Det er bedre å forebygge skader, enn å gjøre et forsøk på utbedre dem i etterkant. Det var dette prinsippet Statens vegvesen holdt høyt da det ble bygget ny trasé nordvest for Hønefoss for mange år tilbake.
– Alt ble gjort riktig. Først ble matjorden tatt vekk og lagret, deretter ble terrenget planert og drenert, og til slutt kom matjorda på plass igjen, forteller førsteamanuensis emeritus Rolf Sørensen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås i Akershus.
– Følgen er at veien ligger stabilt i terrenget, uten fare for leirskred, og at bøndene har fått mer land, færre raviner og mindre erosjon, legger den pensjonerte geologen til, uten at tempoet preges merkbart av at han hører med til seniorene.
Problematikken er velkjent. Gjennom store deler av etterkrigstiden har landskapsmodellering gitt nytt, tiltrengt areal for bøndene. Men uvitenhet og slurv har mange steder påført både bønder og andre problemer med jorderosjon og leirskred.
Noen ganger har det gått riktig galt som følge av omfattende inngrep. Vi så det sist i november i fjor. Da omkom 3 mennesker i et leirskred i Sørum som gikk der det beviselig har blitt gjort mange inngrep i terrenget.
Totalt har 4 leirskred krevd 28 menneskeliv på Romerike.
Den verste ulykken fant sted på Skjea i Sørum for 232 år siden, da 16 personer omkom.
Det mest spesielle skredet skjedde i 1795 da Vorma ble sperret av jord- og leirmasser. Vannstanden i Mjøsa steg med åtte meter. Først etter 111 dager klarte bønder og soldater å grave ut en renne som drenerte den kunstige innsjøen. Ekstremvær med betydelige nedbørsmengder på slutten av den lille istiden (1600-1800-tallet) har fått skylden.
Foto: Halfdan Carstens
Mer land til jordbruk
Sørensen er kvartærgeolog og har bred kunnskap om ravinelandskap generelt og den geologiske utviklingen på Romerike etter istiden spesielt.
– Det er spesielt isavsmelting og landhevning jeg har interessert meg for de siste 20 årene, sier han, og det er nettopp denne kunnskapen som i dag er høyaktuell etter leirskredet i Sørum den 10. november 2016.
Fordi han gjennom det aller meste av karrieren har jobbet ved det som tidligere het Norges landbrukshøgskole, har han naturlig nok også interessert seg for sammenhengen mellom den geologiske utviklingen og jordbrukslandskapet på Romerike.
– De store endringene i landskapet skjedde i en 30-årsperiode mellom 1950 og 1980. Staten ga da støtte til bakkeplanering, og resultatet var at mange av ravinene (V-formete daler) ble fylt igjen og forsvant.
– Det er spesielt området sør for Gardermoen, omkring de større vassdragene Leira, Rømua, Glomma og Vorma, som har de store ravinene og hvor det er utført omfattende landskaps-modellering. Landskapet mellom Kløfta og Gardermoen har bevart noe av den gamle havbunnsflaten, og har bare i liten grad blitt planert, forteller Sørensen.
I ettertid vet vi at mye av denne planeringen ikke var planlagt godt nok. På langt nær.
– Støtten til planering tok omsider slutt fordi man forstod de negative konsekvensene i form av erosjon som følge av avrenning og forurensing av vassdragene med fosfat.
Sørensen forteller at mange av rørene som ble lagt i bunnen av ravinene, og som skulle sørge for god drenering, har vært underdimensjonert. Resultatet er at vann har presset seg opp gjennom kummene og skapt oversvømmelser som igjen forårsaket erosjon. På den måten har nye menneskeskapte raviner oppstått.
Andre steder har rørene brukket som følge av pålastingen. Den umiddelbare konsekvensen er selvsagt at vanntrykket langt nede i bakken har bygget seg opp. Da kan massene fort bli ustabile. Resultatet er igjen at den marine leira blir vasket fri for salt og korthusstrukturen kollapser. Leira blir kvikk, altså flytende.
Geologen presiserer samtidig at det er mange naturlige skred på Romerike, som oppstod før menneskene rakk å gjøre sin innflytelse gjeldende.
– Det har blitt dokumentert at det var en oppblomstring av leirskred under den lille istid. Årsaken tror vi er mer ekstremvær i det kalde klimaet, og at skredene er knyttet til kraftige nedbørsperioder.
Rolf Sørensen forteller at vannmengdene resulterte i at poretrykket bygget seg opp, ganske enkelt fordi den naturlige dreneringen ikke tillot at vannet rant unna fort nok.
Klimaet har altså vært styrende for hyppigheten av leirskred. Nå er det i tillegg menneskelig aktivitet som ser ut til å være avgjørende for om det utløses skred. Sørensen kaller vår tid for «traktoralderen», og mener med det at maskinene er så uendelig mye mer effektive enn menneskenes håndkraft, og at vi derfor har muligheten til å forme landskapet.
Rolf Sørensen trekker frem 3 negative effekter av landskapsmodellering. For det første blir kulturlandskapet mindre variert, hvorpå viltbiotoper, plantesamfunn og nytteinsekter forsvinner, samt at lokalklimaet kan bli endret. Videre oppstår forurensning gjennom at erosjon gir algevekst, tilgrumsing og oppgrunning av vassdragene. For bøndene er det også negativt at næringsstoffer fjernes fra topplaget, og da spesielt fosfor.
Det vil skje igjen
Romerike har et av landets beste jordbruksområder. Det skyldes god jord, et godt klima og menneskenes planering av landskapet. Det siste gir effektiv drift med store maskiner.
Jordas beskaffenhet, med mye leire som ble avsatt foran breen, har også forårsaket problemer. Hyppige leirskred, noen med tap av menneskeliv, er en del av lokalhistorien nord for Oslo.
I dag vet vi at mange av skredene skyldes den naturlige utviklingen med erosjon og utvasking av leiren, men at mange skred også har skjedd på grunn av menneskelige inngrep i naturen. Store ressurser har blitt brukt på å kartlegge skredfaren, men til tross for dette ser vi at nye, fatale skred oppstår.
Det er derfor ingen grunn til å tro at det ikke vil skje igjen.