Reportasjen Lanserer ny hypotese om kvikkleireskred med Erling I. H. Siggerud og Lars Edvard Rygg Kjellesvik i selskapet Digital Geologi AS (DG), vedrørende ny kunnskap om detektering av kvikkleire med georadar (GPR), har ikke gått upåaktet hen hos geofysikere og geoteknikere som jobber med disse problemstillingene hos NGI.
Avdelingsleder for geoteknikk og naturfare ved Norges Geotekniske Institutt (NGI), Jean-Sébastien L’Heureux liker imidlertid at noen tenker nytt.
– Det er absolutt spennende med nye tanker og ideer rundt bruk av geofysiske metoder, spesielt innen kvikkleirekartlegging, sier han til GEO.
– Store arealer tas i bruk der hvor kvikkleire er til stede i undergrunnen, spesielt i forbindelse med nye veg- og jernbanestrekninger. Derfor har NGI jobbet mye de siste 30 årene med å introdusere geofysikk i undersøkelser av grunnen, ikke minst for å forstå kvikkleireproblematikken, men også for å kartlegge forekomst av kvikkleire, supplere kunnskap fra enkle grunnboringer og sørge for at vi bygger og ferdes på trygg grunn, fortsetter han.
L’Heureux påpeker at dette også gjelder andre aktører i anleggsbransjen, også innen forskning.
– I tillegg tar vi i bruk andre metoder, slik som luftbårne elektromagnetiske metoder (AEM), elektrisk resistivitetstomografi (ERT), samt måling av seismiske skjærbølger i større samfunnsprosjekter. Hensikten er å påvise og karakterisere kvikkleire. Dette har NGI og samarbeidspartnere dokumentert og kommunisert i mange fagtidsskrifter, også i Teknisk Ukeblad (2.okt. 2019) og i GEO (GEO 07/2010: «Finner kvikkleire på billigste måte»), sier L’Heureux.
Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) har utarbeidet en egen veileder til å vurdere kvikkleirefare. En revisjon av denne er nå på høring, og flere i bransjen har kommet med innspill. Gjennom mange år med forskning og utvikling har NGI og andre vurdert en rekke geofysiske metoder for påvisning av kvikkleire. Konklusjonen er at georadar står frem som den minst egnede metoden.
– NGI er overrasket over DGs funn, ifølge L’Heureux, fordi at for å få et godt resultat med georadar er en avhengig av de elektriske egenskapene i grunnen, og veldig elektrisk ledende materialer, som leire, har sterk dempning på georadar-signalet og begrenser penetreringsdybden, ned mot 1 – 3 meter ned i sedimentene. Georadaren vil altså ikke kunne se gjennom tykke lag med marine avsetninger, hvor kvikkleire som regel oppstår, og langt mindre dybden til fjell i områder med tykke marine avsetninger.
– Dersom DG nå har funnet en metode for å overkomme dette problemet, så er det viktig at bransjen samarbeider og diskuterer resultatene. Men her ligger ett av problemene, vi har så langt ikke sett verken utolkede resultater eller nok dokumentasjon om metoden som er brukt. Det er derfor vanskelig for fagmiljøet å ta stilling til hva DG faktisk har oppnådd med sine metoder, sier L’Heureux.
NGI reagerer også på påstandene om at DG nå tar med seg offshorekunnskap inn på land, som om det skulle være noe nytt. NGI og andre rådgivende selskaper som jobber med geofarer har samarbeidet med oljebransjen i mange år og har egne avdelinger som jobber spesielt mot offshore.
– Mye av kunnskapen som brukes for geotekniske undersøkelser på land i dag kommer fra offshorebransjen. At 3D-modellering er noe nytt i kvikkleirekartlegging er heller ikke riktig. Metoden har blitt brukt over lang tid, og er mer og mer etterspurt, blant annet i forbindelse med digitalisering i bygg og anleggsbransjen, avslutter Jean-Sébastien L’Heureux.