Det startet med gull. For på tross av at dette helt spesielle grunnstoffet er ganske sjeldent, tror forskerne at gull var det første metallet vi menneskene tok i bruk. Årsaken er todelt: Det er ganske lett å finne, og det er lett å anvende til flere formål. Gjennom de 10 000 årene som har gått siden det første gullet ble funnet, slik forfatteren tenker seg det, har omtrent alle mennesker fått et forhold til gull. Men bare noen ytterst få vet hva som kreves av inngrep i naturen for å dekke alle behov for dette edle metallet. Ta bare gifteringen. Med en vekt på ca. fem gram (derav tre gram gull) krever den et uttak av minst ett tonn gullførende malm.
Anja Røyne: MENNESKETS GRUNNSTOFFER. Byggeklossene vi og verden er laget av.
Kagge forlag, 2018
Med stadig større oppmerksomhet rundt «not in my backyard»-syndromet, er forfatterens besøk til det gamle gullgruvefeltet Rosia Montana i Romania (med røtter tilbake til romertiden) tankevekkende. Litt utenfor vår egen bakgård har gruveindustrien vært årsak til en miljøkatastrofe fra det som regnes som Europas største gullforekomst. I 2000 brast en demning som holdt tilbake cyanidholdig vann, hvorpå drikkevannet til millioner av mennesker ble forgiftet. Gruvedriften ble lagt ned i 2006, men nå foreligger planer om en ny start basert på 4 nye enkeltgruver. Det vil bety neddemming av Rosia Montana fordi 250 millioner tonn avfall fra cyanidslammet skal deponeres. Den planlagte neddemningen av den bitte lille samebygden Masi fra 1970-tallet blir barnemat i denne sammenheng. Da var det planer om et stort kraftverk som lå til grunn.
Det er likevel jern som er det aller viktigste metallet for vår sivilisasjon. Det er vårt billigste og aller mest brukte metall. Med utvinningen av jern fulgte en revolusjon innen både jordbruk og krigføring. Det rare er imidlertid at mange gamle gjenstander av jern stammer fra en tid da det enda ikke fantes teknikker for å utvinne jern. Løsningen på gåten er jernmeteoritter. Dagens utvinning er imidlertid i hovedsak knyttet til enorme dagbrudd, der dannelsen av jernmalmen er knyttet til oppbyggingen av sedimentære lag da fotosyntesen tok til for rundt 2,5 milliarder år siden. Fotosyntesen er altså ikke bare ansvarlig for livet på Jorden. Den er også langt på vei ansvarlig for våre «siviliserte» liv.
Det helt naturlige oppfølgingsspørsmålet er da selvsagt om vi kan «gå tom for jern». Spørsmålet må sees i lys av at vi utvinner 2,9 milliarder tonn jern per år på verdensbasis, mens de publiserte jernreservene utgjør 83 milliarder tonn. Det betyr at vi vil bruke opp reservene i løpet av de neste 28 årene. Og enda raskere om forbruket øker i tiden framover. Gjennom historiske tall kommer forfatteren oss til unnsetning. Det er nemlig slik at jernreservenes «levetid» har vært konstant i mer enn 50 år. Det samme gjelder andre helt nødvendige metaller som for eksempel kobber og nikkel. Forklaringen på dette forholdet har ingenting med geologi å gjøre. Det dreier seg om økonomi. Reserver vil alltid vokse når det er et behov, enten vi snakker om metaller eller olje og gass.
Likeledes vil teknologiske framskritt skape nye reserver. I Norge kjenner vi godt til dette fra sokkelen (for eksempel de gigantiske Troll- og Ekofisk-feltene). Forfatteren trekker fram jerngruven i Kiruna. Jernmalmen ble lenge ansett som ubrukelig pga. et høyt fosforinnhold, men ny teknologi «tok Kiruna fra ødemark til en nøkkelposisjon i europeisk storpolitikk» (LKABs gruve i Kiruna er Europas største jerngruve; GEO 02/2018: «EUs største jernmalmprodusent»).
Konklusjonen på forfatterens diskusjon om framtidens tilgang på jern kan vi leve med: Menneskene har brukt jern i over 3000 år, men vi har ikke utvunnet mer enn en tidel av de mengdene som kanskje kan være tilgjengelig for oss. En helt annen sak er at framtidens «jernforekomster» ligger i skrapjern, og ifølge prognosen vil mesteparten av jernet på markedet bli produsert fra skrap mot slutten av dette århundret. Og allerede i det 23. århundret vil gruvedriften (kanskje) ha opphørt. Det er vanskelig å spå om framtiden, men – som Hans Rosling påpeker i boka Factfulness – det blir for enkelt å basere prognoser på rette linjer, og det er nettopp dette forfatteren av Menneskets grunnstoffer elegant demonstrerer med sine fullt ut forståelige analyser.
Kiruna har fått sin omtale. Men det er underlig at forfatteren ikke nevner gruvene i verken Mo i Rana eller Kirkenes. Den første er i full drift, mens den andre kan komme i drift snart. Gullmineraliseringene i Bidjovagge på Finnmarksvidda, og problematisering av den tidligere gruvdriften, er heller ikke tatt med. Vi savner i det hele tatt at boka knytter seg tettere opp til uttak av norske metaller.
«Kobber er det metallet som er aller viktigst for vår bruk av elektrisitet,» hevder forfatteren. Det er 3 årsaker til det: 1) enestående evne til å lede strøm, 2) langsom korrosjon, og 3) billig produksjon. Kobber brukes også til langt mer enn strømkabler, datamaskiner og el-biler. Vannrør, for eksempel, og her ligger kimen til at vi kan bli kobberforgiftet. Den nedlagte kobberdriften på Røros blir nevnt, men forfatteren bruker dessverre ikke anledningen til å fortelle om Nussirs kobberprosjekt i Repparfjord i Finnmark, samt belyse miljøvernbevegelsens sterke motstand mot den planlagte gruven. Det siste er som kjent et paradoks, for hvis vi ikke utvinner metaller her hjemme, må det tas ut et annet sted i verden, og med større miljøkonsekvenser enn her hjemme (eksemplifisert ved det nylige dambruddet i Brasil). Samtidig er motstanderne av norske metallgruver vel vitende om at «uten el-biler stopper Norge».
Bauksitt er råstoff for det aller meste av det aluminiumet som verden produserer. Norge har ikke forekomster av denne tropiske forvitringsbergarten, men billig tilgang på elektrisk kraft har gjort oss til storimportør av det raffinerte produktet alumina som videreforedles til aluminium flere steder på Vestlandet. Norge er i dag verdens 8. største aluminiumsprodusent. Utslipp av fluorgass fra aluminiumsverkene medførte tidlig stor skade på husdyr, og Røyne mener at oppmerksomheten rundt denne spesielle forurensningen bidro til «starten på norsk miljøpolitikk» sent på 1950-tallet. Dessverre dekker ikke forfatteren Norsk Hydros bauksittuttak og raffineri ved Alunorte-anlegget i Brasil, og da heller ikke de problemer som oppstod i forbindelse med et større regnvær i fjor vinter. Nok en gang en tapt mulighet til å være aktuell og kaste vitenskapelig lys over de utfordringer som produksjonen av metaller gir.
Under diskusjonen om framtidens tilgang på aluminium lærer vi at verden har bauksittreserver for 300 år, at aluminium er et av de materialene som det resirkuleres mest av i dag (60 prosent på verdensbasis), samt at aluminium er så vanlig at metallet kan utvinnes fra andre mineraler og bergarter enn bauksitt. Det siste er interessant. Men det står ikke et ord om at vi har store aluminiumressurser på Vestlandet i et framtredende anortosittmassiv, og at flere forskningsprosjekter har adressert ny teknologi for å produsere aluminium fra denne bergarten (IFE: «Bergarten anortositt – potensial for ny industri i Norge»). I en norsk bok om metaller hadde dette vært på sin plass.
Heldigvis får vi i denne boka også en fin gjennomgang av de grunnstoffene som er aller viktigst for matproduksjon: nitrogen, fosfor og kalium, – de samme grunnstoffene som inngår i kunstgjødsel. De som sverger til økologisk landbruk, uten bruk av kunstgjødsel, kan tygge på følgende påstand: Uten bruk av fosfor fra berggrunnen vil vi være nødt til å redusere matproduksjonen til en fjerdedel av dagens nivå. Da blir det slutt på fredagstacoen. Vedørende nitrogen er det også greit å bli minnet om at Birkeland-Eyde-prosessen var opphavet for dannelse av Norsk Hydro og produksjon av kunstgjødsel i stort omfang. «Kunstgjødselproduksjonen var med på å legge grunnlaget for den enorme økningen i verdens matproduksjon utover 1900-tallet.» Enda mer å tenke på for tilhengere av økologisk landbruk. Vi lærer også at kalium utvinnes fra områder der havvann har fordampet gjennom millioner av år, men vi hører dessverre ingenting om at Yara i fjor signerte en avtale med etiopiske myndigheter om å bygge en gruve for utvinning av kaliumsulfat. Spørsmålet blir om dette er en bevisst utelatelse (av hvilken grunn?), eller om forfatteren har gjort for dårlig research og ikke kjenner prosjektet. Det er i alle fall relevant i en bok som gjerne kunne hatt mange flere sider.
Menneskets grunnstoffer er et svært velkomment bidrag til vår populærfaglige bokreol. Fysikeren Anja Røyne har med sin interesse for geologi klart å belyse aspekter ved geofaget til å gjelde mer enn dannelse, utseende og forekomster av forskjellige typer stein. Geologene blir minnet om at grunnstoffene som produseres fra stein faktisk gjør nytte for seg. Dessverre har hun misbrukt en god sjanse til å opplyse dagsaktuelle temaer med sin vitenskapelige innsikt, dels ved ikke å nevne aktuelle prosjekter, dels ved å ta for lett på de som er nevnt (for eksempel rutil- og granatgruven i Engebøfjellet).
Likevel: Boka er lettlest og bør slukes av studenter så vel som profesjonelle geologer som skal forsvare nytteverdien av sitt eget fag i et moderne samfunn der metaller og andre grunnstoffer fra berggrunnen er uunnværlige.
