Tiltrukket av utfordringene

– Målet vårt er å overleve, sier Wenche Ravlo, fersk direktør i Store Norske Spitsbergen Kulkompani (SNSK), gjerne omtalt som Store Norske.
Store Norske, kullselskapet som har 100-årsjubileum neste år, er midt i en krise. Nå som regjeringen har besluttet å bidra med kapital som kan tilføres gruveselskapet, vet vi at det vil overleve det neste året, og vel så det. Men vil det overleve de neste fem årene? Er kullproduksjon liv laga på Svalbard? Trenger vi i det hele tatt industri i Arktis?
– Bedriften er et viktig grunnlag for samfunnet her oppe. Den gir grunnlaget for infrastrukturen, påpeker Ravlo.
– Det er veldig vanskelig å tenke seg at dette samfunnet skal fungere uten industri, slår direktøren fast.
Her er hun på linje med mange andre som mener at industri basert på biologiske og/eller geologiske naturressurser må være en av pilarene som dette samfunnet står på, herunder lederen for Longyearbyen lokalstyre Christin Kristoffersen. Hun presenterte i fjor en ny næringsstrategi for Svalbard hvor det påpekes at det må legges til rette for en videreutvikling av dagens tre basisnæringer: bergverk, reiseliv, samt forskning og utdanning.
Trenger en god pris
Ravlo er fullt klar over at både forskning, undervisning og turisme er positivt for samfunnet. Problemet er at det ikke er nok. Det må være noe annet også. Men hva «dette annet» er på sikt, det kan hun selvsagt ikke svare på.
– Det er blant annet derfor vi ba om 50 millioner kroner i lån er til utvikling av alternativer til kulldriften. Vi har blant annet betydelig kompetanse i industriell drift under arktiske forhold, og dette skal kunne utnyttes også på andre områder, forklarer hun.
Det hjelper selvsagt at regjeringen nå har besluttet å bidra med 500 millioner kroner for å unngå konkurs allerede i mai måned. Men det er like fullt krise. For hvis kullprisen forblir lav – og det er det mange som tror den vil – blir det vanskelig å oppfylle kravet i SNSKs formålsparagraf om «lønnsom drift».
Problemet bunner i at det er vanskelig å se for seg kullgruvedrift i et langsiktig perspektiv. Det er knapphet på ressurser som har god nok kvalitet og store nok volumer til å bli oppgradert til reserver. Det gjelder også hvis prisen «går til himmels», slik den gjorde i 2008, da Store Norske solgte kull til en snittpris på 175 dollar/tonn (i dag er den ca. en tredjedel).
Fortrinnet til kullet på Svalbard er imidlertid stor brennverdi og en kvalitet som gjør at det kan selges for metallurgiske formål.
– Fremtiden kan ligge i metallurgisk kull som det betales langt høyere pris for enn brennkull. I beste fall kan prisen nesten dobles, sier Ravlo.
Men det trengs. Gruven Lunckefjell ble prosjektert med en pris på 120 dollar per tonn.
Utfordrende og eksotisk
Det var to grunner til at Wenche Ravlo godt kunne tenke seg jobben i Longyearbyen.
– Den ene er at Store Norske er en interessant industribedrift med store utfordringer.
– Den andre er at Svalbard er et eksotisk sted, på lik linje med fabrikken i Albury i Australia der jeg var fabrikkdirektør i ett og et halvt år. Kontrasten mellom de to stedene appellerer til meg.
Wenche Ravlo er utdannet kjemiingeniør og har lang fartstid i Norske Skog etter noen år som vit.ass. og konsulent etter studiet. Bergindustrien var således ukjent for henne da hun tiltrådte i februar i år. Men hun har bred erfaring fra «tøffe tider» og er – ifølge henne selv – godt kjent med endringsprosesser, og hun var fullt klar over at selskapet stod foran tøffe tak da hun takket ja til jobben.
Tiden etter at hun kom har Ravlo benyttet til å bli kjent med selskapet, og hun har allerede lært å sette pris på kulturen i verdens nordligste industribedrift.
– Jeg har vært mye rundt, og jeg har jobbet to dager i Svea Nord og én dag i Gruve 7, noe som var svært viktig for meg siden jeg mangler gruvebakgrunn.
Så til tross for at hun bare har et par måneders fartstid i det mannsdominerte miljøet, mener hun at hun allerede har god oversikt over virksomheten.
Flere oppsigelser i vente
Den korte tiden direktøren har rukket å være her har ikke skremt henne, og det til tross for at forutsetningene har endret seg noe siden hun først viste interesse for stillingen i fjor høst.
Kullselskapet har som kjent hatt betydelige likviditetsutfordringer og derfor iverksatt omfattende kostnadsreduksjoner. Langt mer enn 100 medarbeidere har måttet forlate selskapet så langt. I april var det 277 tilbake etter at det på det meste har vært mer enn 400 ansatte.
– Målet vårt er å komme ned i 250, og i den planen ligger det enda et oppfaringslag som kan berede grunnen for kontinuerlig drift.
Resultatet er at kullvirksomheten siden i fjor har blitt redusert til det laveste aktivitetsnivået som er mulig uten å stanse driften helt. Det er også slutt på å lete etter nye forekomster, for hele prospekteringsavdelingen har blitt lagt ned.
– Vi tar en pause i prospekteringen, bekrefter Ravlo.
Mange frykter at kjernekompetansen i selskapet er i ferd med å forvitre. Ravlo deler ikke den oppfatningen.
– Vi sørger for å opprettholde nøkkelkompetanse.
Den bergtekniske og geologiske kompetansen vil heretter bestå av én gruvesjef, to bergingeniører og én geolog, hvor geologens oppgave i hovedsak blir å bistå i produksjonen. I tillegg kommer selvsagt den omfattende gruvetekniske erfaringen som finnes blant det operative personellet.
Venter på stortingsmelding
Wenche Ravlo har – til tross for dystre utsikter med en prognose som tilsier lav kullpris i lang tid fremover – et optimistisk syn på Store Norskes fremtid.
– Jeg tror på et kullsamfunn i overskuelig fremtid. Samtidig skal vi jobbe med utvikling av alternative ben for selskapet.
Nå venter hun og hele Svalbard-samfunnet på Svalbardmeldingen. Den kommer antakelig første halvår 2016, og mye henger på den. For Svalbard-samfunnet skal bestå. Det har med storpolitikk å gjøre. Men om fremtiden også omfatter kullgruvedrift, ja det gjenstår å se.