Manglende forutsigbarhet og demokratiske rettigheter i håndhevelsen av mineralloven legger til rette for en tillitskrise mellom investorer, nasjonal og internasjonal gruvenæring på den ene siden og lovverk, myndigheter og embetsverk på den andre.
Slik den forvaltes i dag har ikke mineralloven noen juridisk tyngde i møte med øvrig lovverk. Arctic Golds møte med Kautokeino kommune illustrerer problemet; I april 2012 benyttet en kommune i et nordisk land seg for første gang av praksisen «vetorett» gjeldende en søknad om Konsekvensutredning i henhold til plan- og bygningsloven. En vetorett som ikke var beskrevet i lovverket. Selskapet har fulgt det norske lovverket til punkt og prikke gjennom å søke Direktoratet for Mineralforvaltning (DMF) og fått undersøkingsrett og utvinningsrett i gruveområdet. Dette området var av kommunen øremerket gruvedrift da selskapets prospektering ble startet i 2010. Området har vært regulert som gruveområde siden 1970-tallet.
Etter en lang vurdering signaliserte departementet at Kautokeino Kommune har rett til å si nei til konsekvensutredning. Det må vi forholde oss til, men det er vanskelig for å forstå at staten ved DMF rettmessig kan selge og ta årlig betalt for lete- og prospekteringsrettigheter fra private interessenter uten at disse rettighetene har juridisk substans.
Mineralnæringen trenger et direktorat som bidrar til å utvikle bransjen og samarbeidet med samfunnet for øvrig slik andre ressursbransjer nyter godt av. Arctic Golds skjebne viser at ingen i forvaltning eller embetsverk bidrar til å forsvare og forvalte statens mineralske ressurser på en langsiktig og forutsigbar måte. Det er et kvelende faktum for en liten bransje som trenger gode, forutsigbare prosesser.
Bransjeforeningen Norsk Bergindustri viser stadig til vår manglende konkurranseevne i sammenligning med våre nordiske naboland. Dersom regjeringens ambisjon om å satse på mineralnæringen skal materialisere seg i noe håndfast, må man ta utgangspunkt i eksisterende, sentrale rammebetingelser; mineralloven er definitivt blant disse. I dag fungerer dessverre ikke loven, særlig sett fra investeringskapitalens ståsted, da investorer tilsynelatende ikke har juridiske rettigheter i Norge.
Bransjen hadde store forventninger til loven da den ble implementert i 2010. Før det var mineralbransjen prisgitt en rekke ulike lovverk og ulike tolkninger av disse. Et enhetlig lovverk som skulle forvalte våre felles mineralske ressurser var en milepæl. Seks år etter er det åpenbart at tiden for en revisjon er overmoden.
Tillit mellom lokalsamfunn og selskap er en forutsetning for positiv utvikling. Tillit mellom internasjonale investorer, forvaltning og embetsverk likeså. I dag er den tynnslitt, men om mineralloven får den posisjonen den var tiltenkt vil signaleffekten være sterk.
Mineralloven må være et forutsigbart rammeverk for samfunn og næring, og følges av en overordnet nasjonal plan for ressursforvaltning. Naturressurser er grunnlaget for vår felles utvikling og velferd. De må forvaltes med kløkt og langsiktighet.
Hanne Markussen Eek
Nestleder i Arctic Golds styre
Tidligere styreleder i Norsk Bergindustri