I en kronikk i Financial Times, retter John Browne søkelyset mot et tema de færreste tør å snakke om – kan vi fikse klimaet gjennom geoengineering?
Browne var administrerende direktør for British Petroleum (BP) i årene 1995 – 2007, og skal ha vært blant de første oljetoppene som vedkjente klimaendringer som en utfordring. BP opprettet et selskap for grønn og lavkarbonenergi i 2005.
Browne er i dag blant annet styreleder for investeringsfondet BeyondNetZero og medlem av det britiske House of Lords.
I kronikken omtaler han geoengineering, eller klimafiksing/klimateknikk, som en plan C. Så hva er plan A og B, og er ikke de gode nok?
Plan A – utslippsreduksjon
– Mine kolleger beskyldte meg for å ha forlatt kirken på den tiden. Hvilken kirke det nå enn måtte være, kan ikke måle seg med den menigheten som møtte opp under klimatoppmøtet i Egypt (COP27), skriver Browne innledningsvis.
Han hevder målet om å holde den globale oppvarmingen under 1,5 °C står i fare fordi de tiltakene som må til (investeringer og endret levesett for reduserte utslipp) fortsatt ikke er å se, selv etter 30 år med snakk.
– Vi har teknologiene vi trenger for å redusere de globale utslippene med opptil 70 prosent, men vi mangler de rette prissignalene (karbonpris/karbonskatt) eller appetitt for risiko (offentlige og private investeringer). Som et resultat kan den globale oppvarmingen nå 3 °C, selv om de nåværende nullutslippsløftene oppfylles.
Plan B – tilpasning
Investeringer og endringer i levesett som gir utslipp i klimagassutslipp er det Browne omtaler som plan A. Med tanke på at vi ikke er på vei mot et nullutslippssamfunn raskt nok, må det også foreligge en plan B.
Det er, ifølge Browne, klimatilpasning, og han mener diskusjonene nå handler mer om dette.
– Det er godt nytt: det er riktignok plan B, men det er en praktisk nødvendighet gitt at stadig flere liv settes på spill fordi vi ikke når klimamålene.
Det som imidlertid er dårlige nyheter, er at det ifølge kronikkforfatteren er desto vanskeligere å sikre finansiering til tilpasning. Årsaken er at det innebærer investeringer i infrastruktur som ville klart seg helt fint om vi ikke hadde hatt klimaendringer, og disse investeringene gir avkastning som kommer på lang sikt og som er indirekte og ikke målbare. Det gjør finansieringen vanskeligere enn finansiering av utslippskutt.
Plan C – klimafiksing
Så kan det altså hende at hverken plan A eller B vil fungere.
– Jeg var én av få under COP i år som hevdet at verden burde fokusere mer på klimafiksing av havene og atmosfæren. Dette er ikke ønskelig, fylt med risiko, og trenger ikke å iverksettes umiddelbart. Men det fortjener nærmere vurdering, spesielt ettersom det vil ta minst et tiår å etablere de institusjonene som trengs for å styre slik aktivitet, hevder Browne.
Browne kaller klimafiksing en forsikring i tilfelle plan A og B feiler. Verden kan ikke håpe på det beste ved å ignorere denne løsningen.
Klimafiksing er kort fortalt bevisste og omfattende inngrep i jordas klimasystem. Fangst og lagring av CO2 regnes ikke som et slikt inngrep. Det finnes svært begrenset med kunnskap rundt hvilke tiltak som kan vise seg effektive og trygge, men eksempler inkluderer skygging av solen fra verdensrommet, injeksjon av aerosoler i atmosfæren som kan reflektere innkommende solinnstråling, eller å modifisere vekstratene til korallrev slik at de tar opp mer CO2.
Avslutningsvis trekker kronikkforfatteren frem karbonprising som et nyttig tiltak som kan virke både for plan A, B og C. Han mener at diskusjonene rundt et slikt tiltak var tydeligere under årets toppmøte, men påpeker at verden er langt unna et operativt, globalt system for dette.
Det finnes imidlertid noen eksempler på incentiver og risikodeling som er med på å bidra til utslippsreduksjoner, men det er fortsatt en lang vei å gå for å gjøre disse isolerte eksemplene på fremgang til en systemisk forandring.
Så kanskje vi trenger en plan C.
Pragmatism executed at speed is better than perfection delivered too late. A motto for COP28, perhaps?