Vi hører bare om en eneste person som ble uroet. Johan Gran leide et bruk under Kråg, og i skuronna 1892 var han ute og stauret korn og brukte en jernstang til å lage stolpehull med. Etter en matpause oppdaget han at spettet hadde sunket ned i grunnen og var borte. Johan tok dette som et tegn på at noe var i ferd med å skje, og flyttet derfra før vinteren.
I dette dalføret, som strekker seg fra indre Trondheimsfjorden øst til svenskegrensen, renner Verdalselva gjennom de brede, veldyrkede Verdal-bygdene. Elva faller ut ved Verdalsøra, og både i munningen her og i hele lavlandet er det mektige leireavsetninger opp til 200 moh. Nettopp denne leirjorda skaper grunnlag for en tett jordbruksbebyggelse med gode vilkår for korndyrking, storfe- og svinehold. Verdal har eldgammel bosetning og mange historisk steder, der Stiklestad med Olavsstøtta og den gamle middelalderkirka er best kjent.
Ordet ver betyr rolig, og Verdalselva har nesten ingen fosser i sitt nedre løp. Men om elva renner stille gjennom et blidt landskap, så lurer her likevel en uhyggelig fare. Det er kjent at det gikk store leirskred i middelalderen, det virket som lenge siden, men Trøgstadraset på Landfall og Store Trøgstad i 1747 der fem omkom, var ikke så langt unna verken i tid eller sted. Og tenkte man etter, så var det gått skred i 1822 ved Follobekken, og også nyere leirfall, men ingen spesielt store, så folk fant ingen grunn til å være ekstra på vakt. Likevel – som alltid ved store leirskred – tegnene var tydelig til stede.
Det blir fortalt at en kveld seinhøstes i 1892 kom kapellan Klute kjørende opp dalen. På Gjermstadhaugen møtte han en mann som grep bisselet på hesten og stanset kjerra, og Klute spurte hva dette skulle bety. Mannen svarte ikke, slapp bisselet, og kapellanen kunne fare videre. Han kjørte så fort som den dårlige veien tillot, heim til garden på Vuku, men da han gikk på kontoret sitt, oppdaget han den samme mannen som satt på stolen ved siden av ovnen, selv om det var ubegripelig hvordan vedkommende hadde greid å nå fram så fort. Kapellanen ville straks vite hva han ville. – Jeg skal bare meddele at det forestår Verdal en stor ulykke! Og med det samme han hadde ytret disse ordene, var stolen tom og mannen borte. I den vinter og vår som nå kom, fortelles det, sa Klute hver messesøndag fra prekestolen: Bered eder, det forestår Verdal en stor ulykke!
Det fantes også mer pålitelige vitnesbyrd om advarsler. Gardbrukerne merket seg at denne våren kom med uvanlig mange små utras langs breddene ved bekker og elver i det området hvor leirfallet seinere skulle gå. I noen hus kom vann inn i kjellerne. Og dagen etter 17. mai-feiringen, som nå var blitt alminnelig, inntraff det velkjente fenomenet forut for store leirfall – elva ble med ett slamførende og typisk grå. Egentlig var det urovekkende, for når elva har liten vannføring, går den klar og fin. Bare etter tungt regnvær får den slik farge, og i det siste hadde det ikke regnet. De som var ute og fisket, måtte gi seg på grunn av alt slammet.
Igjen blir det tillagt dyra å ane fare før mennesket, og Elias fra Lyng red over elva denne torsdagen den 18. mai og opplevde at hesten ble svært uregjerlig da de skulle krysse Verdalselva. Det var så vidt han fikk hesten med seg, og denne kvelden var husdyra urolige mange steder. At alle ville dyr sannsynligvis var i ferd med å flykte fra området, det visste ingen.
«… jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet …»
På torsdagskvelden gikk vel de fleste til sengs til vanlig tid i Verdalen, og det betydde at nesten alle lå og sov lenge før midnatt. Men vi vet iallfall om en person som var våken. Oline Skjørdal, gardkone på Øvre Skjørdal på sørsida av elva, hadde ennå ikke gått til sengs da klokka slo tolv mainatta til den 19. Av en eller annen grunn kjente hun uro i kroppen, og ved halv-ett-tida gikk hun ut på gardstunet. Det var klarvær og iskaldt. I den lyse vårnatta var det godt utsyn mot Follo og Gjermstad. Tilfeldigvis så hun i den retningen – og hun ble vantro vitne til hva som var i ferd med å skje.
Leirfall! Og det av en forferdelig størrelse, som i en ren fantasi. Først så Oline et mindre parti fra garden Krågsmoen gli ut i bekkefaret, men like etterpå kom et nytt fall som tok med seg hele Follogrenda, slo tvers over dalen og sprøytet opp gjennom liene på motsatt side. Og det gikk enda et skred, det største og mest voldsomme, da plutselig hele Gjermstad-grenda gled ut. Det ene jordstykket etter det andre sank ned sammen med hus og gardstun, og det skjedde med større og større fart. Sandskyer og leirsprut sto himmelhøyt mot den lysgrå nattehimmelen. Og først da hørte hun det: Et uhyggelig bulder som fylte hele dalen.
Oline sto lammet, trodde først ikke sine egne øyne, dette kunne umulig være sant. Verdalen raste ut! Hele grunnen skalv, men her oppe hun sto følte hun seg utenfor fare. Så oppfattet hun angstskrik og rop om hjelp, og beljing og brøl fra husdyr i nød. Hun behøvde ikke vekke de andre, alle på garden hadde sprunget ut, sto og stirret, fortumlet og forvirret, før de ble revet ut av lammelsen og sprang av sted for å varsle og hjelpe.
Den ene garden etter den andre gikk i oppløsning, folk forsvant sammen med husa i leira, eller de ravet halvnakne hit og dit uten å ane hvor det var tryggest. Rundt om kom drønnende smell og lyder av skrik, jorda skalv, lufta fylt av svovellukt og tjukt støv, og før de visste ordet av det, gled grunnen vekk under føttene og de måtte flykte for livet fra revner som plutselig åpnet seg i bakken, eller skredmasser som kom veltende.
Nærmest Follodalen lå Follostuggu med to familier. Edin (21) opplevde det slik: «Mor, far, et to års barn og jeg kom oss ut. I forskrekkelsen hadde vi løpt fra et barn på fem år inne i huset. Far sprang tilbake, men så gled husa ut i leirstrømmen, og siden så jeg ham ikke mer. Mor og jeg fulgtes et stykke på vei, men jorden åpnet seg og mor forsvant ned i dypet med det to år gamle barnet på armen. Selv hadde jeg fast grunn under føttene, men jorden skled unna stadig vekk bak meg. Det var som å kappløpe med døden. Jeg klatret over et gjerde, i neste øyeblikk forsvant det i leirehavet. Jeg sprang gjennom en skog, noen sekunder senere hadde dypet slukt trærne. Til slutt sto jeg frelst på sikker grunn.»
Edin var den eneste som overlevde her, og i alt omkom 10 personer på Follostuggu og Smedhaugen.
Hvor lenge varte det?
I halv-ett-tida natt til 19. mai kom det kolossale leirfallet, der hovedskredet varte omtrent en time. Ingen er helt sikker på hvor det begynte. Det kunne ha vært oppe ved Gjermstad, men mest sannsynlig i Follodalen, øst for Follobekkens utløp i Verdalselva. Leira strømmet ut gjennom en trang åpning mellom Eklo og Mo, og som Oline observerte, kom skredet i tre eller fire omganger. Massen rant helt ned til Tinden, kanskje var det da gått en og en halv time.
Det første skredet tok kursen langs elva i sørøstlig retning. Noen minutter etterpå kom neste skredbølgen tvers over dalføret både oppover og nedover dalen. Kort tid etter kom det siste og største, som bredte seg nedover i rasende tempo, tok den ene garden etter den andre, og katastrofen vokste med ufattelig hastighet. De gardene som lå i denne sonen, ble rett og slett borte. Mengdevis av mennesker og husdyr kom inn i leirsuppa. Et stort leirfall er kaotisk og bokstavelig talt ubeskrivelig. Det blir som om verden faller sammen under føttene og framfor øynene på en. Alt går i oppløsning med uhyggelig bulder og drønn. Landskapet forandrer seg plutselig til det ukjennelige. Ingenting blir som før.
Det virket som om det aldri noensinne ville holde opp. Da en slags stillhet endelig senket seg, var det som om naturen sukket og stønnet, og i forhold til ulydene som nyss hadde vært, fortonte det seg stille. Men leirmassen var fortsatt ustabil, og hele tiden falt mindre parti ned i gropene. Folk som skulle lete etter sine kjære, kunne aldri kjenne seg trygge i nærheten av skredkantene.
Og natt til 21. mai gikk de første, store etterrasene nord for Rognhaugen. Leirmassene hadde også demt opp elva, som straks tok til å fylle seg til den såkalte Vukusjøen, og nye garder kom i fare og ble evakuert. Innsjøen ble etter hvert 4 km lang. Men demningen ga ikke etter, så ingen flere omkom, det oppsto bare ytterlige materielle skader.
Redningsarbeidet
Noen reddet seg ut før huset forsvant, fikk varslet naboer og sprang videre inn på trygg grunn. Men det fantes dem som sov seg gjennom levenet og ble vekket for seint. Stadig nye ras gjorde at ingen visste hvor de var sikre. Nede på Verdalsøra fikk man melding om hendingene i dalen, og folk ble skrekkslagne og flyktet, så å si hele Øra ble evakuert i en fei. Ryktene spredte seg, og panikken utviklet seg uhyggelig raskt. Flukten fra det de trodde var utsatte områder, var total. Det kjennes historier om folk som rømte over flere faste fjell før de stanset opp. De fleste gardene langs elva på nordsida helt til fjorden, ble forlatt. I dagene etterpå kom avisrykter om nye ras til å forsterke forvirringen.
Men mange summet seg snart og satte i gang redningsarbeid. Man la ut planker, sleder og skigarder for å komme så langt ut som råd for å berge mennesker de så og hørte ute i leirmassene. Noen sto ute i leirsjøen på relativt fast land og ble fort berget, mens mange omkom av utmattelse og kulde før hjelpen nådde fram, eller var så hardt skadd at de døde kort tid etterpå. En kar tok på seg ski og gikk ut i leirgjørma til ei tjenestejente som sto på restene av skoletomta, og reddet henne i land ved å la henne stå bak på skiene hans.
De fleste som kom levende ut av gjørma, var så tilklint av leire at de ikke lignet på mennesker, mange var nesten nakne og prøvde å få tak i klær fra tomme hus de passerte, hyllet seg i lakener eller sengklær, for det var bitende kaldt. Noen var i stand til å rope eller vinke med armer og klesplagg, andre var helt apatiske.
Søkeområdet var enormt og nærmest utilgjengelig. Det strakte seg fra Melbyberget i øst og nesten helt ned til Øra ved fjorden. Landskapet var så fullstendig forandret at det gjorde det komplett uråd å orientere seg. Husdyra prøvde de å redde eller forkorte lidelsene deres ved å avlive dem på stedet. I løpet av natta og første dagen var det uråd å få oversikt over tap av menneskeliv – men at dette var uhyggelig stort, ble tidlig klart for alle.
Omfanget
Det tok tid før man fikk greie på hver enkelt families skjebne. Det å telle opp de døde, syntes aldri å stanse. Til slutt kom man fram til at 111 personer døde under selve raset, en neste dag, og fire de nærmeste dagene, slik at Verdalsraset i alt krevde 116 menneskeliv. Nesten halvparten av dem som bodde i det rammede bygdesamfunnet, var omkommet! Det betyr at når det gjelder døde, er dette den nest største skredkatastrofen vi kjenner til i Norge, og i omfang og utrast masse den største.
Tapet av husdyr var stort: 33 hester, 202 storfe, 345 småfe og 25 griser strøk med. De materielle skadene hadde også en enorm dimensjon. Det viste seg at ikke mindre enn 65 millioner kubikkmeter masse (inkludert etterskredet den 6. september) hadde rast ut i et område på ca. 3000 mål og oversvømt 9000 mål i flere meters tykkelse. Mer enn 100 heimer ble påført store skader av selve raset, mens ytterligere 20-30 ble skadet av Vukusjøen.
Verdalshistorikeren Øystein Walberg har laget noen regnestykker for å gi oss begrep om mengden av leire som var i bevegelse. Ei leirbru mellom jorda og månen ville få en bredde på nesten en halv meter, eller hvert enkelt menneske på jorda ville kunne få en leirklump på ca. 23 kg!
Stortinget bevilget 10 000 kr til nødhjelp. Forsvaret ga ordre om at alle rekrutter i Trøndelag skulle mobiliseres. Hundrevis av soldater kom de neste dagene til Verdalen og jobbet for det meste med å lede unna vannet som samlet seg i den oppdemte Vukusjøen. Uten militær innsats ville muligens hele Verdalsøra ha blitt tatt av flom. Om morgenen den 6. september kom en nytt, digert ras som varte i 20 minutter og demte opp Vukusjøen en gang til. Først i løpet av 1894 var sjøen blitt helt drenert.
Kongehuset ga 7000 kroner, og prins Carl reiste straks til Verdalen. Innsamlingsaksjoner ble arrangert av aviser, Frelsesarmeen og private, og også fra Europa og USA kom gaver, slik at det ble samlet inn nesten 300 000 kroner. Forfatteren Johan Bojer skildret tragedien i romanen «Vårt rike».
Mange av dem som opplevde raset, følte det som dommens dag. Den gamle ideen om Vårherre som sendte «tugtens ris», hørte til en forgangen tid, mente de fleste, og satte heller sin lit til vitenskapelig overtro. Fagfolk la nå fram fantasifulle årsaksforklaringer; som eksplosjon av sumpgass, vulkanutbrudd, gjæringsprosess eller lokalt jordskjelv.
Stortinget bevilget midler til en systematisk undersøkelse av grunn- og terrengforhold i området, og landets ledende forskere tok turen til Verdalen for med egne øyne å se på leirfallet. Men rapportene som kom ut av dette, viste fortsatt mangel på innsikt om kvikkleireskred, og «de nødvendige rasforebyggende» tiltak var både kostbare og i beste fall bortkastet. Først 50 år etterpå forsto vitenskapen hvordan et kvikkleireskred oppstår.
Det må ha vært noe spesielt med dette området akkurat dette året, for det skjedde også mange andre leirskred samme høsten. I Verdal kom flere større og mindre ras som følge av Hærfossens gjennombrudd. På Reppe gikk et skred, og i Stjørdal kom det store Mørsetfallet i Skjølstadmarka, som tok jord, hus og dyr.
Skrevet av Astor Furseth