Svak utblåsning

Filmen har premiere i Norge fredag 4. November
Drøye seks år etter utblåsningen på Deep Water Horizon den 20. april 2010 kommer katastrofefilmen. BP boret prospektet Macondo med miocene turbidittiske sandsteiner ned mot 5600 meters dyp. Vanndypet var omtrent 1500 meter. Det tok mer enn tre måneder å stoppe strømmen av olje.
Den som tror filmen gir god bakgrunn for å forstå årsaken til ulykken vil bli skuffet. Det eneste vi kan lære av denne filmen er at slurv ikke lønner seg, og at det i lengden ikke er noen god ide «å spare seg til fant».
Konsekvensen etter utblåsningen var blant annet 11 menneskeliv, store miljøødeleggelser og at 4,9 millioner fat olje lekket ut (kanskje enda mer). Dette er i størrelsesorden et lite funn på norsk sokkel, som kan være kommersielt hvis det ligger nær infrastruktur.
Bakgrunnen for filmen er dypt alvorlig. Men storyen er syltynn. Bare med bakgrunn som boreingeniør vil det være mulig å skjønne noe av det som foregår, faglig sett, og hvorfor det til slutt blir en utblåsning. Og i mangel av en god fortelling blir det ørlite sex, litt romantikk, en dæsj sentimentalitet, bittelite humor og – i god amerikansk ånd – mye flammer og støy som bakgrunn for de dramatiske minuttene etter at først slam, og deretter olje, begynner å sprute ut av hullet.
De som måtte håpe på litt enkel geologi blir selvsagt også skuffet. De blir avspist med en stor (!) dinosaurtann som har kommet opp med borkakset. Men det er selvsagt ikke en sannferdig gjengivelse av den opprinnelige historien. Den er kun lagt inn for å binde sammen to deler av filmen. Vi vet jo alle at dinosaurene døde ut lenge før miocen, og at borekronen ville ha knust tannen til småbiter. Men pytt, pytt.
Konklusjon: terningkast 1, med en oppfordring om å bruke 1¾ time på noe mer oppbyggende.
PS! Som katastrofefilm var Bølgen langt å foretrekke.