dette har da også vært en av suksessfaktorene for det som er oppnådd av god ressursforvaltning på sokkelen og ikke minst grunnlaget for vår anerkjente leverandørindustri.
Kunnskapsbasert ressursforvaltning er grunnlaget for gode politiske beslutninger
Bjørlykke har også noen betraktninger om Statens ressursforvaltning som bør kommenteres. Han sier at «Lovforslaget går inn for å fortsette den uheldige sammenblanding mellom lovforvaltning og kunnskapsforvaltning som i dag foregår i Oljedirektoratet». At Oljedirektoratet i alle år har hatt sin egen faglige kompetanse, både innen geologi og andre områder, har vel ikke vist seg å være spesielt uheldig? Faktisk har det vært vår styrke å matche industrien på deres egne faglige premisser i forvaltningen av petroleumsressursene. Det har også vært grunnlaget for at alle faser av leting, utbygning og drift har vært under faglig god kontroll ved alle store og viktige beslutninger som er tatt av både departement og Storting. Vår faglige kompetanse har vært, og er, målrettet mot de behov og krav som industri og forvaltning setter. Det er umulig å tenke seg at Oljedirektoratet kunne vært en kompetent oppfølger av industrien og en effektiv rådgiver for departementet dersom vi ikke hadde intern egenkompetanse, men vært avhengig å bestille alt faglig arbeid utenfra. At det skulle være en uheldig sammenblanding av roller som Bjørlykke skriver, er ikke en påstand vi kjenner igjen fra vårt forhold til næringen. Oljedirektoratet er i så måte det beste eksemplet på en kunnskapsbasert forvaltning. Kanskje man burde innføre samme ordning på land?
Bjørlykke hevder videre at å overføre prinsipper fra petroleumslovgivningen til mineralforvaltningen på sokkelen gir et byråkratisk og overdimensjonert lovverk som vanskelig kan forsvares i forhold til beskjedne inntektene den nye industrien kan forvente. Det er litt vanskelig å få øye på hva i dette lovverket som er eksepsjonelt kostnadsdrivende. Det dreier seg om store operasjoner til havs, noe Oljedirektoratet har svært lang erfaring med. Til slike operasjoner settes det krav til alle aktører, ikke bare mineralindustrien. Dersom det ikke er teknisk, sikkerhetsmessig, miljømessig og samfunnsøkonomisk forsvarlig blir det ingen aktivitet. Det er vel ikke slik at standardene for denne industrien skal være dårligere enn annen havbasert industri for å få til lønnsomhet? Det ville være både lite ønskelig og politisk umulig å forsvare.
Nye aktører for mineralvirksomhet til havs
Så til spørsmålet om hvilke aktører som vil vise interesse i mineralutvinning til havs. Bjørlykke synes å forutsette at dette vil være dagens landbaserte gruveselskaper. Men det har slett ikke vært tilfelle så langt. Den internasjonale letevirksomheten i dyphavsområdene drives av en helt annen type selskaper enn gruveselskapene på land. En av grunnene til det, kan være at leting og utvinning av havbunnsmineraler krever marin teknologi og skipsoperasjoner som disse selskapene ikke er vant til og derfor forbindes med finansiell risiko. Selskaper som til nå har posisjonert seg, er i stor grad statlige, havgående utforskningsinstitusjoner og marinteknologiske selskaper. Det vil derfor være mer naturlig å vente seg at det vil være selskaper innen dagens offshore-industri som vil lede an innen havbunnsmineralene, ikke de tradisjonelle gruveselskapene. Denne typen industri er også godt vant med petroleumslovgivning verden rundt og vil kjenne igjen mulighetene som ligger i det nye lovverket.
Skrevet av Harald Brekke