Oljeindustrien har dårlig samvittighet. Merkelig nok. Den hjelper jo verden med høyst nødvendig tilgang på effektiv energi.
Oljeindustrien har dårlig samvittighet. Det bør den ha. Mange oljeselskaper hjelper til med korrupsjon og vanstyre i fattige, underutviklede land.
Oljeindustrien har dårlig samvittighet. Det bør den ikke ha. Den bidrar sterkt til det norske velstandssamfunnet i form av inntekter, arbeid og teknologiutvikling.
Fra olje til energi
Det er utslippene av CO2 som plager oljeindustrien. Selvsagt, kunne vi sagt, for globalt sett øker oljeproduksjonen år for år, men akkurat det er vel ikke oljeselskapene sin skyld. Det er forbrukerne som skaper etterspørselen. Drømmen om «low carbon future» var likevel gjennomgangstemaet på Equinors Høstkonferanse i november
Eldar Sætre, sjefs-sjef i Equinor, er imidlertid stolt over å være en ekte oljegutt (han har jobbet i selskapet i hele sin voksne alder, fortalte han).
– Jeg er stolt, og alle burde være stolte over hva vi har fått til i Equinor, sa han i sitt innlegg.
Det bør han fortsette med, for Norge vil produsere olje og gass i lang, lang tid framover, men utslippene vil gå ned, det er ikke til å unngå. Først og fremst fordi produksjonen vil falle fra en gang på 20-tallet, og om 30 år bare være halvparten av det den er i dag (ifølge de beregningene som Sætres geologer har gjort), og dernest fordi produksjonen er i ferd med å elektrifiseres. Det siste bidrar til at Norge kan skryte av å ha renere produksjon enn de fleste andre land i verden (gitt at det ikke er kullkraft fra Tyskland som brukes til elektrifiseringen). Fra Johan Sverdrup-feltet vil for eksempel utslippene bare være 0,7 kg CO2 per fat. Gjennomsnittet i verden er 17-18 kg (!) per fat.
Mange av dem som står utenfor skjemmes imidlertid, og det enorme trykket fra ungdom, interesseorganisasjoner og politikere har transformert oljeselskapet Statoil til energiselskapet Equinor.
– Vi er et energiselskap, og vi skal bli ledende i verden på offshore vind, sa Sætre og benyttet anledningen til å skryte av vindfarmen Dogger Bank som skal forsyne 4,5 millioner briter (altså nesten like mange som det bor i Norge) med fornybar strøm.
Det store spørsmålet er om verdens etterspørsel etter olje og gass vil reduseres om Norge reduserer sin produksjon.
– Det opplagte svaret er nei, svarte Sætre selv.
Skrekkscenarioet er om olje og gass erstattes av kull. Hvis så skjer, har alle de som støtter lete- og produksjonsstopp skutt seg selv i foten. Slik sett er vi enig med dem som sier at olje- og gassindustrien er en del av løsningen, ikke problemet, når verden jobber fram mot lavere CO2-utslipp.
«Solar is the star»
Dette var beskjeden fra Fatih Barol, direktøren i IEA, som hadde fått æren av å være Høstkonferansens hovedtaler.
– Solpaneler er lett å montere, men det er en viktig «but», og det er at energien ikke alltid er der når du trenger den, påpekte mannen som skrøt av han aldri – ikke en eneste gang i livet – hadde kjøpt en bil. (Det hadde vel heller ikke vi gjort om vi bodde og tilbragte det meste av livet i det innerste av Paris og sittet på første klasse på flyreiser).
Barol viste til at elektrisitet fra sol vokser betydelig raskere enn fra både vann og gass, mens prognosen hans tilsier at bidragene fra atomkraft og kull vil flate ut. Atomkraft blir det neppe mye mer av, til det er teknologien for kontroversiell, men kull vil verden fortsette med (selv om Europa har tatt grep). Vi må forholde oss til fakta, og ikke drømmer, og fakta er at kineserne bygger kullkraftverk som aldri før. Mens Norge har en totalkapasitet på 35 GW (vann og vind), økte Kina sin kapasitet fra kull med 43 GW, bare i 2018, mens det tredobbelte er under bygging. Når vi så vet at et kullkraftverk kan ha en levetid på 40-50 år, er det lett å regne ut at kull vil forbli viktig i verdens (foreløpig) mest folkerike stat.
HALFDAN CARSTENS