Den store bølgen
Årsaken var glemt, men de beholdt tradisjonen fordi man ante at ofte ligger en bitter erfaring bak slike offer. Folk langs kysten er fullt klar over at med stormer og høy flod særlig ved fullmåne, kan havet stige sterkt, også lage springflod som kan bryte inn over land og nå langt høyere opp enn flodmålet. Men disse digre bølgene som sagn og eventyr forteller om, var åpenbart noe langt mer veldig og skremmende.
Egga-skredet i Norskehavet 8200 år siden
Forlatte boplasser
Menneskene i steinalderen levde på åpne boplasser eller i grotter i strandsonen. Funn av steinalderens trinnøkser, samt boplasser med avslag av flint, er sikre tegn på at her bodde folk. Langs kyst og fjord finnes mange spor etter gammel bosetning. På Sunnmøre alene er oppdaget 50 forskjellige steinalderboplasser. For 8200 år siden var flere av de eldste boplassene langs kysten allerede dekket av 1-2 meter tykk avleiring, noe som bevarte dem for det som kom, og gjør at vi i dag finner spor også fra denne kulturen.
På den tid de første byene vokste fram mellom Eufrat og Tigris i Midtøsten, og folk der støpte metallgjenstander, hadde kjennskap til pottemakerkunsten og husdyrholdet, levde folket i Norge i en annen tidsalder. Her i Norden hadde den store isbreen trukket seg bort fra kysten. Klimaet var blitt stadig varmere og store reinsdyrflokker fant næring på fjell og vidde, og jegere vandret inn fra Russland eller Tyskland og Danmark. Dette veidefolket var ukjent med Mesopotamias nyvinninger, og brukte forskjellige steinslag til redskap og våpen, noe som gir denne epoken navnet Den eldre steinalder.
Ganske hurtig tok menneskene kyststripen i besittelse, det viser boplasser på Vega og Helgelandskysten som er mer enn 9000 år gamle. For 8200 år siden var trolig hele kysten befolket, av Fosna-jegere i sør og Komsa-jegere i nord. Det er funnet to menneskeskjelett fra denne tiden, i Bleivik ved Haugesund og i Vistehola på Jæren. Funnene viser at de i det ytre lignet dagens mennesker.
Dette var egentlig en meget gunstig tid for mennesker og dyr. Ved kysten var klimaet omtrent som ved Den engelske kanal i dag. Restene av breene holdt på å forsvinne, endatil Jostedalsbreen skulle seinere bli helt borte. Steinalderfolket levde i små grupper og flyttet ofte, kanskje bodde de ikke fast noe sted. Gjennom hele denne perioden la de boplassene nær strandkanten, oftest bare få meter fra fjæra. De utnyttet sel, fisk og fugl og skogsdyr, hadde temmelig gode båter, og utviklet en spesialisert fangstform som gjorde at det var behov for store jaktområder. Derfor var dette et tynt befolket landskap.
Det kan foretas vurderinger av folketallet i eldre steinalder ut fra f. eks. Caribou eskimoene, der det er 15-20 mennesker på 1000 km2, eller hos Canada-indianere som er noe færre. Bruker vi denne utregningsmåten for dette mest aktuelle kystområdet, dvs. fra Hordaland og opp mot Nordland, så blir arealet mer enn 75 000 km2, noe som antyder et folketall på minst 1200 individer.
Om vinteren levde de trolig sammen i grupper på store boplasser, gjerne 2-5 kjernefamilier med til sammen 10-40 personer. I sommerhalvåret delte de seg sikkert opp i mindre flokker for utnytte matressursene i større områder. Men selv om nettopp strandsonen utgjorde et landskap som var godt å leve i, med rikelig tilgang på mat og skinn, så ble den likevel til ulykke for én generasjon steinalderfolk.
Forvarsel?
En typisk boplass ut mot havet fra den tid er kjent i Dysvika på Fjørtoft på Sunnmøre. Utgravninger viser at her var tilholdssted for en jegerfamilie fra eldre steinalder, også at boplassområdet er dekt av mengder med grus og stein som er blitt spylt over. Noe uvanlig måtte ha inntruffet ca. 8200 år før vår tid, som om landskapet var blitt rammet av en mystisk bølge fra havet.
Kunne steinaldermannen han merket noe i forveien? Et slags varsel?
Muligens kjente folk en svak rystelse i jorda fra et av de nokså sjeldne jordskjelvene. Mann og kvinne stoppet opp i det de hold på med, eller kanskje det var om natta, de følte uroen i bakken og lå våkne en stund før de lag seg til igjen. Dette var neppe kraftigere enn det de hadde opplevd før, men det kunne ha kommet en anelse av noe truende over dem, dyra ble urolige, eller det lå som et svakt sus i lufta. De levde et liv i pakt med naturen, alltid årvåkne og forberedt på mange kritiske situasjoner – likevel ikke på dette som nå skjedde.
Det underlige var at dette kom uten at havflaten viste uro. Plutselig hørte de en underlig lyd ved at sjøen dro seg unna, og det oppsto en abnormt stor fjære som frigjorde sjøbotn de aldri noensinne hadde sett. Om dagen, kanskje også på ei månelys natt, ville de løpe nedover sandbotnen, sanke inn fisk, skjell og sjødyr de uventet fikk tilgang til – og så, på den blanke sjøflata, skjøt uten videre opp som en mørk skapning en kjempebølge på seks-sju mannshøyder, som forårsaket en like uforutsett som ufattelig stor ulykke for alle som befant seg i strandsonen. Bølgen slo langt opp på land og tok boplasser langs hele kysten.
Enkelte steder var terrenget slik at flodbølgen ble forsterket og skyllet flere hundre meter innover. Slik vi oppfatter bosetningsmønsteret er det ikke usannsynlig at 50% av befolkningen ble overskylt og drept, dvs. ca. 600 personer i området fra Hordaland til Nordland.
Det undersjøiske landskap
Denne naturkatastrofen var lenge fullstendig gåtefull. Først i 1980-årene kom forskere nesten samtidig i Norge og Skottland over noen spor som skulle føre til oppklaringen. I områder på Sunnmøre og opp mot Trøndelag ble botanikere og geologer oppmerksomme på lag med sand og botnslam flere steder høyt over det havnivå som var beregnet for denne epoken. I dette sjiktet ble funnet rester av skjell, og over det en sone med blant annet trepinner. Også organismer fra havet og saltvannsfisk var kommet inn i dette uforklarlige botnfallet. Heller ikke kunne man forstå hvorfor så mange innsjøer langs kysten helt manglet sediment fra perioden før år 8200.
Det viste seg at lignende funn ble gjort i Skottland. De fant tydelige avleiringer fra sjøbotnen et godt stykke høyere oppe enn beregnet havnivå. Radiologiske dateringer på disse stedene viste at noe drastisk var skjedd for 8200 år siden – og selve årsaken til denne katastrofen ble funnet langt ute i Norskehavet.
Utenfor norskekysten danner havbotnen ei slette under ca. 100 meter sjøvann helt ut til Eggakanten, der det brått blir dypere. Havbotnen er som et landskap med store variasjoner og enda større dimensjoner enn på fastlandet. I vest blir Norskehavet inntil 4000 meter dypt, og på samme måte som bratte fjellsider på land, kan bratte deler av havbotnen rase ut. Ved år 8200 skjedde dét ute på Egga da hele kantsonen brast. Trolig ble katastrofen utløst av et jordskjelv, ikke ulik hendingen i Asia i 2004. Området utenfor Stad har relativ stor jordskjelvaktivitet, og selv om styrken på skjelvene sjelden er høy, kan ett av disse ha gitt sprekkdannelse i havbotnen. Også frigjøring av gasser fra botnslam kan ha startet utglidingen.
Uansett ble dette et sammenbrudd av Eggakanten av enorm dimensjon. Kanten på sokkelen ble flyttet 6-8 km nærmere land, og ble en ny, temmelig skarp avgrensing som utgjør dagens Eggakant. Skredmasser over et 300 km langt område raste plutselig ut med så stor fart ned skråningen at den gled 750 kilometer utover botnen mot nordvest i Norskehavet. Den totale mengden er beregnet til ca. 3000 kubikk-kilometer! Hele Norskehavet ble satt i bevegelse av dette kolossale undersjøiske skredet.
Akkurat der dette skjedde kom et søkk i havoverflaten, og gigantiske bølger bredte seg i alle retninger. På havflaten var det bare som en dønning mens bølgene passerte under, og energien forflyttet seg raskt over utrolig store avstander, og da den traff land eller brøt mot en grunne, reiste den seg til en kraftig flodbølge. Dette skjedde med en nesten ubegripelig hastighet. Observasjoner fra andre steder viser at en slik tsunami har samme fart som et fly, 600-700 km i timen.
De som bodde ved kysten hadde nå bare 3-6 minutter på seg, de som holdt til i fjordene fikk ett minutt ekstra. Nyere utgravinger viser klare tegn på at denne flodbølgen ble 10-12 meter høy mot Sunnmøre, ved Bergen 3-4 meter, og inne i fjordene gikk den over trærne. Den slo også mot kysten nordenfor, 5-7 meter i Trøndelag, bl.a. viser Gorrtjønn i Bjugn bølgehøyde 5-6 m over datidens vannstand, og det er antatt at bølger i 3-4 meters høyde nådde helt til Lofoten og Troms. Høyest målte bølge er på Shetland med 20 meter. På Færøyene ble den 10 meter, og det kom en flere meters høy bølge både mot Island og Grønland.
Kartskisse av Norskehavet med Eggaskredet og bølgehøydene. Punktene viser til steder som er undersøkt. Illustrasjon fra Stein Bondevik et al.
Når kommer neste undersjøiske skred?
Slike store tsunamier oppstår med så lange mellomrom at et uvirkelighetens skjær legger seg over dem. Etter hvert som man fikk kjennskap til Eggaskredet, kom spørsmålet om dette hadde hendt flere ganger. Ny forskning viser at det kom et lignende skred på Eggakanten for ca. 40 000 år siden som faktisk var dobbelt så stort som det for 8200 år siden. Det har også gått yngre skred her, det «tredje Eggaskred» for 6000 år siden, uten at det er funnet spor etter flodbølger, så dette må ha vært mye mindre.
I forbindelse med Hydros utbygging av Orme Lange feltet ble det utført grundige geologiske undersøkelser for å vurdere sjansen for en gjentagelse i vår tid, eventuelt om aktivitet ved oljeleting og produksjon kunne utløse et slikt undersjøisk skred. Forskerne fastslo imidlertid at katastrofer av Eggaskredtypen ikke kan skje igjen før neste istid har presset store landmasser vestover og laget en ny, usikker sjøbotnkant. Det vil si at det må en istid mellom hver slik ustabil periode.
All fare er ikke dermed over. Undersjøiske skred av mindre størrelse er noe som faktisk skjer av og til. Mange hendinger langs kysten og i fjordene er trolig blitt feiltolket; som store stormfloder, hundreårsbølger eller andre uforklarlige bølger. I 1670 slo for eksempel store bårer inn mot Sunnmøre, m.a. ble fiskeværet Onaholmen truffet av en uhorvelig flodbølge som skylte over hele øya. Folketalet på 7-8 husstander ble redusert til 2 husstander, opplyste et bispeskriv, og det er beregnet at 35-40 menneske døde bare på Ona. Det er spekulasjoner om at dette var bølger i forbindelse med orkan og tidevann – eller rett og slett fra et jordskjelv med etterfølgende undersjøisk skred.
Jamvel inne i fjordene er det påvist gamle undersjøiske skred. Et stort skred for ca. 10000 år siden laget flodbølger i Boknafjorden i Rogaland, som utraderte m.a. en boplass på Galta. Det største vi vet om, gikk i Sognefjorden for omtrent 9000 år siden. Med et fall fra 300 til 1100 meter og et volum på 30 millioner m3, dannet det seg utvilsomt store flodbølger, uten at vi kjenner omfanget.
I Vest-Europa har vi hatt flere enorme tsunami-ulykker. Den mest sjokkerende katastrofen i nyere europeisk historie er nesten identisk med den som skjedde i Asia på juledag 2004. I året 1755, på allehelgensdag, kom et jordskjelv med styrke 8,5 på Richters skala som laget en heving eller senkning av havbotnen ved Gorringebanken vest for Portugal. Lisboa ble rammet først av jordskjelvet, så av en kolossal tsunami som slo opp fra havet. Også Algarvekysten, Marokko, Madeira ble rammet. Til sammen døde ca. 65 000 mennesker. Denne flodbølgen nådde faktisk helt opp til Møre og Romsdal der den ble målt til 1-2 meter.
Flere andre slike ulykker kunne nevnes, m.a. den som skjedde i Messina på Sicilia i 1908 da et jordskjelv laget en tsunami som sammen med selve skjelvet tok 84 000 liv, og noe lignende skjedde i 1960 da 10 000 døde i Agadir i Marokko. Også store skred som treffer fjord eller vann, som tidligere omtalt, kan lage tsunami med akkurat samme farlige energien i seg.
Skrevet av Astor Furseth