Storofsen

Folket på Skårsroa gikk neppe med frykt i seg for å bli rammet av flomkatastrofe, men noe urolige var de likevel. Det lå noe i lufta. Alle hørte ryktene om oppstyr i Frankrike, der det var på randen til revolt. Også i Norge sto folket mot styresmaktene. Fogder, prester og offiserer møtte så sterk misnøye at det kom til opptøyer. Det hadde vært reisninger flere steder, mest kjent var Lofthus-opprøret. Men de som slet og strevet oppe i fjellbygdene, hadde bekymringer nok med det daglige — og jamvel her fantes urovekkende tegn. Naturmaktene hadde stort sett stått på fjellfolkets side i mange tiår etter kaldperioden som endelig tok slutt i 1740-årene. Selv om det var noen strenge frostår på første del av 1770-tallet, hadde været jamt over blitt mildere, det tvilte ingen på, og kornet frøs nå sjeldnere i Vågå. Og om været ikke alltid ble som en ønsket, så ble somrene gradvis varmere og veksttiden lengre.

Begynnelsen på sommeren 1788 hadde for den del vært rimelig, men så var det som om alt i naturen ble skiplet. Fra nå av forløp ingenting som normalt. Og dette gjaldt ikke bare Skårsroa og Vågå, også i resten av Norge, ja, i store deler av Europa ble det uår og uvær. I Frankrike var det sult og nød – og misvekst og rått vær nørte opp under forbitrelsen mot øvrigheten.

Høsten 1788 ble elendig, regntung og våt, så satte det inn med sterk og langvarig barfrost slik at telen i Sør-Norge slo uvanlig dypt før vinteren falt på og snøen kom. I Vågå, som for resten av landet, ble dette en uvanlig kald vinter med enorme mengder snø. Og våren 1789 kom seint. Det holdt seg så lenge kaldt at folk iallfall på fjellgardene var sikre på totalt uår, og det var som å fjerne et åk fra skuldrene ved det plutselige omslaget til mildvær. For fra 18. mai kom en usedvanlig varm vind fra øst, og bedre vår enn denne kunne ingen huske. Det vekslet mellom mildt regn og klare solskinnsdager, og gresset vokste som besatt, kornet kom vel i jorda og slåttonna begynte 14 dager før enn vanlig.

Men Skårs-bøndene var likevel litt bekymret. De klarte ikke å slå fra seg at det ennå lå igjen mye snø i høyfjellet. De eldre fikk tanker om flomåret 1760, også den gang kom en vedvarende, het østavind og sommerregn. Og i juni tok snøsmeltingen for alvor til i fjellet, og en forsinket vårflom ble kraftigere fordi telen ennå sto i jorda. Men elver og bekker tok fortsatt godt unna, og denne første sommermåneden ble den aller beste.

I juli forsto folk at dette ble for mye av det gode. Hadde de sist høst og vinter naudbedt Vårherre om mildere vær, så kom dette i fullt mon, og det ble varmere for hver dag. Dessuten tok regnskurene til å falle stadig tettere, og sola ble helt borte. Snart var det ikke snakk om byger lenger, men om sammenhengende striregn. Fra 7. juli høljet det ustanselig ned. I tillegg kom en uavbrutt hete på over 30 grader med kvalm, trykkende luft så folk knapt orket å arbeide ute på markene. Men det måtte de, alle arbeidsføre på Skår var i full gang nesten døgnet rundt med å grave grøfter for å lede vann bort fra jorder og hus.

Og når de rettet ryggen og kikket opp, så de en himmel dekt av nære, tunge skymasser, og selv midt på julidagen var det dunkelt som seine kvelden. Ingen hadde opplevd maken til vær.

Revolusjon og naturkatastrofe

14. juli 1789, nettopp da folkemengden i de regnvåte, gjørmete gatene i Paris stormet Bastillen og den franske revolusjonen var i gang, gjøv naturkreftene for alvor løs på det sønnenfjelske Norge.

Dette gikk mot noe forferdelig. Fra midt i juli skyllregnet det natt og dag. Himmelen ble farget fiolett. Tropevarmen brånet både ny og gammel snø i høyfjellet. Fjellbekker kom buldrende som fossefall ned over bergsidene og ut av skogene med grumset, brunt vann som tok med seg trær, mold, torv; snart også veier, bruer og kvernhus. Tirsdag 21. juli maktet ikke dagslyset å bryte fram. «Den lyse sommerdag blev halvt mørk nat og oplystes ved tæt paa hinanden knitrende lyn, ledsagede af voldsomme tordendrøn.» Markene ble underlige å gå på. Det duvet og gynget bare de gikk over bøen. Folk hadde gitt opp all grøftegraving, hadde nok med å tette tak og vegger mot regnet som drev inn alle steder.

«Om end til sammes bekostning anvendtes alverdens rigdom, kan man ei forebygge udbrud af elven,» skrev en sorenskriver. Ingen makt i verden kan stanse en virkelig storflom. Og slett ikke denne.

Onsdag 22. juli hadde flommen bredt seg til alle storelvene i dalene, og Lågen og Glomma var det ingen som kjente igjen. Dette ble det verste nedbørsdøgnet. Lynene flerret, tordenen rullet, vannet kom veltende alle steder og elvene ble til mektige, brytende sjøer som fylte hele dalfører fra fjellside til fjellside ned mot Mjøsa, ja, mot Storsjøen, Tyrifjorden, Randsfjorden og Øyeren, også vestover mot Romsdalen og nord mot Trøndelag.

Det begynte å gå skred. Grasvollene, tunområdene, liene, hele fjellsider slapp jordfestet. Skredene kom fra øverste åskant, brøt nedover med en blanding av stein, mold, aur og vann. Flommen kunne man rømme unna, også i mange tilfeller få med seg dyra. Men ikke fra jordskredet. På Skårs-gardene var nesten alle dyra på setra, og det viste seg å være heldig, for jo høyere oppe man var, dess bedre var det. På setra klarte de seg, men på selve Skårsroa gikk det imidlertid så ille som det kunne gå. Ingen steder ble så hardt rammet av Storofsen.

Det kom plutselig enorme jordskred fra fjellet i sør, hele området ovenfor gardstuna gikk i oppløsning og alt raste utforbakke. Jordsmonnet med hus, steingarder og veier ble eltet sammen til en stor velling. Det ble total ruin for Øvre Skår, alle menneskene ble tatt og hele ti mistet livet. Dette ble den største enkeltulykken i Storofsen. Også Nedre Skår ble så å si utslettet, uten at folk omkom her.

Skrevet av Astor Furseth