The energy world is in the early phase of a new industrial age – the age of clean energy technology manufacturing.
Det grønne skiftet og overgangen fra karbonintensiv til fornybar energiproduksjon og elektrisk mobilitet krever at vi bygger solcellepaneler, vindturbiner, små og store batterier og infrastruktur knyttet til overføring av kraft, lading og lagring av CO2 og hydrogen. For å nevne noe.
I Energy Technology Perspectives (ETP) 2023 så Det internasjonale energibyrået nærmere på hva som kreves av teknologi, politikk og råstoffer for å kunne nå målet om nullutslipp i 2050 (NZE – Net Zero Emissions).
Rapporten fokuserte spesielt på de fem kritiske metallene kobber, litium, nikkel, kobolt og neodym som spiller en nøkkelrolle i det grønne skiftet og elektrifiseringen av samfunnet. Sistnevnte tilhører gruppen sjeldne jordartsmetaller.
Diagrammet under viser hvor mye de forventer i økt etterspørsel fra de ulike energiteknologiene (utover «normal» etterspørselsvekst). Frem mot 2030 vil økningen være 1,5 til 8 ganger 2021-etterspørselen, gitt at vi holder oss på veien som leder mot nullutslippsmålet for 2050. I henhold til dette scenariet må implementeringen av ny energiteknologi øke raskest i dette tiåret. Derfor forventer de lavere etterspørselsvekst mellom 2030 – 2050.
IEA forventer at den globale gruveindustrien vil klare å øke utvinningen av de fem metallene betydelig de neste syv årene, men det vil likevel ikke være tilstrekkelig for å dekke den forventede etterspørselen. Eksisterende gruver og påtenkte gruveprosjekter vil ikke kunne levere nok.
Diagrammet under viser forsyningssituasjonen sammenliknet med forventet etterspørsel for de fem kritiske metallene, samt for jernmalm som inngår i produksjonen av stål.
IEA konkluderer med at dette krever langt større investeringer i gruveprosjekter. De påpeker imidlertid at det i snitt tar 17 år å åpne en ny gruve (fra funn til produksjon) – utvidelse av eksisterende gruver og utbygging av allerede definerte ressurser (reserver) kan gå raskere.
Diagrammet over viser også hvor den forventede metallforsyningen i 2030 har sitt opphav for hvert av metallene.
Det er problematisk av hensyn til forsyningssikkerhet og geopolitisk risiko at betydelige deler av utvinningen er geografisk konsentrert, noe som er tilfellet for flere av metallene. Endringer i reguleringer, handelsbarrikader eller politisk ustabilitet kan skape mangel på disse råstoffene.
Dette gjelder for kobolt mer enn noe annet metall, der Den demokratiske republikken Kongo dominerer med en ca. 70 prosent markedsandel, og forventet økende til om lag 75 prosent i 2030.
Her legger vi til at svært dårlige arbeidskår og HMS generelt utgjør et problem og et sterkt argument for øke utvinningen på hjemmebane. Norge har koboltressurser både til lands og i dyphavet.
I 2021-rapporten The Role of Critical Minerals in Clean Green Energy Transition påpekte IEA at utvinning av dyphavsmineraler kan redusere den geografiske konsentrasjonen av produksjonen av enkelte metaller.
Norge er blant de første landene i verden som har åpnet for mineralvirksomhet i dyphavet. Det er ventet at den første konsesjonsrunden vil starte i 2024 med tildeling av lisenser i 2025.
Norge er blant landene i verden som ligger lengst frem hva gjelder kunnskapsinnhenting og reguleringer. Vi kan potensielt bli det andre landet i verden (etter Cook-øyene i Stillehavet) som tildeler lisenser for leting etter dyphavsmineraler.