Tallene må på bordet

Nå snakker alle om steinalderen. Det nye er at steinalderen denne gangen omfatter metaller og mineraler i et mangfold og omfang som verden aldri har opplevd maken til tidligere. Driveren er fremfor alt teknologiutvikling. I kjølvannet følger «det grønne skiftet».
Teknologiutviklingen har gjort det mulig å utvikle sol- og vindenergi slik at disse to energikildene i dag faktisk er konkurransedyktige på pris i et tosifret antall land rundt omkring i verden. Ikke så rart, kanskje, når kostnaden på solceller har blitt redusert med 98,5 prosent (!) på 40 år.
Ny energi fra sol og vind trenger metaller. Det vet de som utvikler og produserer solceller og vindturbiner, samt ledningsnett og annet som er nødvendig for infrastrukturen. Derfor blir det til det kjedsommelige nevnt at vi trenger kvarts til solcellene og dysprosium til vindturbinene. Samt kobber til å lede strømmen frem til forbrukerne.
Det vi vet mindre om er hvilke mengder det kan være snakk om. Den framtidige etterspørselen avhenger igjen av hvor fort ny energi blir tatt i bruk. La oss for eksempel forholde oss til et framtidsscenario som ble presentert på NHOs årskonferanse i januar. Det tilsier at ny energi skal utgjøre mer enn 50 prosent av det totale energiforbruket i 2050.
Hva betyr dette for uttaket av metaller, mineraler og bergarter?  Noen få, enkeltstående tall har blitt servert, men nå forventer vi at det, på samme måte som for oljeforbruket (BP presenterte for eksempel i januar sin Energy Outlook, og Statoil presenterer hvert år sin Energy Perspective), blir gjort kjent prognoser basert på forskjellige scenarioer i utviklingen av ny energi. Verden må vite, og Norge må vite, hva som kreves av gruvedrift ute og hjemme for å produsere så mye sol- og vindenergi som de største optimistene predikerer.
Det er ikke nok å servere kvalitative utsagn som «flere kilder til fornybar energi krever mye mineraler» og «slike energiformer krever enda mer mineraler». Vi må ha noen tall å forholde oss til, med utgangspunkt i de ressursene vi selv sitter på.
Det norske folk trenger å få vite hva som kreves av norsk mineralindustri, samt hvilke inngrep i norsk natur dette kan medføre, dersom vi skal kunne produsere alle mineralene som det blir påstått at vi trenger for å bidra til det grønne skiftet. Det må være NGUs oppgave – det er bare der vi finner den geofaglige kompetansen som kreves – å lage og formidle disse prognosene til politikere og allmennhet.